To ukers planlagt praksis på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) måtte gjennomføres digitalt for studentene på årsstudium og bachelor i visuell kunst og formidling. – Digitale plattformer bør sees på som selvstendige arenaer å møte kunst på, ikke som alternativer til fysiske møter, mener studentene.
Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Ved hjelp av internett-tilgang og stikkordene «Digitalt - eksperimentelt – variert – inkluderende – engasjerende» skulle studentene planlegge og gjennomføre sine digitale kunstformidlings prosjekter.
– Selv om museet holdt åpent i denne perioden kunne vi ikke ta imot skoleelever som vi pleier. Det ble vanskelig å gjennomføre det vi hadde planlagt. Derfor valgte vi å dykke inn i et område, digital kunstformidling, som ingen av oss hadde noe særlig kunnskap om, verken jeg som lærer eller studentene, sier førsteamanuensis Lisbet Skregelid.
Hun har vært ansvarlig for studenters kunstformidlingspraksis på SKMU helt siden 2004.
Erfaringene fra studentenes uker på SKMU høsten 2020 ble brukt som utgangspunkt for arbeidet med digital formidling.
– Som tidligere år hadde studentene vært virkelig gode på å tenke alternativt til den vanlige tradisjonelle omvisningen da de var fysisk på museet, sier Skregelid.
– Zoom ble brukt som plattform gjennom uka. Studentene ble raskt satt i grupper på tre og jobbet mye i breakout-room eller på andre arenaer. Noen jobbet og sammen på campus, sier Skregelid.
Den første dagen var forbeholdt å sjekke ut hva som finnes av digitale kunstformidlings tilbud. Studentene trakk frem både nasjonale og internasjonale eksempler. Av norske museer ble gode løsninger ved både SKMU, Nasjonalmuseet og Munchmuseet henvist til. Konklusjonen var at det finnes endel spennende på dette feltet, men det er mye som kan gjøres bedre og videreutvikles.
Det ble laget mange fine prosjekter. Her synliggjøres noen av dem. Noen forventet forberedelser i forkant. En gruppe sendte for eksempel en Facebook invitasjon til en «Helaftens halvtime» og ba oss være pyntet og klar med noe godt å spise og drikke da denne gruppen skulle starte sitt opplegg. Etter en velkomsttale, ble vi tatt med inn i utstillingen Drømmer om festligheter i pandemitider som studentene hadde laget selv ved hjelp av artsteps.com (se fig 2 og 3). For mange var dette første gangen studentene hadde pyntet seg på lenge. I tillegg til å se på kunst i den digitale utstillingen ble vi gjort oppmerksomme på at enkelte kunstnere lager kunst hvor nettopp det sosiale samværet er kunstens form. Dermed vi var plutselig deltakere i et relasjonelt kunstprosjekt.
Studentene ble oppfordret til å bringe inn kunnskap de allerede besitter. En gruppe hadde en spilldesigner blant seg og utformet en digital utstilling ved hjelp av 3D-program. Som mange andre brukte denne gruppa lockdown og isolasjonstilværelsen som har preget livene våre det siste året som utgangspunkt for filmen A timeline through lockdown. Nasjonalmuseets online samling ble brukt som bildebank og musikk, lys ble benyttet for å sette oss inn i ulike fasene av pandemien. Stillbildet fra filmen (fig 1) viser det studentene omtaler som den tredje fasen og er en «referanse til de ulovlige festene som oppstod til tross for restriksjonene, som følge av folk som ble lei og savnet å leve som normalt igjen» (Fra studentenes prosjektbeskrivelse).
En annen gruppe som vektla å skape et relasjonelt fellesrom, var gruppa som hadde kunsten til japanske Yayoi Kusama som utgangspunkt. I prosjektet Inspired to Hope ble Kusamas kjente covid-tale fra mars i fjor lest opp, og vi utforsket kunsten hennes som består store installasjoner fylt av prikker i sterke farger. Vi var i forkant bedt om å klippe ut sirkler i ulike farger, og mens vi var sammen (på skjermen) klistret vi disse opp på veggen der vi satt. Dette bidro til en følelse av å være sammen i samme rom (se fig 4).
En gruppe laget opplegget SAVN - å utforske Tom Lids kunstneriske uttrykk knyttet til utstillingen Savn som ble vist på SKMU våren 2020. Spesielt ble fokus rettet mot verket Hendelser i tid (1986-2020), en stor kollasj som dekket en av veggene i Sal 1. Etter en utforsking av den digitale utstillingen skulle vi inspirert fra malemåten til Lid, lage våre malerier av folk/ting vi savnet, som igjen ble omgjort til en digital kollasj (fig 5).
Vi fikk også demonstrert at man ikke tenger mye utstyr for å aktiviseres og bli engasjert med eget skapende arbeid i kunstmøtene. En gruppe hadde kollasj som tematikk og lagde opplegget Collage uten grenser. De viste bilder av kollasjer fra tidlig 1900 tallet og frem til i dag. I løpet av det halvtimes lange opplegget fikk vi også ti minutter til å lage en sammenstilling med det vi hadde tilgjengelig (fig 6).
Det digitale kan også brukes som et skapende verktøy. Det ble benyttet av studentene som laget opplegget Utsikt fra vindu. Innledningsvis fikk vi spørsmålet: «Hvor mye tenker du på din egen utsikt?» Nettsiden www.window-swap.com, utviklet i koronatiden, var både inspirasjonen til opplegget og inngikk i halvtimen studentene hadde til rådighet. I tillegg viste studentene hvordan kunstnere gjennom tidene har brukt sin egen vindusutsikt som utgangspunkt for sitt kunstneriske uttrykk. Vi skulle også ta bilde av vår egen utsikt som ble samlet på Padlet, en digital plattform som ble benyttet mye gjennom uka (fig 7).
– I koronatiden er det digitale blitt en erstatning for fysiske kunstmøter. Vi gleder oss til å ha nærkontakt med kunsten igjen, til å utforske kunsten i gallerirommet og museumssalene. Studentene har likevel med sine eksperimentelle kunstformidlingsprosjekter demonstrert at det å møte kunst på digitale plattformer, ikke bare er et halvgodt alternativ i krisetider men gir også mange muligheter og kan fungere som en selvstendig måte å møte kunst på, sier Skregelid.