0
Hopp til hovedinnhold

Et spark til den velmenende middelklassen

Analysene av årets lokalvalg har i stor grad oversett en ny viktig konflikt i vårt samfunn, nemlig den som går mellom styringspartier og de velgere som opplever at svært mye politikk kommer ovenfra og utenfra. 

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Førsteamanuensis Jørn A. Cruickshank er komitéleder for Eilerts salong, og gir her sin kommentar om valgresultatet i Kristiansand og nasjonalt. (Foto: Didrik Rud)

KOMMENTAR

av Jørn A. Cruickshank, førsteamanuensis ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging

Resultatet av valget i Kristiansand høsten 2019 ble at Høyre mistet makten etter 72 år i posisjon. Vi sitter igjen med et sprikende og skjørt politisk prosjekt av partier som i valgkampen mer snakket om hva de var mot, enn hva de tenker å gjøre. Vi sitter også igjen med et nokså betent debattklima, etter at Sørlandsnyhetene kjørte hardt på i jakten på å velte Furre og fiffen, og gjorde seg til uvenner så vel med fiffen som med Fædrelandsvennen.

Under Eilerts salong den 28. november fikk vi servert en engasjerende og interessant samtale om hva det var som egentlig skjedde. Og ikke minst: hvordan skal vi forstå dette? Aslak Bonde intervjuet Nils Nilsen om Sørlandsnyhetenes (SN) rolle, før Signe Boch Seegaard, vår egen Dag Ingvar Jacobsen og Heidi Taksdal Skjeseth løftet blikket, utover Kristiansand og utover Norge.

Protest, men mot hva?

Noen mente valgresultatet i Norge og Kristiansand ikke kan tolkes som en protest mot «de etablerte», men mer må forstås som et resultat av at folk brenner for konkrete saker som de så stemmer på. De er uenige i at bompenger er måten å løse klimakrisen på, og stemmer derfor på bompengepartiet. Ferdig snakka. Det ble også sagt at på tross av den opphetede stemningen under valgkampen, så er det jo et sunnhetstegn at demokratiet håndterte konfliktene. Det ble et maktskifte på grunn av politisk uenighet, og det er jo slik vårt representative demokrati er tenkt å fungere.

Over 100 personer deltok på Eilerts salong om valget i Kristiansand torsdag 28. november. (Foto: Didrik Rud)

Alle de 100 personene på Teateret denne kvelden virket å være enige i at Sørlandsnyhetene ikke kan gis eneansvar for at det gikk som det gikk. De bidro til å hause opp en stemning, noe Nils Nilsen også innrømmet. Men SN rørte også ved en frustrasjon som lå der allerede. Spørsmålet om hvor en slik frustrasjon kommer fra er interessant, og etter også å ha lest nok en gang om samtalen på Eilert salong sine nettsider, brenner jeg inne med dette:

Resultat av valget nå i høst var spesielt, og ikke bare i Kristiansand. De etablerte styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet gikk nasjonalt tilbake med hele 11,3 %-poeng. Regjeringspartiet Høyre mistet halvparten av sine ordførere, mens det største opposisjonspartiet, AP tapte mer enn noen andre partier i halvparten av våre 422 kommuner. Også regjeringsmedlemmene Venstre og KrF går tilbake.

Jeg mener analysene av hvorfor dette skjer i stor grad har oversett en ny viktig konflikt i vårt samfunn, nemlig den som går mellom styringspartier og de velgere som opplever at svært mye politikk kommer ovenfra og utenfra.

Ny skillelinje i norsk politikk

Mange velgere gikk til Senterpartiet og Folkeaksjonen Nei til Bompenger (FNB). Disse to partiene økte sin oppslutning med 8,2%-poeng. Lokalt vokste også støtten til nye ensakspartier og tverrpolitiske lister. I Kristiansand gikk Demokratene frem med 9,6 %-poeng, mye på grunn av deres motstand mot en stor investering i et kunstmuseum, mens Hovelista - mot utbygging og privatisering av Hove-området - fikk 5,9% av stemmene i Arendal.

Til tross for at de spriker i forhold til politisk innhold målbærer nesten alle vinnerne av høstens valg en grunnleggende mistillit til styringspartiene, og kanskje enda viktigere; folks manglende følelse av å bli hørt.

