0
Hopp til hovedinnhold

Sigrun Hasselgård Bøe

Sigrun Hasselgård Bøe
Komposisjon i performance
Fakultet for kunstfag
08. oktober 2018

Å tenke komposisjon i en skapende prosess

Våren 2018 var jeg så heldig at jeg fikk lov til å delta på et forskningsprosjekt i regi av Ida Fugli, førstelektor i teater ved Fakultet for Kunstfag ved Universitetet i Agder. Formålet med forskningsprosjektet var å analysere de grunnleggende inngangene metodene tilbyr i prosessen mot å skape scenisk materiale.

Forskningsprosjektet skulle undersøke komposisjons-metoder i utviklingen av to ulike performancer. Den første skulle vises på Stord Kulturhus i forbindelse med Kvinneutstillingen, den andre skulle vises i Fuglis separatutstilling på Arteriet.

I arbeid med den første performancen skulle det tas utgangspunkt i Lene Kobbernagels Kompositorisk metode og i den andre performancen skulle det tas utgangspunkt i Anne Bogarts Compositions. Formålet med forskningsprosjektet var å analysere de grunnleggende inngangene metodene tilbyr i prosessen mot å skape scenisk materiale.

Parallelt med forskningsprosjektet jobbet jeg med min egen mastergradsavhandling Pantera på veggen hvor jeg forsket på Lene Kobbernagels metode Kompositorisk metode, en metode for å generere kompleks og visuelt dominerende scenekunst av overveiende abstrakt karakter. Metoden vektlegger særlig to faktorer i en skapende prosess; forholdet mellom «frembringere» og «det frembragte», og Det kompositoriske tankesettet.

Synthetic Symbiosis

Den første performancen Synthetic Symbiosis ble vist på Stord Kulturhus på Kvinnedagen den 8.mars i forbindelsen med utstillingen Undress my ego. Utstillingen kastet lys på mote og «Fast Fashion», miljø og kvinners arbeidsforhold i utviklingsland. Min oppgave i forbindelsen med denne performancen var å lede oss gjennom de tre ulike fasene i Kompositorisk metode; genereringsfasen, seleksjonsfasen og kvalifiseringsfasen.

Det kompositoriske tankesettet er inngangen for å jobbe med komposisjon i Kompositorisk metode. Det omfatter både en måte å forstå et kunstnerisk verk på og en måte å forstå selve den kunstneriske utviklingsprosessen på. En kan sammenligne det kompositoriske tankesettet med evolusjonsteori: det materialet med størst potensiale overlever. For at det materialet med størst potensiale skal overleve prosessen må det også sammenlignes med noe annet. Det er derfor en i Kompositorisk metode genererer en masse materiale slik at en deretter har muligheten til å selektere ut det materialet med størst potensiale.

I løpet av prosessen jobbet vi hele tiden med å stille vårt materiale til fri disposisjon for prosessen videre. Vi jobbet dessuten med å tvinge oss til å være i prosess på et abstrakt plan framfor å tenke på det ferdige produktet. De fysiske materialene vi jobbet med var inspirert av utstillingen vi skulle være en del av. Vi jobbet med syntetiske og «glossy» klær og tilbehør, og ordkombinasjonen levende/død ble et gjennomgående tema i prosessen. Vi oppdaget raskt hvor utfordrende det var å jobbe med de fysiske materialene «som de var» og med deres potensiale fremfor å tilegne de muligheter og hensikt.

Resultatet av denne stadige bevisstgjøringen av å være i en abstrakt prosess ble synlige i kunstfilmen Help-plHess. I samarbeidet med danser Runa Knudsen og fotograf Alexander F. C. Johansen jobbet vi med bevegelse og lyd med utgangspunkt i materialet vi hadde generert. Lyden fra kunstfilmen ble brukt som lydteppe for performancen, og selve performancen ble vist én gang på åpningsvernissagen.

Unsustainable Utopia

Snaue to måneder etter første performance startet vi arbeidet med performancen Unsutainable Utopia. Performancen skulle være en del av Ida Fugli sin separatutstilling Ego-Friendly på Arteriet, Kristiansand i perioden 25.05-23.06.18. Denne gangen var min hovedoppgave å jobbe som koreograf i tillegg til å være aktør.

Vi fortsatte å jobbe med det samme fysiske materialet som i performancen Synthetic Symbiosis, men denne gangen på en annen måte. I arbeid med Compositions var vi ikke like bundet av å måtte jobbe ut i fra det fysiske materialet for å finne verket vårt, slik vi var nødt til i Kompositorisk metode. Der vi i Kompositorisk metode jobbet med komposisjon på et abstrakt plan, kunne vi i arbeid med Compositions jobbe med komposisjon på et mer konkret plan. Fremfor å bruke tid på å fremavle ulike versjoner og velge i de ulike materiale gikk vi konkret til verks med å lage ulike komposisjoner med utgangspunkt i koreografi, sang, bevegelsesmønstre, form og arkitektur.

Til slutt ble de ulike komposisjonene satt sammen til en større helhet. Likevel var det ikke slik at når de ulike komposisjonen ble satt sammen at de utgjorde sluttresultatet. Det var hele tiden rom for å endre, flytte og legge til komposisjoner før produktet stod klart og tydelig fremfor oss.

Performancen ble vist to ganger.

Ulike innganger for arbeid med komposisjon

Etter endt forskningsperiode oppdaget vi både hvor like og ulike tilnærminger begge metodene hadde til å arbeide med komposisjon.

Vi så blant annet i arbeid med både Synthetic Symbiosis og Unsustainable Utopia at begge metodene er «lag-på-lag»-metoder som tar avstand fra narrativitet som øverste verdi for komposisjonsutviklingen.

Likevel skiller de seg fra hverandre med deres ulike innganger til bruk av komposisjon. Der en i Compostions bruker komposisjon for å bygge og setter sammen, bruker en i Kompositorisk metode komposisjon for å plukke fra hverandre og finne. Kompositorisk metode er en kompleks metode som krever tid og full deltakelse fra aktørene, mens Composition gir aktørene frihet til å ta større eller mindre del i prosessen fram til et felles produkt. Siden Kompositorisk metode er så kompleks gir den på et tidspunkt i prosessen ikke muligheter for å endre verkets retning. Dersom en ikke er fornøyd med verkets retning er en nødt til å starte på nytt, nettopp på grunn av måten metoden bruker komposisjon til å selektere vekk materiale for å finne det ferdige verket. I Compositions derimot har en alltid mulighet til å tilføye nye komposisjoner for å endre verkets retning. De komposisjonene som tidligere er blitt laget er ikke nødvendigvis vesentlige for verkets retning.

Felles for metodenes forhold til komposisjon er likevel deres lekne og åpne innstilling til å være i prosess framfor å jage mot produktet.

Ikke bare har dette prosjektet vært med på å utvide min interesse og kunnskap for komposisjon i en skapende prosess, det var også svært fruktbart for mitt masterprosjekt og min masteravhandling.

Tusen takk for en lærerik og givende opplevelse!

Sigrun Hasselgård Bøe