Nøtteknekkeren

I et musikkstudio på Lund i Kristiansand hører Robin Rolfhamre og Per Kjetil Farstad gjennom dagens innspillinger. De to har spilt sammen som duo siden 2014, nå spiller de inn et album med luttmusikk fra renessansen.

– Det er ikke bare et lærer-student-forhold lenger. Vi har utviklet et vennskap, og det er veldig fint, sier Farstad mens Rolfhamre plukker opp et av de pæreformede instrumentene.

Lutten kom til Europa med araberne på 900-tallet, men populariteten skjøt fart først på 1500-tallet. Nå er et helt forskningsfelt viet til strengeinstrumentet og musikken som ble skrevet for det.

Farstad er en av forskerne. Han startet å undervise på Musikkonservatoriet i Kristiansand i 1976, og fortsatte da konservatoriet ble en del av Høgskolen og deretter Universitetet i Agder (UiA). Rolfhamre rykket opp til professor på Institutt for klassisk musikk og musikkpedagogikk på tampen av 2018. Nå er det han som skal ta over luttforskningen – blant mange andre ting – på universitetet.

– Jeg husker da jeg fikk studieplass på UiA i 2005. Per Kjetil ringte meg i Stockholm og sa «hei, jeg skal være læreren din, og jeg gleder meg til å bli kjent med deg». Da merket jeg at det var her i Kristiansand jeg ville være, sier Rolfhamre.

Farstad drar litt på det, sier han ikke helt kan huske samtalen. Rolfhamre er sikker i sin sak:

– Jo, jeg husker det godt. Like etter gikk jeg inn på en platebutikk og fant albumet ditt Classic Guitar Music from four centuries. Og jeg hadde på meg røde joggesko!

Wow-effekten

Robin Rolfhamre har vært på UiA siden 2005, først som student, nå som professor. – Jeg liker at UiA er stort nok til å utrette ting, men lite nok til at man blir sett, sier han.

For Rolfhamre er det likhetstrekk mellom tidligmusikken han spiller, og moderne popmusikk. I den romantiske perioden står den geniale komponisten og den udødelige musikken står i sentrum. I tidligmusikken var det musikalske verket mer et utgangspunkt for fremføringen.

– Mye av tidligmusikken er dansemusikk, den var et verktøy mer enn et høyere mål i seg selv. Det blir feil om vi forsøker å tilnærme oss tidligmusikken med det romantiske synet på verket, sier Rolfhamre.

For ham spiller retorikk en stor rolle i musikken, elementer som kan skape en wow-effekt og få alt til å henge sammen.

– I slutten av operaer fra denne perioden er det ikke uvanlig med danseformer som gjentar seg igjen og igjen. Det kunne skje at kongen steg opp fra gulvet med en heis, kledd i gull og akkompagnert av fyrverkeri, og står som en sol på scenen mens artistene danser rundt ham. Det er et retorisk grep for å bygge opp kongen politisk. Men det er heller ikke så ulikt noe som kunne skjedd på en Beyoncé-konsert, sier Rolfhamre.

Han vet at sammenligningen er drøy, men det er en mulighet for å rekruttere et nytt publikum til tidligmusikken: Å snakke publikums språk, i stedet for å forfølge den romantiske ideen om det høyverdige verket lytteren må lære seg for å forstå.

– Samtidsmusikk høres ut som plingplong for mange, for de vet ikke hva de skal lytte etter. Men setter du den samme typen modernistisk musikk som lydspor på en film som Apenes planet er det råfett. Fordi du vet hvilken funksjon musikken skal ha.

Ambisjoner fra sykesengen

Da Robin Rolfhamre var tre år gammel, hadde han hatt lungebetennelse tjuesyv ganger. Han ble født med en mangel i immunforsvaret. Når han ikke var på sykehuset var han stort sett var hjemme i sofaen og så på film. I første klasse var han bare på skolen rundt tjue dager i løpet av skoleåret.

– Da jeg begynte på musikkskolen, hadde mange avskrevet meg. Men jeg hadde ambisjoner og en drivkraft som skolen heldigvis så, sier Rolfhamre.

En tre år gammel Robin Rolfhamre i 1989.

