Angel, B. Ø., & Grønningsæter, A. B. (2013). Evaluering av miljøterapeutteam i barneverntjenesten i Kristiansand kommune. Skriftserien nr 159. Kristiansand: Universitetet i Agder.
Å sette inn tiltak som virker er en utfordring for barneverntjenesten. Rapporten presenterer og diskuterer erfaringer med å etablere et miljøterapeutteam i en barneverntjeneste. Å etablere lokalt utviklede tiltak kan sees på som en del av et kunnskapsbasert barnevern. Rapporten belyser først hvilke tilnærminger teamet tar i bruk, og deretter hvilke utfordringer miljøterapeutene møter når de skal iverksette ulike tilnærminger. Til slutt diskuteres det om miljøterapeutteamet er et svar på kravet om et kunnskapsbasert barnevern.
Angel, B. Ø., & Blekesaune, M. (2013). Fører forsterkede fosterhjem til færre replasseinger av barn i fosterhjem? En studie av sammenhenger mellom barnevernstiltak og replasseringer av barn. Skriftserien 164. Kristiansand: Universitetet i Agder.
I de senere årene har det både vært en økning i antall barn i fosterhjem og antall barn som bor i forsterkede fosterhjem. Hensikten med studien er å finne ut om forsterkede fosterhjem reduserer replasseringer av barn i fosterhjem. Rapporten gir en oversikt over tidligere forskning om replassering av barn og egne empiriske analyser av replassering av barn i barnevernsdata vi har fått overført fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Analysene avgrenses til fosterhjemsbaserte tiltak. Det vil si at vi utelukket barnevernsinstitusjoner, ungdomsfengsel, fengsel ol. Tidligere forskning inkluderer kun forskning publisert på engelsk og nordiske språk, dvs. dansk, svensk og norsk. Våre litteratursøk fant ingen tidligere forskning som har undersøkt om forsterkede fosterhjem har betydning for flyttinger av barn fra et fosterhjem til et annet.
Den empiriske analysen inkluderer alle barn og unge (0-23 år) som var plassert i fosterhjem, herunder familieplassering, fra og med 2007 til utgangen av 2011. Vi har også data om barnets tidligere plasseringshistorie, fra og med 2004. Dataene analyseres på to nivåer: barn og kommuner. På individnivå anvender vi diskrettids forløpsmodeller. Enheten er barn som er plassert i fosterhjem og disse observeres enten en gang per kalenderår de er under plassering. Utfallsvariabelen er antall replasseringer (0-4) hvert kalenderår barnet var plassert (2007-2011). På kommunenivå anvender vi panelmodeller der vi observerer kommunene hvert kalenderår og vi korrigerer for alle konstante kjennetegn ved kommunene ved hjelp av faste effekter. Utfallsvariabelen er antall replasseringer per 100 barn i kommunen.
Den sentrale forklarende variabelen er om fosterhjemmet er ordinært (uten forsterkning) eller forsterket. Andre forklarende variabler inkluderer barnets kjønn og alder, samt at vi fører statistisk korreksjon for en rekke andre kjennetegn ved barnets fosterhjemskarriere målt som omsorgsovertakelse, familieplassering, plassering foregående år og de to-tre årene før det foregående året.
Resultatene gir ingen indikasjoner på at forsterkede fosterhjem gir færre replasseringer av barn. Det er sikker mange gode grunner til å bruke forsterkede fosterhjem, men stabilitet i plasseringen er ingen slik grunn. Både familieplassering (versus ordinære fosterhjem) og omsorgsovertakelse (versus hjelpetiltak) synes å redusere antall replasseringer. Avslutningsvis drøfter vi mulige grunner til at disse plasseringene er mer stabile enn andre plasseringer.
Grønningsæter, A. B. (2014). Omsorg for traumatiserte barn. Rapport fra evaluering av et opplæringstilbud til fosterforeldre. Skriftserien 166. Kristiansand: Universitetet i Agder.
Rapporten presenterer en evaluering av et samarbeidsprosjekt mellom RVTS Sør og den interkommunale barneverntjenesten Barnevern Sør. Prosjektet er et opplæringsprogram for fosterforelder i traumebevisst omsorg.
