0
Hopp til hovedinnhold

Musikk og identitet: Sju fortellinger

Sju musikklærere, alle med forskjellig oppvekst, utdannelse og musikalsk bakgrunn er for tiden studenter ved påbyggingsstudiet Musikkundervisning – teknologi, akkompagnement og didaktikk.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Musikklærerne møttes på Zoom og fortalte om hvordan de fant sin musikalske identitet. I hovedbildet er emneansvarlig Randi Margrethe Eidsaa.
Musikklærerne møttes på Zoom og fortalte om hvordan de fant sin musikalske identitet. I hovedbildet er emneansvarlig Randi Margrethe Eidsaa.

De kommer fra ulike steder i Norge og møtes på Fakultet for kunstfag til tre to-dagers kurs både i høst -og vårsemesteret. Som en del av høstens eksamen skrev alle en didaktikkoppgave med temaet “Min musikalske identitet og min identitet som musikklærer”. Da lærerne Randi M. Eidsaa og Espen Grundetjern hadde evaluert eksamensoppgavene ble de enige om at fortellingene kunne gi god innsikt i forholdet mellom musikk og mennesker, som jo står i sentrum for musikkpedagogikken.

Vi møtte hele gjengen på Zoom en dag i januar. Da fortalte hver lærer litt om seg selv. Felles  var at de viste til erfaringer fra tidlig barnealder, og at de som voksne ikke var låst i et spor, men i stadig utvikling. De fortalte om musikk hjemme, om musikkultur i bygd og by, om kor, korps, band og orkestergrupper. Det handlet om instrumenter, platespillere, image og klesdrakt, men også om musikk i sorg og glede.  Mest av alt viser fortellingene noe om å ha et nært forhold til musikk og et ønske om å formidle dette videre til skoleelevene. 

Her er et glimt inn i sju historier om musikalsk identitet.

 

Marianne: You’ve got a friend

Musikk har alltid vært en del av mitt liv, ikke bare som utøver, men som aktiv lytter.  Jeg har på en måte alltid vært tullet inn i et teppe av variert musikk.

Gjennom oppveksten har alle andre ment noe om hva jeg burde gjøre og hva jeg er god til. Jeg var ung og enkel å forme. Det tok derfor lang tid før jeg turte å finne min egen stemme. Lærerne på musikklinja mente at jeg burde synge klassisk, noe jeg aldri hadde gjort før. Så da ble det slik. Men så ble jeg interessert i jazz, og især inspirert av Radka Toneff . Jeg gjorde mange forskjellige ting, også i studio. Det var fokus på å være teknisk flink.  Jeg trodde derfor at så lenge jeg øvde på det tekniske kom alt til å bli bra.

Jeg hadde ikke hjertet med meg i musikken før jeg fikk barn. Da hadde jeg ikke sunget på en stund, og det var en vanskelig tid. Jeg bare måtte synge, og fremførte «You’ve got a friend» i min datters barnedåp. Akkurat da forsvant alt det tekniske og jeg var til stede i musikken for første gang.

 

Lærer Espen Grundetjern forteller at han ble rørt av å høre de ulike historiene.

Lærer Espen Grundetjern forteller at han ble rørt av å høre de ulike historiene

Irene: Kasettspilleren vekket interessen

Jeg vokste opp på landet der for eksempel dansemusikk var populært på 60-tallet..  Faren min spilte fiolin, og vi hørte mye på musikk hjemme. Interessen min ble vekket for alvor da min far kjøpte en kassett med «Eine kleine nachtmusik» Det var en helt ny verden, og jeg innså at klassisk musikk stod mitt hjerte nær. Første nyttårsdag var det alltid nyttårskonsert i sofaen, det har jeg gode minner fra. Dette var rundt 1970, siden da har jeg hørt på klassisk musikk.

Jeg husker da vi fikk et stereoanlegg, en Tandberg Sølvsuper og en platespiller. Vi så musikkfilmene «Grease» og «Saturday Night Fever» på kinoen, og lærte oss danser som ble introdusert i filmene. Vinylplater kom i hus, omhyggelig renset med børster og pakket inn i både innercover og plastomslag. En helt annen verden enn i dag, der de unge laster ned musikk og lagrer usynlig. For oss som var musikkinteresserte gav det en viss status å ha plakater av idoler, kassetter og vinylplater i hylla, slik at andre kunne se hva en var opptatt av.

