0
Hopp til hovedinnhold

– Samfunnsplanleggingen kan ikke overlates til ekspertene alene

Forskeren Mikaela Vasstrøm mener vi må lytte til lokalbefolkningen før vi bestemmer oss for hvordan vi planlegger en bærekraftig fremtid. 

Mikaela Vasstrøm var 19 år og rømte til Costa Rica for å endre verden. Da hun vendte hjem etter tre år, var verden den samme. Men hun hadde lært spansk og var klar til å begynne på universitetet. Nå er hun blitt eksperten som advarer mot ekspertveldet og står i spagat mellom folkemeningen og fagekspertisen.

– Ekspertkunnskap er viktig, men det er ikke den eneste kunnskapen vi må legge vekt på når vi skal planlegge et bærekraftig samfunn og det gode liv, sier Mikaela Vasstrøm.

Første gang du ringer førsteamanuensisen ved Universitetet i Agder (UiA), blir du gjerne litt usikker på om hun har noe i munnen når hun snakker. Konsonantene blir liksom borte i luften og det høres nesten ut som hun synger fram setningene. De harde bokstavene flyr til himmels og forener seg med den CO2-tyngede atmosfæren der oppe i skyene.

Pære dansk og bitte litt av alt

Når du treffer henne, skjønner du at det bare er pære dansk som ruller rundt i munnhulen på henne. Nå hører du konsonantene, og det kommer nok både av at hun taler fint københavnsk og at hun har tilpasset seg norske samtalepartnere.

Øynene lyser opp når vi snakker om de danske klassikerne, Ole Lund Kirkegaard og Bjarne Reuter. Bøkene deres har mor og far lest høyt for henne hjemme i København. I dag sitter hun selv og leser høyt for sine barn, og da blir hun enda breiere københavner enn hun kan være i telefonen. Men så håper hun nok også at barna ikke skal bli hundre prosent kristiansandere. Hun tror det lønner seg å være bitte litt av mye forskjellig.

Flerkantet forsker

Hun har ingenting imot kristiansandere, men foretrekker at impulser og innspill kommer fra flere kanter. Selv regner hun seg ikke som hundre prosent noen ting. Etternavnet er finlandssvensk etter far, mens sjelen er dansk etter mor og norsk etter ektemann, bosted og arbeidsplass i Kristiansand.

På Universitetet i Agder arbeider hun faktisk med det flerkantede, om vi kan si det slik. Mikaela Vasstrøm er førsteamanuensis i bærekraftig samfunnsutvikling og framtidsplanlegging. Hun forsker på planprosesser og arbeider særlig med å involvere lokalbefolkningen.

Det ligger med andre ord en demokratisk og bærekraftig målsetting bak det hun driver med, og de to tingene – demokrati og bærekraftig utvikling – skaper ofte spenninger. 

Ekspertveldet og lokalperspektivet

Det kom en dag et brev med et kart til politikere og byråkrater i Setesdal. Brev og kart var fra Klima- og miljødepartementet, og brev og kart sa at her mener ekspertene at verneområdet for villreinen i Setesdal og Ryfylke skal være. Nå skal lokaldemokratiet få si sitt, sa brevet, men lokalbefolkningen må si det slik departementets naturvitenskapelige eksperter sier det.

– Her blir involveringen av lokalbefolkningen et alibi for myndighetene. Enkelt sagt, kan man si at departementet hadde fastsatt noen vitenskapelige grenser for villreinområdet og definert hvilken kunnskap som var avgjørende. Samtidig ber de lokale planmyndigheter om å gjøre vedtaket. Kommunene sto med andre ord i en situasjon hvor deres kunnskap og beslutninger kunne avfeies uansett. Lokale aktører ble invitert inn i et samarbeid hvor resultatene i stor grad var bestemt på forhånd, sier Vasstrøm.

Hun mener brevet lukker for en reell og autentisk dialog med folk.

– Resultatet er at den nasjonale politikken mister legitimitet. Det skaper et demokratisk underskudd. På sikt vil slike prosesser om miljø og klima, som ser ut til å være avgjort på forhånd, undergrave muligheten til å engasjere hele befolkningen til å være med på å skape et grønt og bærekraftig samfunn, sier hun. Villreinprosjektet var Vasstrøms doktorgradsavhandling og starten på hennes forskning om lokal deltakelse og miljøplanlegging.

Vitenskapens grenser

Hun skjønte fort at det ikke gikk an å debattere grenser mellom villrein og utvikling basert på vitenskapelige beregninger. Mikaela Vasstrøm samlet innbyggere i Setesdal til samtale om utviklingen flere ganger. Det viste seg at utvikling var mye mer enn å fylle opp heia med hytter for kristiansandere. De var også opptatt av arbeidsplasser og muligheter for å bo og leve i Setesdal i fremtiden.

