Andre årstrinn på bachelor i Samtidsteater satte nylig opp forestillingen «Lockmann, Stockmann og Semmelweis». Forestillingen bygger på Jens Bjørneboe sitt stykke «Semmelweis», Ibsens karakter Dr. Stockmann (En folkefiende) og artikler skrevet av professor May-Brith Ohman Nielsen (UiA).
Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Lite kjent lege fra Kristiansand
Førstelektor Tordis Landvik på institutt for visuelle og sceniske fag, gav studentene tekster med en arbeidstittel «Lockmann, Stockmann og Semmelweis». Utgangspunktet til Landvik var historien om legen Lockmann som var fra Kristiansand, som i alle år kjempet for å opprettholde karantenehavna på Odderøya. Selv om han virket i Kristiansand fra 1820-1865, er han lite kjent i dag, noe Landvik hadde lyst til å gjøre noe med. Jens Bjørneboe vokste også opp i Kristiansand og kanskje kjente han til historien til Lockmann og det samme gjorde muligens Ibsen via avisartiklene til Lockmann.
- Jeg fikk manuset til Semmelweis fra Nationalteateret, men visste at vi ikke kunne sette opp hele stykket, siden det kun var fire studenter. Studentene måtte derfor tenke kreativt, og utvikle en ramme rundt handlingen. De ble enige om ideen til et talkshow hvor historien til de tre hovedkarakterene ble bundet sammen var god, sier Landvik.
De fire teaterstudentene hadde utifra dette en stor oppgave foran seg. På kun tre og en halv uke skulle de både orientere seg i artikler, manus og utforme et konsept, samt gjøre forestillingens 11 roller spillbar med kun de fire personer.
Krevende konseptutvikling
-Vi har hatt tre og en halv uke på å jobbe med forestillingen, og mye av tiden har gått med til research og konseptutvikling. Vi har blant annet vært på Odderøya og sett på de gamle karantenebyggene og muren der, vi har lest mye historie om håndvask, samt at vi har måttet beskjære stykket av Jens Bjørneboe, sier Fredrik Tørmoen.
Aktivitet for publikum
En del av oppgaven var å aktivisere publikum, så her måtte vi også tenke på hvordan vi skulle løse dette, forteller Heidrun Sangvik.
-Vi landet til slutt på å lage en journal som også er programmet til forestillingen, sier Kamilla Antonsen. Publikum fikk utdelt denne på plassen sin, og her står det også litt om de ulike karakterene.
-Vi ønsket å få dem med på en visualisering av tall og statistikk, en slags prosentregning, sier Antonsen. På denne måten fikk studentene både engasjert publikum under forestillingen, men også synliggjort poengene på en tydelig måte.
Setter stadig høyere krav til seg selv
Selv om studentene har satt opp forestillinger tidligere, mener de at dette var en ny erfaring å ta med seg.
-Vi har egentlig ikke satt sammen et stykke på denne måten før, det var mer omfattende. Vi måtte ta utdrag fra to ulike stykker med historiske personer, teorier og sette alt dette inn i en sammenheng. I tillegg måtte vi tenke på alt det praktiske, som kostymer, rekvisita, lyd og lys. Det har vi ikke gjort før, sier Sangvik.
I tillegg setter man stadig høyere krav til seg selv. Man vil hele tiden gå litt ut av komfortsonen og prøve noe litt mer avansert for hver gang, sier Tørmoen.