0
Hopp til hovedinnhold

Er skam riktig reaksjon på klimakrisa?

- På et individnivå har skam lite for seg. For meg handler det om et kollektivt ansvar. Vi må sammen bli enige om et felles mål og jobbe sammen mot målet, fremfor å rette pekefingeren mot hverandre og påføre hverandre skam, sier forsker Aase Jeanette Kvanneid. 

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Fra venstre: Kim Øvland (UiA), Aase Jeanette Kvanneid (NORCE), Arne Johan Vetlesen (UiO) og Sidsel Fjelltun (psykolog, Ahus).

Tekst: Anine Bentsen

Foto: Didrik Rud

I Eilerts salong onsdag 16. oktober ble begrepet «skam» utforsket, og hvordan vi kan gripe an klimaproblematikken gjennom skambegrepet. Skam trekkes ofte inn i diskusjoner og samtaler om hva vi som enkeltmennesker kan og bør gjøre for å redusere klimagassutslipp. Men har det en funksjon å skamme seg? Noen mener at begreper som «skam» bidrar til å individualisere det som er et strukturelt problem, og i verste fall oppfattes som kontraproduktivt fordi det bidrar til å moralisere debatten.

I første del av salongen, med et panel bestående av forsker Aase Jeanette Kvanneid (NORCE), filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen (UiO) og psykolog Sidsel Fjelltun (Ahus), ble det diskutert hvilke muligheter og farer som er forbundet med skam som virkemiddel til å regulere atferd på klimaområdet. Er debatten for dominert av at vi retter pekefingeren for mye på enkeltmennesket, og ikke klarer å løfte debatten opp på et kollektivt nivå?

En kollektiv skam

Både filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og forsker Aase Jeanette Kvanneid trekker frem at klimaskam ikke er noe som hører hjemme på individuelt nivå, og at det er mer relevant å snakke om klimaskam på et strukturelt overordnet nivå, og knytte det til et kollektivt ansvar.

- Vi må finne veien frem til løsningene i fellesskap. Det kollektive «vi-et» må sammen definere et mål, og deretter jobbe sammen mot det målet. Vi kan fort få et kaotisk landskap når vi skal rette pekefingeren mot hverandre og hverandres oppførsel uten å gå til kjernen om hva det egentlig handler om, fortalte Kvanneid.

 

- Det er også farer ved å knytte dette til skam. Det handler om den økonomien vi har, vekst og profitt, og de store aktørene, men på samme tid har det skjedd den endringen at bevisbyrden har flyttet på seg. Nå er det ikke lenger uskyldig om du skal fly eller ikke. Jeg synes ikke det er å rette pekefinger mot noen, det er en tapt uskyld knyttet til de tingene vi har gjort vanemessig og tatt for gitt at er greit å gjøre frem til nylig, forklarte Vetlesen.

Et eksempel han trakk frem er at vi nordmenn er på verdenstoppen i å fly mest i løpet av et år, og det er klart vi må fly mindre. -Det er en endring vi må gjennom, men jeg tror det er bedre å gjøre det politisk gjennom å gjøre flyreiser dyrere og togreiser billigere. Dette vet vi fra før av, men det må skje.

Psykolog Sidsel Fjelltun pekte også på at det fungerer ikke å påføre andre skam, men den skammen vi kjenner på i fellesskap, den kan ha en viktig funksjon. 

- Når flere kjenner på den samme skammen i et fellesskap blir det kollektivt, og den delen kan være effektiv, fordi det øker bevisstheten rundt det, sa Fjelltun.

Psykolog Sidsel Fjelltun mener en kollektiv skam kan ha en viktig funksjon.

Dukket sent opp i Norge

Vetlesen trakk også frem at skam, eller en problematisering av Norges bidrag til klimakrisen er noe som dukket opp forbausende sent i Norge.

- Det er et helt nytt fenomen å heve pekefingeren og påføre andre skam. Før begreper som flyskam kom, kan det ha vært ganske mange som hver for seg følte skam rundt dette, men vi har ikke snakket høyt om det, fordi vi tidligere ikke hadde disse begrepene og debatt rundt det, forklarte Vetlesen.

Den siste tiden har vi sett at begrepet «klimaskam» også har beveget seg mer inn i politikken, og som Kvanneid pekte på så har vi en klart definert høyre og venstreside som forsøker å ta eierskap til begrepet.

- Når vi ser følelser som skam og klimaangst komme oppi dette, ser vi plutselig at globale klimaendringer, som egentlig er veldig abstrakt, plutselig er blitt noe som vi individer skal sitte og føle skyld, skam og frykt for. Jeg tror det er tegn på at vi som samfunn holder på med en de-orienteringsprosess, og at vi forskere og politikere nå sitter med et veikart foran oss fullt av svarte hull, og ikke helt vet hvor veien går videre, forklarte Kvanneid.

 

Fra venstre: Kai Steffen Østensen, Oda Sofie Pettersen og Maryam Iqbal Tahir.

Gi skammen tilbake til politikerne 

I del to av salongen bestod panelet av Oda Sofie Pettersen (MDG) og Maryam Iqbal Tahir fra Norsk olje og gass. I denne samtalen ble «skambegrepet» mer kontekstualisert til hverdagslivet, og det ble diskutert hvilke utfordringer og muligheter som er knyttet til begrepet «skam» i klimadebatten. 

Pettersen pekte på at som enkeltpersoner må vi ta mer ansvar i klimakampen, og her mener hun at skambegrepet kan ha hatt en bra effekt.

- For meg er klimaskam et bra fenomen i den forstand at det gir et personlig ansvar i klimakampen. Jeg synes det er skammelig at det er blitt nærmest konsensus i norsk politikk at vi mener vi ikke skal ha personlig ansvar i klimakampen. For meg er det åpenbart at vi må skamme oss når vi flyr og spiser mer kjøtt, og jeg tror skambegrepet fører til at flere tar klimavennlige valg. På samme tid er det politikerne som skal føle mest skam, fordi når de ikke tar tøffe valg for klimaet, så blir det dama i gata som må gjøre det. Vi må gi skammen tilbake til politikerne, sier Pettersen.

Tahir trekker på sin side frem at hun forbinder ordet «skam» med noe negativt, og legger til at hun synes det handler om et ansvar som ligger hos politikerne, og ikke hos oss enkeltpersoner.

- Når noen ber meg skamme meg, så stritter jeg litt imot. Hvis jeg tar fly i stedet for tog fra Oslo til Stavanger, så synes jeg heller det er på sin plass at politikerne skal skamme seg, fordi de ikke tar et krafttak og bygger tog som går raskere og tilrettelegger for at jeg kan ta dette valget. For meg handler dette mer om ansvarsfraskrivelse fra politikerne å hele tiden snakke om den skammen jeg skal gå og føle på.