– Lokalbefolkningen hadde stor omsorg for heiområdene. De er en viktig del av setesdølenes identitet. Her var alle interessert i å finne en løsning der heia kunne brukes både om vinteren og sommeren, uten at det skulle være til sjenanse for villreinen, sier hun.

I en slik prosess er fagkunnskap åpenbart avgjørende, men ifølge forskeren er det altså ikke den eneste kunnskapen som er betydningsfull. Andre kunnskapstyper må også anerkjennes. Lokal kunnskap, erfaringskunnskap og kulturbasert og kreativ kunnskap kan gi et bredere perspektiv på muligheter og konsekvenser.

– Fagkunnskap og naturvitenskap er ikke absolutte sannheter. Det er mange eksempler på naturvitenskaplige og tekniske løsninger som senere har vist seg å skape uforutsette konsekvenser. Beslutninger om hva som er bærekraftig er et samfunnsanliggende. Det er gjennom demokratiske prosesser vi må diskutere visjonene for vårt samfunn, sier hun. 

Mer enn tall som teller

Naturvitenskapen gir en oversikt over tall, areal og grenser. Den kan måle og veie, men det er ikke bare slike målbare størrelser som avgjør det gode liv.

– Det er ikke én vitenskap som har svaret på hvordan det grønne skiftet og en bærekraftig fremtid skal realiseres, sier hun.

Det hører med til historien at Heiplanen til slutt ble utarbeidet i samarbeid mellom de lokale kommuner og Fylkesmannen. Planen ble vedtatt med strenge retningslinjer. Til slutt ble det tatt hensyn både til villreinen og innbyggernes behov for å bruke heia på tradisjonelt vis. 

Klima og demokrati

Det er slik hun arbeider, aksjonsforskeren. Hun deltar i prosesser og bidrar med å involvere et bredt lag av folket til debatt om fremtiden. Forskeren setter ned arbeidsgrupper, inviterer lokalbefolkningen, spør, diskuterer og henter inn perspektiver fra flere kanter (der var det flerkantede, igjen), særlig fra grasrota.

Dette er aksjonsforskning: Forskeren hentes inn som en slags ordstyrer og kunnskapsformidler der alle får sagt sitt om endringene som må til for en bærekraftig utvikling. Målet er at samfunnsutviklingen ikke skal domineres av eliten, men være reelt demokratisk. Perspektivene til vitenskap og de høye politikere og byråkrater skal også bli hørt, men de skal befruktes av folket.

– Poenget er at samfunnet også må forstås fra et hverdagsperspektiv. Nye løsninger kan nettopp oppstå i dialog mellom ekspertene og lokalsamfunnet, sier hun. 

Problemet med overstyring og demokratisk underskudd er ikke over. Nå underviser hun i politisk økologi og jobber med å forklare studentene at vi også må redde demokratiet hvis vi skal redde kloden. 

Nøkkelen er mer snakk 

Mange studenter er enige med den engelske naturvitenskapsmannen David Lovejoy. Han mener klimautfordringen er å regne som en krig og sier demokratiet kanskje må vike for at verden skal vinne klimakampen.

– Lovejoy går i realiteten inn for et ekspert-tyranni, og som forsker og underviser blir det min oppgave å vise at vi overhodet ikke kan vinne noen klimakamp hvis vi taper demokratiet. Eller rettere: kanskje vi får redusert CO2nivået, men lever i et tyranni hvor det blir en eksklusiv rett å kunne forurense. Vi må kanskje heller spørre hvordan vi kan involvere folk og skape et bredere engasjement for forandring. 

Livsverdenens perspektiv

Myndighetene kan komme til å snakke over hodet på folk når det gjelder klimaspørsmål. Da oppstår ingen reell samtale og demokratiet skrumper inn og blir til slutt spist opp av departementale ordre.

Dette har Mikaela Vasstrøm lært av den såkalte Frankfurterskolen og særlig Jürgen Habermas og hans klassiske skrift om systemverdenen og livsverdenen (Teorien om kommunikativ handling, 1981), der system er makt og byråkrati, mens livsverdenen er folks dagligliv.

– Kritisk tenkning skal avdekke maktstrukturer i samfunnet og peke på mer demokratiske måter å gjennomføre politikk på. Vi vet ikke hvor skoen trykker før vi også har forstått hvordan vanlige folk tenker, sier forskeren.

Dialog er en av nøkkelfaktorene i forskningsarbeidet hennes. Demokrati er ikke bare valg av representanter, men også deltakelse, samtale, lytting, lokaldemokrati og aktiv samfunnsdeltakelse på flere samfunnsarenaer. Kritisk teori, forskning og ny kunnskap skal garantere demokratiet, sier frankfurterskolen.

