Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Hva betyr egentlig kunsten for oss?

Hva skal vi med kunst? Hvilken plass har kunsten i skolen? Eller hvilken plass bør den ha? Disse og flere interessante spørsmål stiller Lisbet Skregelid i boken sin «Tribuner for dissens. Ungdoms møter med samtidskunst»

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Da elevene gikk på 8. trinn besøkte de utstillingen Obscura. Stefan Otto: Floather, 2001 Foto: Lisbet Skregelid
Da elevene gikk på 8. trinn besøkte de utstillingen Obscura. Stefan Otto: Floather, 2001 Foto: Lisbet Skregelid

Boken bygger på Skregelids doktoravhandling som ble ferdigstilt i 2016. I dette forskningsprosjektet samarbeidet hun med Sørlandets Kunstmuseum og to skoler i Kristiansand. Skregelid fulgte to elevgrupper gjennom tre år, fra 8. -10. klasse på ungdomsskolen. I denne perioden besøkte elevene tre samtidskunstutstillinger som en del av undervisningen. Her ble de utfordret på deres forestillinger om hva kunst kan være og hva som gjør kunsten interessant. Videre ble de utfordret på ulike måter å møte kunst på.

Elevene fikk erfare at fotoene til Torbjørn Rødlands inviterte til mange forskjellige fortolkninger. Torbjørn Rødland: Arms, 2008

Elevene fikk erfare at fotoene til Torbjørn Rødlands inviterte til mange forskjellige fortolkninger. Torbjørn Rødland: Arms, 2008

Større åpenhet for kunst

-Vi ønsket at elevene skulle få mer erfaring med hva kunst er og hva kunst kan gjøre med oss, sier Skregelid.

Hun erfarte at prosjektet medførte større åpenhet for kunsten enn tidligere. I forkant av utstilling nummer to som var en fotoutstilling med Torbjørn Rødland, var endel elever ikke så imponert over at fotografier ble kalt kunst:

-Det var uttalelser som: Et fotografi er jo bare et klikk. Det kan jo hvem som helst gjøre. Hvordan kan det være kunst?

-Men etter at de selv tok bilder og assosierte rundt hver andres verk på skolen, på samme måte som de reflekterte rundt Rødlands verk på utstillingen, opplevde vi at de fikk en større forståelse for at fotografier også er en form for kunst, sier Skregelid. Elevene fikk erfare at kunsten gjerne stiller flere spørsmål enn den gir svar svar, og at kunst kan invitere til et mangfold av fortolkninger. De fikk også stor respekt for kunstneren og erkjente at et fotografi som ser tilsynelatende lett ut å lage kan kreve mye arbeid.

Elevene arbeidet med oppgaven Malplassert? i tilknytning til utstillingsbesøket. Elevarbeid: Kongeplass? 2010.

Elevene arbeidet med oppgaven Malplassert? i tilknytning til utstillingsbesøket. Elevarbeid: Kongeplass? 2010.

Var på kontroversiell utstilling

Det tredje året skulle elevene besøke en utstilling av den omdiskuterte kunstneren Morten Viskum. Han bruker blant annet døde dyr og deler av døde menneskekropper som sitt kunstmateriale.

-Jeg tenkte nok at lærerne hadde motforestillinger mot å ta med elevene på denne utstillingen. Den hadde fått dårlig anmeldelse i lokalavisen i forkant, og den avkappede hånden i formalin som var å se på utstillingen dekket halve avissiden. Men de hadde allikevel lyst til å være med, sier Skregelid. De tok sjansen.

På utstillingen skulle elevene gå rundt i utstillingen i par og velge seg et verk. Her skulle elevene formulere noen spørsmål som de så skulle stille til resten av klassen.

Ett av verkene på utstillingen var Jeg håper dere ikke døde forgjeves som bestod av 2160 døde mus på små glass plassert på en stålhylle.

-Hvorfor gadd han å sette de på glass? Hvorfor tok han så mange?», reflekterte elevene over.

Noen elever valgte å stille spørsmål til den avkappede menneskehånden i formalin:

-Hvorfor bruker han en død hånd, og hvordan fikk han tak i den?

Morten Viskum: Jeg håper dere ikke døde forgjeves, 1999 og Monogram V, 2008. Foto: Sørlandets Kunstmuseum

Morten Viskum: Jeg håper dere ikke døde forgjeves, 1999 og Monogram V, 2008. Foto: Sørlandets Kunstmuseum

Heftige diskusjoner

Det ble heftige diskusjoner. Dette demonstrerer kunstens evne til å være et demokratisk frirom for uenighet og debatt. Det var viktig å videreføre diskusjonene på skolen. På den ene skolen ble to og to elever satt sammen hvor de fikk i oppgave å lage både for og mot argumenter om utstillingen var verdt å se.  Så arrangerte vi et debattrollespill og det ble tilfeldig hvem som fikk for og hvem som fikk imot rollen, så her kunne man risikere å måtte ytre noe man egentlig ikke mente. Dette resulterte i 5 A4 sider med for og mot argumenter, som så ble brukt i av elevene til å skrive en anmeldelse hvor de skulle ytre sitt syn.

-Her klarte elevene å skille mellom å like og ikke like, og opplevd relevans, forteller Skregelid. -Anmeldelsene ble svært nyanserte. Det var tydelig at de forskjellige argumentene bidro både rikere tolkninger av Viskums kunst og til mer nyanserte omtaler av utstillingen. Flere anbefalte andre å se den nettopp fordi den var utfordrende og tok dem ut av komfortsonen.

Mer dissens i utdanningen

– Forskningen min viser at samtidskunst, også den ubehagelige og kontroversielle, kan ha relevans. Kunst som kan virke uforståelig og vanskelig tilgjengelig i første omgang kan bli interessant. Kunsten kan komplisere og stille spørsmål til etablerte sannheter. Det å oppleve kunst kan gjøre at vi ser oss selv, hverandre og omverdenen med nye øyne.

Skregelid poengterer med dette at det kan være relevant å utfordre seg selv, å møte ting man tror man ikke kommer til å like. - Vi som jobber med utdanning bør bruke kunstens uforutsette og forstyrrende egenskaper, når vi underviser som en strategi.

I boka argumenterer hun for kunstens plass i skolen, og hvordan samtidskunstens dissenskarakter, det vil si blant annet dens evne til å stille spørsmål og til å yte motstand, har noe for seg her. Dagens skole fokuserer i stor grad på den kunnskapen som kan måles og testes. Desto mer behov er det for kunst og estetikk på timeplanen, som kan bidra til forskyvninger av etablerte tankesett og utfordre konvensjonelle praksiser i klasserommet.

 

Elevene stilte spørsmål om det er lov å endre innholdet i matvarer med døde rottebdabyer da de så dette verket: Morten Viskum: Rotter og oliven, 1995.

Elevene stilte spørsmål om det er lov å endre innholdet i matvarer med døde rottebdabyer da de så dette verket: Morten Viskum: Rotter og oliven, 1995.