0
Hopp til hovedinnhold

Benjamin Åteigen

Benjamin Åteigen
Master i Kunstfag
Fakultet for kunstfag
15. november 2018

Autoetnografi som inngang til forestilling?

I høst fikk jeg muligheten til å være med i teaterprosjektet Fluid: negotiating limits av performance-gruppen Flux Manøver i regi av førstelektor Ida Fugli. Forestillingen spilles av aktører som alle definerer seg forskjellig med tanke på kjønn og legning, og tar opp tabuer knyttet til dette.  Forestillingen ble satt opp på Teateret 5. 6. og 9. september 2018, og spilte for fulle hus. I kjølevannet av #Metoo kampanjen har tematikken aldri vært mer dagsaktuell.

Autoetnografi som inngang til forestilling?

 

I høst fikk jeg muligheten til å være med i teaterprosjektet Fluid: negotiating limits av performance-gruppen Flux Manøver i regi av førstelektor Ida Fugli. Forestillingen spilles av aktører som alle definerer seg forskjellig med tanke på kjønn og legning, og tar opp tabuer knyttet til dette.  Forestillingen ble satt opp på Teateret 5. 6. og 9. september 2018, og spilte for fulle hus. I kjølevannet av #Metoo kampanjen har tematikken aldri vært mer dagsaktuell.

I denne teksten vil jeg skrive om hvordan tematikken i stykket relaterer seg til mitt eget arbeid, og hvilke erfaringer rundt koreografi og skapende strategier jeg ønsker å benytte meg av i min egen masteroppgave.

Jeg studerer master i kunstfag, hvor jeg tar en scenisk retning. I masterarbeidet mitt bygger jeg videre på min bacheloroppgave, hvor jeg skrev om karakterarbeid via bevegelse sett i et semiotisk fokus. Jeg er svært interessert i dans og koreografi, og danser aktivt klassisk ballet, innen RAD-systemet. (RAD er system som ble grunnlagt 1920-årene av dansere i Storbritannia for å sette en høyere teknisk og kunstnerisk standard innen ballettkunsten.) Jeg danser også moderne dans ved Sharrons Dansestudio i Kristiansand.

Som mannlig ballettdanser er jeg interessert i spørsmål knyttet til mannlige kjønnsroller, spesielt i relativt «feminine» uttrykk som f.eks. ballet og dans generelt.  Jeg har et inntrykk av at flere gutter velger å spille en eller annen form for ballsport, og velger bort det å drive med andre former for kunst. Jeg husker tydelig en hendelse tilbake på barneskolen som understrekker akkurat dette; jeg og noen fra en annen klasse snakket om sport, hvor de fleste av guttene spilte fotball. Jeg var ikke interessert i ballsport og jeg husker at han ene sa: «Du kan jo begynne på ballett da! Da går du i rosa skjørt og går på tærne. Hahaha!»

Hvorfor er det sånn? Er det helt og holdent egne valg, eller er det sosialt konstruert? Jeg har også inntrykk av at det er en sosial norm at den tradisjonelle mannlige kjønnsrollen ikke skal vise følelser og blir sett på som «mindre mann» hvis han f.eks. gråter. Akkurat dette ønsker jeg å undersøke nærmere i mitt masterprosjekt, gjennom å koreografere en danse-teater forestilling. Ved bruk av devising- teknikker fra kompaniet Frantic Assembly, vil de medvirkende skuespillerne og danserne være aktive medskapere i prosessen. Jeg ser også for meg å bruke teknikker fra moderne – og samtidsdans, som f.eks. kontaktimprovisasjon og bruke egen koreografere klassiske danser som sceniske brudd. På denne måten vil utøverne få mulighet til å skape egne historier, og få et større eierskap til prosjektet.  

I Fluid: negotiating limits fikk vi som aktører mulighet til å improvisere frem koreografier og situasjoner, som førte til historier og scener. Regissøren vår kom med forslag til hvordan vi kunne forsterke scenene gjennom variasjoner i tempo, varighet og retning. Det er på denne måten jeg vil jobbe som koreograf i min fremtidige forestilling.  Jeg er også en stor tilhenger av «side coaching» hvor aktørene bytter på å være regissør/veileder for hverandre, og komme med ideer eller konstruktive tilbakemeldinger. 

En av scenene i Fluid: negotiating limits ble kalt «Benjamins drømmeballett», og viste menn som danset ballett. Scenen startet med at min karakter hadde blitt ledd av og ydmyket av de andre karakterene på scenen, som ledet til ballettscenen. Den startet ved at jeg danset noe som kan minne om aerobic, som så mer og mer ut som ballett. Etterhvert så begynte de andre mannlige skuespillerne, som ikke har erfaring med ballett, og med å danse med meg. Scenen sluttet med at jeg sto i midten å gjorde trinn kjent fra Svanesjøen mens de andre guttene satt rundt meg i ballettposisjoner. Detter fikk jeg i oppgave å utvikle en ballettkoreografi som passet scenen. Jeg begynte med å ta inspirasjon fra øvelser man gjør i en ballettklasse på barren, f.eks. batman tandu og grand batman. Jeg jobbet langs diagonalene på scenen, slik at alle i publikum kunne se koreografien tydelig. Jeg valgte å jobbe med myke og roligere bevegelser, som stod i kontrast med store hopp og raske piruetter.

I prosessen med mitt eget masterarbeid har jeg lyst til å jobbe sensorisk og etnografisk. Jeg vil sette meg selv inn i forskjellige arenaer hvor det er mindretall og flertall av gutter. Her vil jeg se på hvordan forholdene er mellom deltagerne innad i gruppen og hvordan jeg selv blir behandlet når jeg er i situasjonen. Jeg vil i tillegg utføre kvalitative intervjuer hvor jeg kommer mer inn på valg av interessefelt og hvilke holdninger de blir møtt med fra andre mennesker. Funnene kommer til å være grunnlaget for forestillingen jeg skal lage.

Den skriftlige delen av min masteroppgave kommer til å ta utgangspunkt i forestillingen som verk men også prosessen frem til ferdig forestilling. Her kommer jeg nok mest sannsynlig til å ta utgangspunkt i autoetnografi. Jeg kommer til å skrive om mine opplevelser og historier som mann innen en disiplin som er relativ feminin, som også hovedsakelig er utgangspunktet mitt for forestillingen min. Jeg vil også si at Fluid: negotiating limits på mage måter er autoetnografisk fordi den tar utgangspunkt i våre (aktørene) kropper, historier og erfaringer. Det jeg har erfart i etterkant av å spille i Fluid: negotating limits er at forestillingen nådde et veldig stort publikum. I etterkant av produksjonen har jeg møtt mennesker som har snakket varmt om temaene, samt det sceniske uttrykket. Jeg ønsker også at min forestilling vil treffe publikum like sterkt som det Fluid: negotiating limits har gjort.

Helt til slutt, vil jeg si tusen takk for muligheten.  

 

Benjamin Åteigen