– Svekker vi lokaldemokratiet, svekker vi samtidig våre muligheter til å ta bærekraftige beslutninger som folk stiller seg bak og bidrar til å realisere, sier forskeren. 

Kart over vindkraftutbygging

Myndighetene har skrevet nye planer og laget nye kart. Denne gangengjelder det en ny nasjonal ramme for vindkraftutbygging i Norge. Kartet og ekspertene i departementet har identifisert hvilke områder som er best egnet for vindkraft. Mikaela Vasstrøm synes nok fremgangsmåten minner om brev og kart om villreinområdene i Setesdal og Ryfylke.

– Spørsmålet er hvilken betydning dette vil ha lokalt, og om lokalkunnskap har andre perspektiver på prioriteringene. Vi må i hvert fall spørre om slike tekniske løsninger og sentrale rammer skal definere utbygging av fornybarenergien, eller om det lokale perspektiv også skal sikres en plass i regnstykket, sier Vasstrøm. 

Vindforskning

I 2018 fikk hun bevilget et nytt prosjekt fra Forskningsrådet. Sammen med kolleger fra instituttet og Danmarks Tekniske Universitet skal Windplanprosjektet se på muligheter og utfordringer for offentlighetens deltakelse i vindkraftplanlegging.

Prosjektet viderefører forskningen om den lokale deltakelsen i planleggingen av vindmølleutbygging.

– Utbygging av vindkraft presenteres som et svar på klimautfordringer og løsning på lavutslippssamfunnet. Men det møter også mye lokal motstand. Fra internasjonal forskning vet vi at det skaper mye motstand mot vindkraft når innbyggere og kommuner ikke føler de blir hørt eller tatt på alvor i slike planprosesser. Det handler om rettferdighetsfølelse og muligheten for å kunne delta i beslutninger som påvirker ens eget hverdagsliv, sted og landskap, sier hun.

Forskningsprosjektets mål er å forstå mer av det som driver konfliktene i vindkraftutbyggingen og hvilke rammer som finnes for lokal deltakelse i planleggingen. Det skal også ses på eksempler fra Skottland og Danmark hvor det finnes eksempler på vindkraftutbygging med større sosial aksept. 

Oppdagelsesreisende

Hun har vokst opp med to etnologer til foreldre; far forsket på fiskerikultur og mor på arbeiderkultur. Reiser var ferie, men også dannelsesreiser der du skulle spørre deg fram og ikke svare deg bort. Det har hun tatt med seg videre. Hun elsker å reise med sin familie.

Hvordan lever folk her, spør de, og blir med guiden videre inn i jungelen og får høre hvordan guiden skal leve av guiding og samtidig unngå at jungelen blir invadert av turister fra Vesten som er på ekspedisjons- og dannelsesreise. Reiseliv fører unektelig dilemmaer med seg.

Det inngir tillit at en forsker på bærekraftig samfunnsutvikling har grønne fingre og får rabarbra og andre buskvekster til å gro i hagen. I hverdagen praktiserer hun kortreist og økologisk mat, men du kan ikke leve kortreist når du skal langt av sted. Hun skal nemlig reise, både i embeds medfør og i fritiden. 

Fly skam

Mikaela Vasstrøm og barna på reise, foto

Annika, Viktor og Mikaela Vasstrøm på vei mot Isla Ometeppe i Nicaragua. Foto: privat.

Hun er litt skamfull når hun sier det, men sånn er det bare, må hun innrømme. Hun flyr. Hvordan skulle hun ellers ha kommet seg til Nicaragua, Panama og Costa Rica med barna? Uten fly hadde det aldri blitt noen guidet tur i Nicaraguas jungel.

– Jeg flyr nok for mye, men jeg forsøker på andre måter å tenke over forbruket mitt, sier hun.

Hun tenker. Hun drømmer. På et fly i noen tusen meters høyde over landjorda, tenker hun på forbruket mens flyet spyr CO2 ut i atmosfæren. Der har du dilemmaet for dem som både elsker å se mer av verden og mer av bærekraftig utvikling. Mikaela Vasstrøm flyr. Og drømmer om at ekspertene skal finne opp et lavutslippsfly.

MIKAELA VASSTRØM (F. 1977)

Stilling: Førsteamanuensis ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitet i Agder og seniorforsker ved Agderforskning.

Bakgrunn: Doktorgrad i miljøplanlegging fra Københavns Universitet.

Spesielle kjennetegn: Diskusjonsglad, akademisk legning. Snakker dansk tilpasset norske samtalepartnere.

Personlige egenskaper: Snakker på inn- og utpust. Svak for Habermas, frankfurterskolen, autentisk dialog og demokrati. 

Forskningsinteresser: Natur og samfunnsrelasjoner knyttet til forståelser av utvikling og bærekraft, og hvordan det kan skapes demokratiske og lærende planprosesser. 

Send studiet på mail