Hvorfor skal vi ha nettbrett i skolen?

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 18.september 2019, og er skrevet av Cathrine E. Tømte (CeDiT/UiA/NIFU), Martin Bugge (TIK-UiO/NIFU), Sabine Wollscheld (NIFU) og Frida F. Vennerød-Diesen (NIFU).

A-magasinet hadde for noen uker siden  en  reportasje  om  nettbrettenes inntog i skolen. Mange viktige problemstillinger ble reist,  og  i  etterkant  har  enda f lere blitt tilført. Disse bidrar til å synliggjøre kompleksiteten i  det at  nettbrettene er blitt en sentral del av  stadig flere elevers skolehverdag. Samtidig etterlyses forskning på feltet. 

Pedagogisk utviklingsarbeid
Ved  Nordisk  institutt  for  studier  av  innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har en tverrfaglig forskergruppe i tre år fulgt Asker kommunes satsing på innføring av 1:1 dekning av Chromebooks på alle sine skoler. Selv om studien ennå ikke er avsluttet, er særlig tre funn verdt å få med seg.

For det første: Ingen  lærere, elever eller skoleledere ønsker seg tilbake til Ipadtraller  eller PC-rom. Men med  nettbrettenes  inntog  i  klasserommet følger  også  pedagogisk utviklingsarbeid som tar mye tid. Det handler om å forstå og utnytte mulighetene i tråd med fag, emner, elevsammensetting og trinn og om å beherske det tekniske,  å  ha  relevant  programvare  og  å følge med på nye trender.

Jo  mer integrert nettbrettet  er  blitt  i  det pedagogiske arbeidet, jo flere muligheter ser man.

Spennet i det som vi ofte kaller for læreres profesjonsfaglige digitale kompetanse, er stort, både lokalt ved skolene og på tvers av skolene, noe som får betydning for hva som skjer i klasserommene. Skal vi utdanne elever som er digitalt kompetente,  må  vi  altså  ha  en  større  bevissthet og systematikk rundt hvordan vi anvender nettbrettene. 

Balanse mellom digitalt og analogt Enkelte i mediene ønsker seg tilbake til en analog skole  med  tavle, blyant og papir, men vi  bør  snarere  diskutere  hvordan  vi skaper økt bevissthet rundt balansen mellom digitale og analoge praksiser. Det er ikke nødvendigvis slik at man forkaster god pedagogisk praksis med innføring av Ipads, Chromebooks eller PC-er. 

Det vi så langt har sett, handler tvert imot  om  at  det  å  ha  permanent  tilgang  til en egen digital enhet potensielt muliggjør større variasjon av aktiviteter i timene, og disse  kan  være  både  analoge  og  digitale, individuelle og gruppebaserte. 

Elevene kan få tilpasset  undervisning i klasserommet uten å måtte sitte i adskilte rom med assistenter, noe mange opplever som mindre stigmatiserende, og i tillegg får læreren bedre oversikt over elevenes egeninnsats ved at de leverer leksene digitalt. 

Dessuten klippes, limes og tegnes det som aldri før. Mange elever på ungdomstrinnet  er godt fornøyde med å notere for hånd,  noe  som  også  gir  læreren  kontroll  i klasserommet når tavleundervisning står i sentrum. 

Hvis alle drar lasset sammen
Dette krever digitalt kompetente lærere, og under alle omstendigheter går dette ikke  av  seg  selv.  En  slik  omfattende  endring,  som  noen  til  og  med  kaller  for  en  digital transformasjon av skolesystemet, har størst sjanse for å lykkes dersom alle drar lasset sammen. 

I Asker har vi sett verdien av en systematisk tilnærming der  skoleeier, skoleleder og  dedikerte ressursteam av lærere har nøkkelroller i det pedagogiske utviklingsarbeidet. Ikke helt ulikt andre større satsinger på skoleutvikling.