0
Hopp til hovedinnhold

Fluid: negotiating limits. En forestilling om kjønn, nærhet og avstand

I begynnelsen av september spilte "Fluid:negotiating limits" av performance-gruppen Flux Manøver i regi av Ida Fugli, for fulle hus på Hovedscenen på gamle Agder Teater.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Fluid: negotiating limits er en forestilling om kjønn, nærhet og avstand.

Forestillingen undersøker hvordan avstand og nærhet mellom aktører på scenen fungerer som meningsbærende elementer når aktørene bebor ulike kjønnlige kodede utrykk.

Sett i kjølvannet av me-too, er forhandling av rom, avstand/nærhet og grensesetting akutt. Det finnes mange strategier for å forhandle rom, for eksempel på kino (hvem har armlenet?) eller offentlig transport (hvem spriker og tar mest plass?), eller i flørting (hvem nærmer seg den andre, eller hvem tar et steg tilbake?). 

Gjennom et visuelt og fysisk uttrykk belyser forestillingen hvordan avstand og nærhet har betydning sosialt, kulturelt og historisk.

Avstand og nærhet

- I vår ble jeg kontaktet av førsteamanuensis Frida Forsgren med en forespørsel om å lage en performance til hennes sesjon om kunst og humaniora i forbindelse med Humanioradagene, sier regissør Ida Fugli. - Temaet som skulle utforskes var kjønn, hen og likestilling. På det tidspunktet var jeg allerede i gang med en idé til et prosjekt om betydningen av avstand og nærhet mellom karakterer på scenen, og hvordan avstanden i seg selv forteller om karakterenes forhold til hverandre og situasjonen.

Jeg så mitt snitt til å kombinere temaet kjønn, hen og likestilling, med min interesse for forhandling av rom, samt avstand og nærhet som meningsbærende elementer på scenen. Åtte unge aktører, som alle plasserer seg forskjellig med hensyn til kjønn og legning, deltok i prosjektet, som ble produsert gjennom performance-kompaniet Flux Manøver.

Ingen av aktørene er utdannet profesjonelle skuespillere, men har blitt castet med bakgrunn i hvordan de gestalter kjønn på sin egen måte, sier Fugli.

Kommunikasjon uten ord

- Mitt fagfelt er forankret i den fysiske teatertradisjonen, og jeg er opptatt av hvordan vi kommuniserer uten at det er ordet som er det mest fortellende, sier Fugli. -Vi mennesker leser hverandre hele tiden, uten å tenke over det. Ut ifra hvordan vi går, står, tar plass, eller ikke, kan vi lese alt fra sosial bakgrunn, helse, kjønn og personlighet. Variasjonen avstand og nærhet mellom personer på scenen har betydning for hvordan tilskueren leser forholdet.

En kjent teaterpedagog snakker om hvordan all menneskelig interaksjon kan kokes ned til «push and pull». At noen dytter og noen blir dyttet, eller en drar og noen blir dratt, oversetter jeg til forhandling av rom. Forhandling av rom har vært kjernen i flere av «me-too» sakene som har vært i media det siste året.

En part har ønsket nærhet, og den andre har ønsket avstand, og utfallet av situasjonene er at en opplever sitt personlige rom invadert. I flere av disse situasjonene har det vært utydelig forhandling av rom og grenser, noe vi kontinuerlig forhandler om, sier Fugli.

Jobbet uten manus

-Vi hadde kun to og en halv uke med kveldsprøver, så vi måtte jobbe effektivt. Min regi-strategi er å tilrettelegge for at «ting skal skje», og lete etter bilder og situasjoner som kommuniserer tydelig. Vi begynte å jobbe uten manus, karakterer eller situasjoner, med kun temaene som inngang til improvisasjon.

Etter første uke hadde vi kun abstrakte bevegelsesvokabular, i andre uken jobbet vi med å skape bilder på forskjellige situasjoner som kunne være gjenkjennelige for folk flest, men der kjønn spiller en særskilt rolle. Vi utarbeidet scener om utenforskap, felleskap versus individet, trakassering, skam, mobbing, tabuer og klisjeer omkring kjønn og legning.

Det meste falt på plass en uke før premiere, da det ble besluttet at scenene skulle finne sted i en gym-garderobe. Valget ble tatt basert på en tanke om at garderober er rom som i utgangspunktet er tydelig kjønnsdelt med jente og guttegarderobe. Det utfolder seg ofte kjønn-stereotypiske situasjoner i disse garderobene.

Med tanke på Donald Trumps bortforklaring av sexistiske kommentarer som «locker-room talk» og Kari Jaquessons avisartikkel fra i sommer som uttrykker motstand til å dele garderobe med trans-personer, synes jeg garderoben var et passende sted å velge som arena for forhandling av rom mellom kjønn, sier Fugli.

Flere tabuer blir tatt opp i forestillingen.

Direkte i behandlingen av tabuer

-Vi har spilt tre forskjellige forestillinger for et veldig forskjellig publikum, og tilbakemeldingene har vært overveldende positive. Mange har vært overrasket over hvor direkte vi har vært i behandlingen av tabuer, som for eksempel i en klovnete sloss -scene i slow motion der en av karakterene ytrer: «Nå må ikke dere skade dere, for jeg kan ikke gi blod. Jeg er homo så alle tror jeg har AIDS!».

Det siste ordet gir fremdeles et støkk i mange. Vi har med scener som gjør ganske vondt, fikk jeg høre, og flere satt til tider med gråten i halsen. Det hele blir balansert med masse av humor og overraskelser. Veldig mange av tilbakemeldingene har vært at forestillingen burde vises på ungdomskoler og videregående skoler. Jeg skal undersøke mulighetene for å få forestillingen på veien gjennom Den Kulturelle Skolesekken, sier Fugli.

Temaene kjønn, hen og likestilling utforskes i forestillingen.

Forestillingen er skapt fra bunnen av, i samspill med unge lokale aktører som alle definerer seg forskjellig i forhold til kjønn og legning. Prosjektet er støttet av Scenekunst Sør og er et samarbeid mellom Fakultet for Humaniora og pedagogikk og Fakultet for kunstfag. Skuespillere som har medvirket er: Alexander Johansen, Sigrun H. Bøe, Christoffer Einan, Malin Eiersland, Remi H. Johansen, Thomas Heitman, Ole U. Hagelia og Benjamin Åteigen.