– Etter 20 år er det mange som nå ønsker å bli hørt. De vil at noen skal fortelle hvordan det var før og under krigen.
Det sier dosent Kenneth Andresen ved UiAs Institutt for nordisk og mediefag. Sammen med forskerkollega Abit Hoxha har han stått sentralt i det felleseuropeiske forskningsprosjektet RePAST det siste året. Prosjektet setter søkelys på hvordan gamle konflikter i Europa blusser opp igjen med ujevne mellomrom og splitter mer enn samler menneskene som berøres av dem.
"– Vi gjør det ikke for å skape en felles forståelse av fortiden, men for å skape et bedre klima for å forstå hvordan fortiden både skiller og forener.
" Kenneth Andresen, dosent
– Mange er skuffet. De ser at folk som utførte ugjerninger mot familiemedlemmer eller dem selv, går rundt ustraffet, mange i samme maktposisjoner som før. De vil ha rettferdighet. Men om de får det de ønsker, er høyst usikkert, sier Andresen.
Det treårige prosjektet støttes med 2,5 millioner euro av Horisont 2020, verdens største rammeprogram for forskning. Konsortiet består av 26 forskere fra ni universiteter i åtte land i Europa. En større ekspertgruppe av diplomater, EU-byråkrater, tidligere FNarbeidere og tids- og stedsvitner fra land med interne konflikter bidrar også.
Sammen ser de nærmere på hvordan konfliktdiskurser, altså fortellinger og samtaler om fortidens konflikter, hentes frem og påvirker dagens konflikter. De ser også på hvordan dette påvirker den europeiske integrasjonen som står sentralt i tanken om et europeisk fellesskap. Initiativet til prosjektet kommer fra nettopp Kenneth Andresen og Abit Hoxha.
– Vi gjør det ikke for å skape en felles forståelse av fortiden, men for å skape et bedre klima for å forstå hvordan fortiden både skiller og forener. Og vi ønsker å gjøre det slik at ikke minst den oppvoksende slekt bedre kan se hvordan fortidens konflikter ikke alltid må være med på å skape konflikter i dag, sier Kenneth Andresen.
RePAST studerer Kypros, Tyskland, Polen, Hellas, Bosnia, Kosovo, Irland og Spania. Disse er eksempler på land som opplever konfliktdiskurser av typen forskergruppa ser nærmere på. Her har politisk og økonomisk uro potensial til å splitte mer enn å samle både de enkelte landene og den europeiske unionen.
Et særlig sterkt eksempel på hvordan gammelt grums blir brukt om igjen er Bosnia og Kosovo. I krigen mellom 1991 og 1999 i det tidligere Jugoslavia grep partene til historier fra så langt tilbake som middelalderen i sin hat-retorikk. Anslagsvis 300 000 menneske ble drept i konflikten, og over en million ble drevet på flukt.
Et annet eksempel er Nord-Irland og drapet på den 29 år gamle journalisten Laura McKee i april 2019. Hun ble skutt under en demonstrasjon i Londonderry. En republikansk gruppe kalt Nye IRA mistenkes å stå bak. Drapet kom 20 år etter at Langfredagsavtalen fra 1998, der partene inngikk fred etter 30 år med borgerkrigslignende tilstander med flere tusen døde.
"– De som er spurt sier at de ikke hører historier om hva kvinner opplevde under krigen.
" Abit Hoxha, forsker
– Både Kosovo og Nord-Irland viser hvor galt det kan gå. Vårt mål er derfor å undersøke hvordan land i Europa håndterer konflikthistoriene fra fortiden når disse dukker opp igjen og påvirker samhold og integrasjon i nåtiden. Vår forskning vil selvsagt ikke løse alt, men er et bidrag til mer kunnskap og økt forståelse som kan dra i en positiv retning, sier Kenneth Andresen.
Så langt er kartleggingsundersøkelser i de albanske og serbiske delene av Kosovo gjennomført.
– Noe av det første som slår en, er at mennesker som har opplevd krig, vold og konflikter - som i Kosovo - synes å ha noen generelle felles holdninger og syn når det har gått en viss tid. Blant annet føler mange som ble utsatt for vold og redsler under krigen i Kosovo, at det er vanskelig å snakke om det de har opplevd. De oppfatter det også slik at folk flest ikke vil høre om det heller, sier Kenneth Andresen.
Forskerne har også funnet ulikheter i hvor nyansert det snakkes om konfliktfylte tema, basert på krigshistorien i Kosovo.
– Generelt sett synes det som om det går et skille mellom de som opplevde krigen direkte, og de som er første generasjon etter den. De eldre er – i den grad de snakker om krigen og det de opplevde da - mer opptatt av å få frem nyanser, samt å søke forståelse av det som skjedde. De unge, som i hovedsak har indirekte kjennskap til hendelsene, er mer bombastiske og sort-hvitt i sin oppfattelse av det de mener skjedde.
– Det viser hvor viktig det er å få frem synspunktene til begge sider i en konflikt, for på den måten å forsøke å skape forståelse og mindre hat, sier Andresen.
Av andre foreløpige funn fra Kosovo er det kjønnsaspektet som stikker seg frem. Kvinnenes fortellinger, historier og stemmer er underrepresentert.
– De som er spurt sier at de ikke hører historier om hva kvinner opplevde under krigen. Det er først og fremst menns historier som fortelles, og som bidrar til nasjonshistorien i dag, sier Abit Hoxha.
Selve forskningsarbeidet er organisert i syv arbeidspakker som er knyttet opp mot hvert sitt europeiske universitet:
– På Universitetet i Agder arbeider vi først og fremst med å kartlegge hvilke roller journalistikk og sosiale medier har når det gjelder å formidle fortellinger fra fortiden, og hva det kan ha å si for integrasjon i EU. Vi er gode på denne type forskning, og det er her vi kan gjøre en forskjell og bidra godt inn i det samlede prosjektet, sier Kenneth Andresen.
I Kosovo viser intervjuundersøkelser av fokusgrupper at historien fra krigen som fortelles via medier som avsier og TV, er mindre viktig for folk flest enn muntlige historier og tradisjoner.
– De fleste som er spurt har hørt om hendelser og tolkninger fra familie og venner. Det er også det som legger grunnlaget for deres forståelseshistorie av krigen, av det som skjedde og dens årsaker og virkninger. De lytter til familie og venner i langt større grad enn til medier og andre kilder, sier Abit Hoxha.
Forskerne arbeider ennå med å samle rådata i sine respektive arbeidspakker. Men mot slutten av året går de over i en mer analyserende fase. Neste år er det ventet at flere og mer gjennomarbeidede resultater vil bli presentert.
– Det blir spennende etter hvert som de første resultatene kommer. Men enda mer spennende blir det når prosjektet rundes av i 2021. Da får vi et helhetlig bilde og svar på mange av våre spørsmål - og kanskje bidrar vi også til at barn og unge i Europa vil kunne leve bedre sammen når deres generasjon blir voksne, sier Kenneth Andresen.