Gitarlæreren ga ham hjemmeundervisning på sykesengen, en annen lærer filmet undervisningen i klasserommet med VHS-kamera. Da Rolfhamre ble seksten, kunne han være på skolen halvparten av tiden. Siden ble det enda bedre. Han sier fortsatt at han er autodidakt på store deler av grunnskolepensumet.

– Jeg har alltid hatt det slik – om jeg ikke gjør det selv, så blir det ikke gjort. Og når jeg har bestemt meg for noe, skal det gjøres ordentlig, sier han.

Da han som barn gikk gjennom dinosaurfasen, lagde han sine egne dinosaurbein av ståltråd, lakk og leire. Så gravde han dem ned sammen med faren, før han gravde dem opp igjen et par dager senere og hadde arkeologisk utstilling.

– Slik hadde jeg det med doktorgraden og opprykket til professor også. Det er ikke anerkjennelsen som driver meg, den er litt flau. Men det å knekke nøtten er en stor drivkraft for meg, sier Rolfhamre.

Kunst og forskning

På UiA får Rolfhamre knekke en del slike nøtter. Han liker å skrive søknader om ekstern finansiering til Norges forskningsråd og EU, en byråkratisk øvelse som mange forskere nærmest ser som et nødvendig onde. Han går så langt som å kalle søknadsskriving sitt andre hovedinstrument, ved siden av lutten. Rolfhamre engasjerer seg også i måten universitetet blir drevet på, og vurderer å stille til valg for universitetsstyret.

– Jeg liker at UiA er stort nok til å utrette ting, men lite nok til at man blir sett, sier han.

Kontoret hans ligger på Fakultet for kunstfag. Der kan han snu seg bort fra tastaturet, plukke opp et instrument og trykke «record» når han vil.

En av kjerneidéene hans er noe han kaller informed play. Alle som spiller musikk fra tidligere tider vil iblant lure på om de spiller musikken slik den skal spilles. Spesielt i tidligmusikken har dette vært svært viktig for mange utøvere. Rolfhamre er mer opptatt av å ha en pragmatisk tilnærming til musikken.

– De som har prøvd å spille musikk rett fra kildene får gjerne ikke noe stort publikum. Uansett hvor mye vi vet om historien, skal vi spille noe som folk skal høre på nå, sier han.

Dermed er det ikke nødvendigvis slik at noe er riktig eller feil, så lenge musikeren har kunnskapen på plass og kan argumentere for hvorfor hen bryter reglene.

– Det går veldig mye kunnskap tapt i musikkforskningen. Musikkforskere er sjelden utøvende musikere på et internasjonalt nivå. Og mange internasjonale utøvere skriver ikke ned tankene sine, sier Rolfhamre.

Selv prøver han bevisst å posisjonere seg i midten.

– Alt jeg gjør av kunstnerisk produksjon kan jeg bruke i forskningen min. Og det jeg forsker på har praktisk verdi for hvordan jeg utøver musikk.

Robin Rolfhamre spilte i metalband på starten av 2000-tallet.

Høyt press

Rolfhamre stiller store krav til seg selv, og det høye indre tempoet har vært krevende. Da han var atten år fikk han angstanfall ved tanken på at han ikke hadde platekontrakt. Uten noen rundt seg etter flyttingen til Kristiansand gikk han inn i en dyp depresjon som han måtte i terapi for å få hjelp til.

Det siste skuddet for baugen kom i desember 2016, da han fant ut at han har diabetes type 1.

– Jeg har ikke lyst til å være noe av det foruten, det har gjort meg til den jeg er i dag. Men jeg kan ikke presse meg slik jeg gjorde før. Før målte jeg alt i livet etter hva jeg presterte, men det finnes en annen Robin som jeg lærer å kjenne nå. Det paradoksale er at jeg er veldig introvert, sier han med et smil.

I studioet snakker Per Kjetil Farstad om hvordan Rolfhamre har en teknikk på instrumentene som andre kan misunne ham, og en akademisk karriere som ikke står tilbake for det musikalske.

– Han er en virkelig ressurs for fakultetet vårt. Han har et vidt syn på musikk, tenker klart og har jobbet jevnt og trutt i alle år. Nå er du der du skal være, Robin. Nå begynner livet.