OM KLIMA, MILJØ OG BÆREKRAFT I NORDISK SKJØNNLITTERATUR
Reinhard Hennig studerte skandinavistikk og skrev en doktorgradsavhandling om norsk og islandsk litteratur til tross for at han selv kommer fra en småby i Tyskland. Reinhard er nå professor på institutt for nordisk og mediefag ved UiA, og hans forskningsfelt er økokritikk.
REINHARD HENNIG
Professor
Tekst: Gwen Hanssen
Økokritikken utforsker relasjonen mellom litteratur og miljø, og de siste ti årene har det blitt mye mer slik forskning i Norge. Reinhard var selv med på å etablere Ecocritical Network for Scandinavian Studies (ENSCAN), sammen med forskere fra Finland og Tyskland. ENSCAN er et internasjonalt nettverk av forskere som samles både fysisk og på ulike kommunikasjonsplattformer for å diskutere klima, miljø og bærekraft i nordisk litteratur og kultur.
– Det finnes mye fakta om miljøet, for eksempel FNs klimarapport, hvorfor kan vi ikke bare lese fakta om miljøproblematikken?
– Det er et veldig godt spørsmål, og jeg tror det finnes flere mulige svar på det. Det finnes en del litterære verk som faktisk har hatt stor påvirkning på miljødiskusjonen og hvordan vi tenker om relasjonen mellom mennesker og miljø.
– Det beste eksempelet er Silent Spring av Rachel Carson som kom allerede i 1962. Carson var biolog og forfatter og boka handlet om forurensning av miljøet med kjemiske pesticider. Hun gjorde leserne oppmerksomme på hvordan pesticidene ikke bare skader insekter eller ugress, men også hvordan de kan skade oss selv som mennesker.
Reinhard omtaler boka som en blanding av polemisk sakprosa, skjønnlitterære aspekter og henvisninger til forskningslitteratur. Silent Sping, eller Den tause våren på norsk, blir av miljøhistorikere sett på som begynnelsen på moderne miljøbevegelser i mange land. Boka utløste en skandale da den kom ut, og den har hatt en vedvarende innflytelse på miljødiskusjonen.
NY TREND I SKJØNNLITTERATUREN?
Allerede på 1970-tallet var det en tydelig miljøtrend i skjønnlitteraturen og mange dystopiske katastrofe-skildringer ble skrevet. I Norge er det Knut Faldbakken med Uår-romanene som er den mest kjente fra den tid. Men særlig de siste ti årene har det igjen blitt en sterk trend å tematisere klima, miljø og bærekraft i litterær form.
I Norge har vi verdens første organisasjon for miljøengasjerte forfattere. «Forfatternes klimaaksjon» ble grunnlagt i 2013 med et eksplisitt mål om å bruke litteraturen til å påvirke norsk politikk i en mer bærekraftig retning.
– Det er et ganske interessant fenomen. Det innebærer på den ene siden en sterk politisering og instrumentalisering av litteraturen. Noen får kanskje dårlige minner om den sosialrealistiske AKP-litteraturen fra 1970-tallet.
– På den annen side er den nye litteraturen mye mer mangfoldig. De fleste av disse tekstene har ikke et entydig, politisk budskap. Bærekraftproblematikken er veldig kompleks, og det finnes ikke enkle løsninger for problemene som vi er konfronterte med. For eksempel artsutryddelsen, den har ikke enkle årsaker og ikke enkle løsninger.
PÅVIRKNING AV TANKEMØNSTER OG ATFERD
Professoren sier det er vanskelig, og kanskje umulig, å bevise en direkte sammenheng mellom skjønnlitterær lesing og endrete tankemønster og adferd. Men man tar ikke avgjørelser bare basert på fakta: Også kulturelle normer, verdier og tradisjoner spiller inn. Språket vi bruker for å omhandle alle disse verdiene spiller inn i hva vi gjør eller ikke gjør med bærekrafts-spørsmål.
– Der er vi inne i kjerneområdet til de humanistiske fagene, ikke naturvitenskapen. Språk, tekster og også litterære tekster har en betydning for hvordan vi tenker om klima, miljø og bærekraft.
– Jeg tror at litterære tekster kan hjelpe oss å reflektere over nettopp den kompleksiteten som ligger inne i denne problematikken, og reflektere på en annerledes, og kanskje dypere måte enn det vi gjør på grunnlag av den naturvitenskapelige kunnskapen om slike ting.
Reinhard Hennig
BÆREKRAFTIG UTVIKLING I NORSKFAGET
Reinhard underviser og forsker også om bærekraftig utvikling som et nytt, tverrfaglig tema i norskfaget i skolen. Ifølge den nye læreplanen skal elevene nå lære om hvordan tekster fremstiller natur, miljø og livsbetingelser, både lokalt og globalt, og Reinhard har nylig bidratt med et innledende kapittel til en vitenskapelig antologi om nettopp dette.
– I norskfaget handler det mindre om faktaformidling og mer om hvilken rolle språket spiller. Hvordan vi snakker om bærekraftrelaterte spørsmål, om klima og miljø. Og også hvordan vi kan nærme oss tekster på en reflektert og kritisk måte og gjerne stille oss spørrende til hvordan disse tekstene fremstiller klima, miljø og bærekraft.