Målet med evalueringen var å vurdere gjennomføringen av en pilot av et program for opplæring av fosterforeldre, Omsorg for traumatiserte barn. Evalueringen skulle bidra til å få fram både fosterforeldrenes og barnevernsarbeiderne opplevelser og synspunkter på hvordan programmet fungerte. Gjennomføringen ble vurdert opp mot de fastsatte målsettingene og forventninger hos fosterforeldrene og sosialarbeidere som deltok i piloten.
Fosterhjemsomsorgen i Norge er inne i en prosess preget av store endringer, ikke minst som et resultat av nedleggingen/reduksjonen i institusjonsomsorgen. Dette har over tid ført til at barn som tidligere ble plassert i institusjon nå blir plassert i fosterhjem. Dette fører til nye krav til kunnskap og kvalitet blant fosterforeldrene.
Programmet Omsorg for traumatiserte barn er en norsk versjon av opplæringsprogrammet «Caring for Children Who Have Experienced Traume: A Workshop for Resource Parents». RVTS har stått ansvarlig for tilpasningen av programmet og har det faglige ansvaret for gjennomføringen, mens Barnevern Sør har stått for organiseringen av arbeidet og tilbød opplæringen til fosterforeldre som de har kontakt med. Prosjektet var en utprøvende pilot for videreutvikling og bruk av programmet i norsk kontekst, og skulle samtidig fungere som opplæring av ansatte i Barnevern Sør slik at de kunne føre prosjektet videre.
I evalueringen har en benyttet seg av fire metodiske grep; (1) observasjon gjennom deltakelse i planlegging, på samlinger og i diskusjon om oppsummering av erfaringer, (2) fokusgrupper med ansatte i barneverntjenesten ved start og avslutning av programmet, (3) evalueringsskjema til i tre runder til deltakerne og (4) en fokusgruppe med fosterforeldre ni måneder etter avslutningen.
Hovedkonklusjonen i evalueringen er at tilpasningen og implementeringen av programmet Omsorg for traumatiserte barn inngår i et fagutviklingsarbeid som kan bidra til styrket kompetanse både i barnevernstjenestene og blant fosterforeldrene. Denne kompetansestyrkingen er et ledd i en profesjonaliseringsprosess blant fosterhjemmene og kan sees som en nødvendig følge av bevegelsen fra bruk av institusjon til bruk av fosterhjem. Kurset ble svært godt mottatt både blant sosialarbeiderne og fosterforeldrene som deltok. Når det gjelder videre implementering av programmet presenteres noen punkter til ettertanke. Blant påpekningene er et behov for både mer fordypning i stoffet, mer refleksjon og diskusjon, og for mer konkret trening. Dette understreker et uttalt behov for mer tid. Eksemplene/kasusene bør i større grad tilpasses norske forhold og det bør vær større rom for at fosterforeldrene presenterer egne erfaringer. For at fosterforeldrene skal klare å følge opp det de har lært bør kurset følges opp f.eks. med veiledningsgrupper. Hvis programmet skal videreutvikles for bruk i norsk kontekst er det behov for å knytte innholdet mer direkte til de opplevde behovene hos norske fosterforeldre/kursdeltakere. Samarbeidet mellom Barnevern Sør, RVTS og Universitetet i Agder slik det ble gjort i dette pilotprosjektet representerer en nyttig arbeidsform i denne typen utviklingsarbeid. Det skapes rom for nyutvikling, systematisering og formidling av erfaringer.
Angel, B. Ø., & Blekesaune, M. (2014). Flyttinger i barnevernet - risikofaktorer, erfaringer og forklaringer. Skriftserien nr 167. Kristiansand: Universitetet i Agder..
Rapporten presenterer resultater fra prosjektet «Flyttinger i barnevernet – risiko- faktorer, erfaringer og forklaringer». Vi har gjort forløpsanalyser av data fra Oda-registeret, og vi har intervjuet ungdommer og saksbehandlere i barnevernstjenesten. Vi har innhentet og sammenlignet litteratur fra tidligere studier om flyttinger i barnevernets regi. Det er et overordnet mål at kunnskapen som disse studiene har frambrakt, kan bidra til større bevissthet hos ansatte i barnevernet slik at antall utilsiktede flyttinger kan reduseres.
