Har undersøkt hverdagen til kvinnelige ingeniørstudenter

Maren Teresie Garmann Launes har studert statsvitenskap og ledelsesfag, og er en av flere studenter som har mottatt stipend fra Senter for likestilling for å undersøke kjønnsperspektiver i sin masteroppgave. Etter å ha hørt om UiA-prosjektet Kjønnsbalanse TekReal ved UiA, ble hun inspirert til å se nærmere på kvinnelige studenters erfaringer med å være i mindretall på et studieprogram. Mens UiA-prosjektet handler om kvinnelige ansatte ved Fakultet for teknologi og realfag, har Garmann Launes intervjuet dem som tar utdanning der og skal i gang med en karriere. 

Maren Teresie Garmann Launes har intervjuet kvinnelige studenter ved Institutt for ingeniørvitenskap.

– Vi vet mye om kjønn og akademia, både når det gjelder sektoren som arbeidsplass og når det gjelder kjønnsdelte utdanningsvalg. Jeg ønsket å se nærmere på hvordan de kvinnelige studentene som går på disse studieprogrammene med kjønnsubalanse faktisk erfarer ubalansen, og hvordan de reflekterer rundt en akademisk karriere, sier hun.

I oppgaven sin har hun intervjuet syv kvinnelige studenter på studieprogrammene Fornybar energi, Mekatronikk og Byggdesign ved Institutt for ingeniørvitenskap.

Idealistisk motiverte

Både nasjonalt og lokalt ved UiA er det blitt satt i gang en rekke rekrutteringstiltak for å tiltrekke seg flere jenter til ingeniørfag. Blant kandidatene Garmann Launes intervjuet, var det flere som ikke opplevde at disse tiltakene traff dem, for eksempel hadde alle kandidatene funnet studieprogrammene enten ved en tilfeldighet eller gjennom venner. Tiltak som ekstrapoeng traff heller ikke, fordi de allerede var skoleflinke og hadde mer enn gode nok karakterer til å komme inn på studiet. Kvinnenes utdanningsvalg var i stor grad idealistisk motivert, og de ønsket å gå ut i en praktisk arbeidshverdag hvor de kunne utvikle teknologi for fremtiden. Alle hadde dessuten et eller flere familiemedlemmer som var ingeniør eller jobbet i tekniske yrker.

Faglig kompetanse trekkes i tvil

Flertallet av kandidatene svarte at de ikke opplevde forskjellsbehandling på studiet når de ble spurt direkte om det. Det kom likevel frem gjennom intervjuene at flere hadde erfaringer med å bli forskjellsbehandlet eller kjente til andres erfaringer med dette. De følte de måtte jobbe hardere for å bevise sin faglighet og egnethet, til tross for at de beskrev seg selv som skoleflinke og med interesse for realfag. Signalene kom først og fremst fra medstudenter, men også fra enkelte faglærere.

– Det kom også frem at flere tvilte på sin egen dyktighet, et fenomen som gjerne omtales som «bedragersyndromet» og som er ganske utbredt spesielt blant høyt utdannede kvinner. Denne usikkerheten kan forstås som sosialt skapt ved at kvinners kompetanse, fordi de er synlige minoriteter, ofte stilles spørsmål ved. Det at kompetansen trekkes i tvil, vil kunne kroppsliggjøres som usikkerhet, sier Garmann Launes.

Gjennom intervjuene kom det også frem at kvinnene søkte hverandre på tvers av studieprogram, og at den sosiale kontakten med andre kvinner var viktig for trivselen.

Maren Teresie Garmann Launes presenterer funn fra sin masteroppgave i et eget arrangement ved Senter for likestilling (Foto: Åsta Håverstad Einstabland)

Ønsker ikke akademisk karriere

Da de ble spurt om hva de tenkte om UiA som fremtidig arbeidsplass, svarte samtlige at de ikke vurderte UiA som aktuell. Det kom samtidig frem at de ikke var oppmerksomme på hvilke muligheter som finnes ved UiA, og at de ikke visste så mye om hvordan vitenskapelig ansatte jobber.

– Det er interessant at disse kvinnene som er mulige fremtidige akademikere ikke anser UiA som et sted de kan jobbe med å utvikle teknologi for fremtiden og en bedre verden. Det kan være flere forklaringer på dette. Det kan være slik at studenter som velger slike utdanninger ser for seg en bestemt type arbeid allerede før de begynner på studiet eller at intervjupersonene assosierer rollen som universitetsansatt med undervisning og ikke ingeniørvirksomhet, noe som er ganske langt borte fra profesjonsidentiteten deres, sier Garmann Launes.

Hun påpeker at det kan være god grunn for UiA og andre forskningsinstitusjoner til å bli mer bevisst på hvordan forskning som arbeid og universitetet som arbeidsplass fremstår og blir presentert, særlig når det gjelder teknologiske fag.

– Det kan være at å knytte utdanningene tettere opp mot det praktiske, samt vise koblingene mellom teori og praksis, er særlig viktig for å kunne beholde kvinner i akademia. For eksempel kunne faglærere synliggjort mer av sin egen forskning i undervisningen, sier Garmann Launes.

Foreslår rekrutteringstiltak

Etter å ha gjort denne undersøkelsen, har Garmann Launes fått flere ideer til hva UiA kan gjøre for en langsiktig rekruttering av flere jenter til både teknologistudier og til fagmiljøet ved UiA. Oppgaven nevner derfor også en rekke forslag for å øke bevisstheten om akademiske karriereløp. En bedre kjønnsbalanse innenfor teknologiske fag er viktig for samfunnsutviklingen, sier hun.

– Fagområdene ved Institutt for ingeniørfag er sentrale for utviklingen av fremtidens teknologi. Om vi ønsker å jobbe for et bærekraftig samfunn, er vi avhengig av et mangfold av kandidater som speiler befolkningen og kan bidra med sine ulike erfaringer og perspektiver. Dette vil ha betydning for den kunnskapen som utvikles, og føre til ny problemforståelse og problemløsning. Kjønnsubalanse er dessuten et hinder for innovativ forskning – det blir mindre tilgang til forskningstalenter om vi henter talenter fra kun 50% av befolkningen, sier hun.