Jeg tror vi her kan observere en ny skillelinje i norsk og vestlig politikk. Da Stein Rokkan og Seymour Lipset i 1967 presenterte en studie av oppslutningen rundt partiene, konkluderte de med at sentrum-periferi dimensjonen var den viktigste skillelinjen. De mente altså at konflikten mellom distriktshensyn og byene var en motsetning som i stor grad styrte velgernes preferanser. Siden den gang har klimaspørsmålet blitt mye viktigere, men jeg tror Lipset og Rokkan i dag ville fått øye på en enda viktigere skillelinje. Som den nylige biografien om Stein Rokkan viser, baserte de to forskerne sine berømte skillelinjer på grundige historiske og tverrfaglige analyser av endringer i vårt samfunn.  Skulle de gitt en diagnose av Norge 2019 tror jeg de ville tatt høyde for følgende:

I de siste femti år, altså i tiden etter 1967, er byråkratiet nasjonalt og lokalt vokst enormt, med administrasjoner, etater og direktorater der fagfolk forholder seg kunnskapsbasert til utfordringene på sine respektive ansvarsområder. Karrierepolitikerne har fulgt med i dragsuget. De er blitt rasende dyktige, kunnskapsrike og velartikulerte representanter for sine partiprogram. Samtidig er politiske diskusjoner blitt stadig mer utilgjengelige og spissfindige, hvor forskjellene mellom de store partiene oppfattes som marginale. Det oppstår et skille mellom hverdagserfaringene til «vanlige folk» og de referansepunktene som en stadig større klasse av konsulenter, rådgivere og profesjonelle politikere henger sine resonnementer på. Vi samfunnsvitere må nok dessverre også plasseres inn denne klassen.

Innoverskuende partier

Denne velmenende middelklassen, som Marte Mangset og Jørn Ljunggren omtaler dem som i Aftenposten den 7. november, er etter hvert blitt så stor at dens «medlemmer» tror at alle samfunnshensyn ivaretas i deres innbyrdes diskusjoner. Partiene tror at velgerne måler de i forhold til hvordan de posisjonerer seg i forhold til hverandre i debatter. Denne forståelsen av hva demokratiet handler om gjør at styringspartiene blir for innoverskuende i sine diagnoser. Høyre mener at deres tilbakegang skyldes at velgerne er uenige med dem i enkeltsaker, mens Arbeiderpartiet forklarer tapet med partiorganisasjonens tretthet etter Giske-saken.

Alt dette demonstrerer styringspartienes manglende forståelse for hvor viktig folk i dag syns det er at de blir hørt. I en tid hvor økonomien går godt og arbeidsledigheten er lav er dette hensynet blitt like definerende for folks politiske preferanser som klimakrisen. Vinnerne i høstens valg profiterte derfor stort på den økende frustrasjonen ute blant folk over å bli overkjørt av eksperter. Det er ulike saker som fremkaller denne protesten, enten det handler om store urbane boligprosjekter kamuflert som miljøtiltak, vindmøller i folks turområder, fiskeoppdrett i fjordene eller tvangssammenslåing av fylker og kommuner. Folk er uenige i sakene, men enda viktigere; de er frustrerte over den økende devalueringen av lokal og folkelig kunnskap til fordel for ekspertkunnskap.

Partiene som lytter til folk blir vinnerne

Denne nye skillelinjen fordrer andre grep enn å utvikle ny politikk eller å tydeliggjøre budskapet. Det kreves en helt annen tilnærming til politikkutvikling. Et deliberativt demokrati krever respekt for det folk opplever som problematisk i sin hverdag og en lyttende holdning til de mange løsningene som allerede fins der ute. Og ikke minst, en må forstå at politikk handler om følelser. Når folk føler at de ikke blir hørt og forstått så blir de også motstandere av de tiltakene som iverksettes.

Motstand mot bompenger handler ikke om noen hundrelapper ekstra utgifter i måneden. Først og fremst er bompengeopprøret en protest mot «metoden». Folk vil ikke ha byvekstavtaler som forhandles fram i lukkede rom, hvor utvalgte deltakere løfter penger ut av kommunekassen og bilistenes lommebøker for å investere i store infrastrukturprosjekter. Problemet er at folk føler seg ekskludert fra beslutningsprosessen. Selv kommunepolitikerne klager over manglende åpenhet i disse forhandlingene, ifølge en fersk rapport fra CICERO.

Politikere må i dag innse at deres rolle i et byråkrati-tungt samfunn må endres, de må forstå at velgerne kommer til de partiene som lytter til folk, ikke de som tar beslutningene for dem.