Våre problemstillinger har vært: a) Hva skiller unge personer som opplever flyttinger, fra de som har mer stabile forløp i barnevernet? b) Når i forløpet skjer flyttingene? c) Hvilke faktorer fremmer og hemmer flyttinger versus mer stabile forløp? Faktorene knyttes til barnet, barnets foreldre, plasseringsstedet og saksbehandlingen. d) Hvilke konsekvenser har flyttingene for de involverte partene?
Antall flyttinger har økt siden år 2000. Det samme har antall barn som har blitt plassert i fosterhjem og institusjon i regi av barnevernet. Antall flyttinger økte også i forhold til antall plasserte barn fra 2000 til 2006, da det stabiliserte seg på 16 flyttinger årlig per 100 plasserte barn.
Flesteparten av barna som blir flyttet er tenåringer, anslagsvis 62 prosent, og aller hyppigst ved 16-17 års alder, et funn som passer med tidligere forskning om flytting av barnevernsbarn (Barber, Delfabbro, & Cooper, 2001; Eggertsen, 2008). Kun 16 prosent var barna som ble flyttet var under 7 år. Jenter og gutter har omtrent samme risiko for å bli flyttet.
Antall flyttinger varierer sterkt mellom ulike plasseringstyper. Fosterhjem gir færre flyttinger enn institusjonsplassering. Barn plassert i statlige institusjoner flytter oftere enn barn i private institusjoner.
Ordinære fosterhjem er den vanligste plasseringstypen. En betydelig andel av plasseringene i ordinære fosterhjem ender med flytting, nesten 23 prosent. Den lange varigheten på disse plasseringene medfører likevel at en svært liten andel av disse barna risikerer å bli flyttet år for år, eller måned for måned.
Private fosterhjem er den nest vanligste plasseringstypen, med 14 prosent av barna som til enhver tid var plassert. En relativt lav andel av disse plasseringene ender med flytting, kun 8 prosent. Fordi disse plasseringene er mindre stabile enn ordinære fosterhjem, er den løpende risikoen for å bli flyttet likevel 2,7 ganger større fra private fosterhjem enn fra ordinære fosterhjem.
Intervjuene viser hvilke grunner ungdommene selv mente var de viktigste for at en plassering endte med flytting. Én grunn var at de kom til et sted der andre ungdommer hadde andre atferdsuttrykk og behov enn dem selv. Denne grunnen ble også bekreftet gjennom intervjuer med saksbehandlere, og den har vært påpekt i tidligere forskning (Backe-Hansen, Bakketeig, Gautun, & Grønningsæter, 2011). Ungdomsinformantene mente også at det er et problem at ungdom som har ulike behov og plasseringsgrunnlag deler samme tiltak, noe som kan resultere i uønskede flyttinger. Tidligere forskning har gjort ligendende funn (Barber, et al., 2001; Blakey et al., 2012); (Rosenberg & Robinson, 2004; Webster, Barth, & Needell, 2000).
I de senere årene har det vært en interesse for betydningen av gode relasjoner mellom hjelper og bruker (Ritchie, 2007). Ungdomsinformantene mente at gode relasjoner med ansatte i barnevernstjenesten kan bidra til å redusere antall flyttinger. De mente dessuten at deltakelse i egen sak ved inn- og utflytting er viktig for å redusere antall flyttinger. Noen forskere Eggertsen (2008), Lewandowski og Pierce (2004) hevder at barnevernstjenestens oppfølging av barn og ungdom er viktig for å unngå unødvenig flytting av barn, for eksempel ved å unngå hyppige skifter av saksbehandlere.
Ungdomsinformantene var mellom 12 og 15 år da de ble plassert første gang. Barnevernstjenesten hadde vært inne i familiene deres i lang tid før den første plasseringen. Det kan være gode grunner til at det tok lang tid før barnevernet valgte å plassere ungdommene. Det er likevel mulig at noen av disse plasseringene burde ha skjedd en del tidligere. Noen av ungdommene var inne på dette under intervjuene.
Rapporten gir følgende anbefalinger for å redusere utilsiktede flyttinger og å gjøre nødvendige flyttinger mer skånsomme:
Ansvarlig for siden: Sigrid Nordstoga <sigrid.nordstogaSPAMFILTER@uia.no (Fjern SPAMFILTER fra adressen)>