0
Hopp til hovedinnhold

Tonje Levernes Solberg

Sosiologi
Fakultet for samfunnsvitenskap
12. september 2019

Barnehagers rolle i integrering av flyktningbarn

I denne studien har jeg fulgt doktorgradsstipendiat Eric Kimathi på hans interjuer med ansatte og foreldre i en mottaksbarnehage og en "vanlig" barnehage. Med individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer, som har mer form som en samtale, har vi kommet nærmere innpå en verden som var ganske ukjent for oss begge. 

Erik Kimathis sosiologiske tilnærming til temaet om integrering av flyktningbarn heter institusjonell etnografi. og er en retning som legger en del føringer på metode og læringssyn. Noe av poenget med denne metodikken, er å legge til rette for at intervjuobjektene/informantene skal få mulighet til å vise sin hverdagskompetanse, eller "work knowledge". Her i Norge har institusjonell etnografi med hell blitt brukt i diverse yrker i vårt omfattende velferdsapparat, for å, som i feministisk tradisjon, synliggjøre den usynlige kompetansen og innsatsen. Denne kunnskapen som for eksempel barnehageansatte innehar risikerer å bli oversett - både fordi folk ikke så ofte ber dem beskrive hva de faktisk gjør, og fordi de kanskje ikke selv har satt ord på sin hverdagspraksis og sett den med andres briller. På denne måten opplevde vi ofte at ansatte ble nærmest overrasket over seg selv når de satt i intervju og tenkte høyt rundt hva de faktisk gjorde av integreringsarbeid i barnehagen. For meg ble det tydelig at det finnes mange voldsomt kompetente mennesker, med et brennende hjerte for barn og mangfold, som jeg ikke visste fantes - og at de sitter på en kunnskap svært mange i oppvekstsektoren kunne hatt bruk for.

En annen interessant bit, var at vi i, i god institusjonell etnografi-ånd, undersøkte hvilke dokumenter og skriftlige retningslinjer de forholdt seg til i sitt integreringsarbeid. Det kan ofte være slik at forfatterne av såkalt "viktige" politiske og faglige retningslinjer i form av dokumenter, samt politikere og andre, tror at disse dokumentene er veldig styrende for dem det gjelder. Hvordan folk faktisk forholder seg disse dokumentene, tolker dem, og hvorvidt de bruker dem, varierer. Institusjonell etnografi skal også være forskning for de som deltar i forskningen, ikke bare om dem. Den søker å gi noe tilbake. For eksempel kunne Eric formidle at i offentlige dokumenter de ansatte kjente godt til, var det visse uoverensstemmelser de selv ikke hadde tenkt over - naturlig nok fordi dokumentanalyse ikke er en del av stillingsbeskrivelsen som barnehageansatt. Derimot er det en viktig del av metodikken i institusjonell etnografi.

Helt praktisk hadde jeg følgende oppgaver: Være med på intervjuer og oversette og delta med innspill, og transkribere og oversette lydopptakene fra interjvuene. Det var en hyggelig overraskelse å ikke bare få lov til å fungere som tolk på intervjuene, men også bli presentert som en "med-forsker" og komme med egne spørsmål og innspill på metode og analyse. Ettersom Eric er fra Kenya og kun har bodd noen få år i Norge, kunne jeg bidra med min kunnskap om forskjellige ting - alt fra egenopplevde erfaringer av hvordan norske barnehager fungerer, til rettigheter og regelverk som er gjeldende for flyktninger i Norge, som jeg har kunnskap om etter flere år som norsklærer for innvandrere. Transkriberingen var frustrerende arbeid, men læringskurven var bratt, og jeg fikk en brutal og nyttig pekepinn på hvordan denne delen av masteroppgaven min vil kunne oppleves og hvor tidkrevende det kan være-

Alt i alt har jeg lært mye av å være Erics assistent, og er takknemlig for at jeg fikk muligheten til å hjelpe. Jeg håper doktorgraden hans kan formidle viktige poeng tilbake til barnehageansatte, for jeg tror de vil kunne ha stor nytte av funnene.