 

Aslak: Kræsjlanding mellom musikerliv og musikklærerprofesjonen

Jeg er en nyutdannet lærer i en alder av 52, og med 32 år som profesjonell musiker bak meg. Om man ser bort fra covid så spiller jeg fremdeles godt over 100 jobber i året.

Jeg har alltid spilt musikk, men  tenkte aldri å bli musikklærer. Moren min var nemlig lærer, og det fristet lite. Veien til her jeg er i dag har vært kronglete, men den røde tråden har vært kjærligheten til musikk. Først og fremst som utøver, men også som komponist og tekstforfatter.

Jeg var innom flere instrumenter som fløyte og fiolin, men endte til slutt på bass. Jeg skulle jo bli rockestjerne eller psykolog. Jeg ble ingen av delene. I over 30 år har jeg reist land og strand rundt som bassist og vokalist i diverse band og konstellasjoner.

I 1998 startet noen venner og jeg 80-tallsbandet Loveshack. Siden da og til mars 2020 har vi spilt mellom 70 og 90 jobber i året I tillegg har jeg diverse oppdrag som frilanser. Prosjektet ”Få vanlig jobb” ble stadig vekk utsatt. Jeg flyttet til Oslo i 2000 og spilte ”hele” tida. Jeg deltok i Melodi Grand Prix, Beat for Beat, deltok på diverse plater, skrev låter som iblant solgte.

Jeg kan faget mitt og musikerlivet har lært meg å kunne improvisere fortløpende, justere og løse problemer der og da.  Men kontrasten mellom det profesjonelle musikerlivet og læreryrket kan av og til oppleves som en crash-landing, når min begeistring møter elever som er umotiverte.

 

Håkon: Gitaren åpnet opp en ny verden

Jeg vokste opp på en gård, i en musikalsk familie. Det var ingen tvil om at jeg var glad i musikk. Et av de tidligste minnene jeg har, er at jeg fikk en liten tromme til jul. Denne marsjerte jeg med rundt i huset og spilte. Jeg kan ikke ha vært mer enn to-tre år. Min mor skrøt veldig av meg og fikk meg til å tro på meg selv som musikalsk.

 Da jeg var 16 år begynte jeg å spille gitar av eget valg. Jeg gikk et år på folkehøgskole, og det var en fantastisk tid. Jeg brukte gitaren til å utvikle meg, og en helt ny verden åpnet seg. Jeg gikk fra å være beskjeden til å være en som turte å snakke og åpne meg. Gitaren ble et redskap for å sette meg fri, og ikke bry meg så mye om hva andre tenkte. Den hjalp meg til å finne meg selv.

Sommeren -92 flyttet jeg  til Kristiansand og begynte på grunnfag musikk på lærerskolen. Dette var et helt fantastisk år.

Jeg har akkurat fått en datter og oppdager nå at mange av de gamle barnesangene jeg hørte og sang da jeg var liten, fortsatt sitter. Spesielt Thorbjørn Egners sanger husker jeg godt.

 

Terje: Fetteren på motorsykkel

Hele familien min var glad i musikk, og jeg ble inspirert til å være kreativ og tegne og male.

Jeg har en storebror som spilte klarinett i skolekorpset og jeg begynte selv i skolekorpset da jeg gikk i 5.klasse. Jeg har også en eldre søster, og begge har nok påvirket meg i stor grad  når det gjelder musikksmak. De lærte meg og inspirerte meg til å like musikk som var litt mer voksen enn det de på samme alder hørte på. Min storesøster sydde Deep Purple med store bokstaver på buksa si.

 Jeg har en eldre fetter som spilte bass og stadig var innom på besøk. Han lærte meg flere riff på husets kassegitar og jeg øvde flittig mellom hvert besøk. Han syntes jeg var lettlært og oppmuntret meg både til spilling og tipset meg om annen musikk jeg burde høre på. Min første tur bakpå en motorsykkel  var med han. Han kommer jeg aldri til å glemme!

 Min første gitar måtte jeg snekre selv. Nede i kjelleren fant jeg frem sponplate, fiskesnøre og klipte ut plekter av en plastbøtte. Det låt skikkelig dårlig, men drømmen var der og prosessen inne i mitt «hemmelige indre rom» var helt fantastisk. Jeg, som mange andre, brukte sparepenger på å kjøpe musikk. Først på kassett, deretter LP og etter hvert på CD. Fordi jeg var inspirert av venner, det jeg så på TV, hørte på radio og så i platebutikk, hadde jeg alltid ei ønskeliste på hva jeg ville kjøpe.

 

Lærke: Musikk og fest!

At vokse op i tidlig 80erne i Midtjylland som tilflyttere hos min mor og far var en blanding af masser politiske diskussioner, idealisme, historisk bevidsthed og bondeland. Dette gav forskellige musikalske oplevelser.  

Min mor havde altid ønsket at lære at spille piano, hun kunne ikke så meget, men lærte mig Prinsesse Toben og andre små melodier på klaveret.  Det var min far, som havde spillet. I vores hjem spillede han aldrig klassiske sange, men melankolske russiske viser som Den Russiske Bjørn eller danske antikrigsviser a la Benny Andersen og Povl Dissing og så sømandsviser.

 Man trengte ikke være så flink, det var gleden over å være sammen som var i fokus. Voksne og barn møttes til felles fester der vi kunne opptre. Festerne er nok ikke hvad man anser som god tone i Norge, men for os var det moro, glade mennesker fyldt med fest og altid fælles sange, der blev spillet sange på klaver, både serenader, ragtimes, klassiske og fælles sange og et par af de voksne mennesker stilte sig gerne op og sang en eller to af de mest berømte Italienske arier: Her var musik for alle, musik som en samlende, levende enhed sammen med morsomme fortællinger, vittigheder, godt humør og rødvin. .

 Der kan ligge stor eksistentiel lidelse, glæde, nærvær samt forløsende udtryk i sang, og der kan ligge en fælles glæde i at mødes i en fælles puls med en håndtromme. Autencitet og nærvær, opmerksomhed på det fælles møde og glæde er aspekter jeg gerne har med mig i mit daglige virke som musikkterapeut og kulturskolelærer.

Torunn: Musikk er følelser

Oppveksten foregikk i de indre bygder omgitt av bedehussang, country og popmusikken som ble presentert av tre eldre søsken. Mine foreldre la til rette for at jeg skulle bli glad i musikk.

 Jeg fulgte i fotsporene til mine søsken, og begynte tidlig i korpset i bygda. Alle måtte begynne på althorn, og kanskje det jeg husker aller best fra den perioden er at dirigenten sa jeg skulle holde instrumentet som om det var min kjæreste. Når aspirantperioden var over fikk jeg gå videre til kornett og etter hvert til trompet som ble min absolutte favoritt.

Jeg ble i korpset i seks år, og fikk med meg mange musikalske opplevelser. Rytmen sitter i kroppen og mitt musikalske repertoar ble utvidet med marsjer, nasjonalskatter og King of the Road.

 Men min absolutte øyeåpner kom i mitt siste år på lærerskolen da jeg tok 30 studiepoeng musikk. For en avdeling. Her traff jeg dedikerte didaktikere, operaentusiaster, morsomme formidlere, en dyktig pianolærer og et eventyrlig samhold i klassen.

 Høgskolen i Oslo hadde en avtale med Folkeakademiet på Voss. Derfor skulle vi ei uke, EI UKE, på tur til Voss. Der skulle vi få lære om folkemusikk, steving, folkedans, møte folkemusikere, lære om tradisjonen i bygda og i landet. Det ble som en reise hjem for meg. Jeg er oppvokst i Setesdal og ekstremt stolt av å være setesdøl.

 Musikk er følelser for meg. Musikk er mat for meg. Musikk kan treffe meg i alle mulige sinnsstemninger. Uten musikk er jeg ikke meg selv.  Den er en stor og viktig del av meg og jeg ønsker å få dele gleden over musikkvariasjon med mine elever. Det er så mye mer der ute enn bare listetopper.