– Norskfaget skal gi elevene tekstkompetanse og evnen til kritisk tilnærming til tekst. Man kan derfor godt bruke skjønnlitterære tekster til å reflektere også over bærekraftspørsmålene som ikke minst er viktige for elevenes egen fremtid.
Bærekraft i barnelitteraturen
Miljøtrenden har også blitt veldig tydelig i barnelitteraturen. I et bidrag til en økokritisk antologi om nordisk barne- og ungdomslitteratur skriver Reinhard om hvordan til og med bildebøker rettet mot barnehagebarn nå har begynt å tematisere komplekse miljøspørsmål, slik som global oppvarming. Et eksempel er Kari Stais bildebok Jakob og Neikob: Stormen.
Jakob og Neikob
PÅ TVÆRS AF NORDEN: økokritiske strømninger i nordisk børne- og ungdomslitteratur
Overraskende nok formidler denne boken problemer som overforbruk, forurensing og klimaendringer på en humoristisk måte: Det er mange ordspill og vitser i boken, og hovedpersonene Jakob (som alltid sier ja) og Neikob (som alltid sier nei) fremstår mest som karikaturer. Reinhard mener at en slik komisk tilnærming kan forebygge at barn blir skremt av den vanskelige og store problematikken og gjøre at de heller ser positive handlingsmuligheter.
Det har selvfølgelig også kommet ut mange norske litterære tekster for voksne de siste årene som handler om natur, miljø og bærekraft. Reinhard trekker frem Bienes historie av Maja Lunde og Slekters gang av Jan Kjærstad.
BIENES HISTORIE av Maja Lunde
– Bienes historie av Maja Lunde – det er en av de største litterære eksportsuksessene vi har hatt siden Jostein Gaarder hadde sin verdenssuksess med Sofies Verden.
Bienes historie av Maja Lunde
– Hvorfor tror du boka ble så populær?
– Fra et litteraturvitenskapelig perspektiv er det kanskje ikke den mest interessante teksten. Den er ikke særlig kompleks. Man ser lett hva som er budskapet: Man skal ta vare på den ikke-menneskelige naturen, ikke bare utnytte den, for det skader også oss selv hvis vi utrydder andre arter, sier nordiskprofessoren og fortsetter:
– Den er en lettlest tekst, i skjønnlitterær form, som likevel omhandler en vanskelig og veldig stor problematikk. Nettopp det med utryddelsen av andre arter og at det truer vår egen sivilisasjon.
– Man kan kanskje se det som en parallell til det som skjedde med Sofies Verden. Den oppfylte et stort behov på 90-tallet for en slags lettlest orientering om de filosofiske spørsmålene som mange kanskje trengte etter at den kalde krigen var slutt. De «store fortellingene» var døde og man visste ikke lenger hva som gjaldt. Filosofi var noe som var relevant for å finne en slags nyorientering. Gaarders roman kom inn i et øyeblikk hvor det var et stort behov for å lese om dette på en lettlest måte, forteller Reinhard.
– Kanskje ser vi det samme nå med tanke på den veldige vanskelige klima- og bærekraftproblematikken som – forståelig nok – utløser mye angst. Det å lese om dette i en lett tilgjengelig form som i Maja Lundes romaner i hennes «klima-kvartett», det er noe som svarer til et behov som finnes hos mange lesere. Og ikke bare hos dem som allerede har engasjert seg i miljøspørsmål.
– Er det ei bok som har imponert deg som handler om klima og miljø?
– For meg er det gøy å lese bøker som er mer komplekse og som går i dybden av disse spørsmålene. Det er for eksempel Jan Kjærstad sin roman, Slekters gang. Den kom i 2015, samme år som Bienes historie, men den er mye mindre resipert. Den er bare oversatt til tysk, så langt, og det er muligens de mer spesielt interesserte som leser Kjærstad.
SLEKTERS GANG av Jan Kjærstad
Romanen kan plasseres i den postmodernistiske tradisjonen. Det er en metaroman hvor fiksjonen blir avslørt som fiksjon i fortellingen. Leseren blir tvunget til å tenke mye selv og knytte sammen mange enkeltfortellinger som blir flettet sammen. Det finnes også mange intertekstuelle referanser.
Slekters gang av Jan Kjærstad
– Beskrivelser av miljøkatastrofen har ikke mye plass i selve romanen. Det handler mer om å reflektere dypere om hva som har ført oss inn i den utviklingen hvor mennesker har radikalt endret planetens økosystemer og atmosfære – til den grad at mange forskere nå mener at vi lever i en ny geologisk epoke, antropocen.
Men hvilken effekt en tekst som Slekters gang muligens vil ha på leserne, er vanskelig å si. Reinhard forteller at en del forskere innenfor økokritikken nå har begynt å bruke empiriske metoder fra samfunnsvitenskap for å finne ut mer om hva miljørelatert litteratur egentlig gjør med leserne sine.
– Dette er spennende forskning, men hittil har den ikke gitt oss noen entydige svar. Å virkelig måle den langsiktige påvirkningen som skjønnlitterær lesning har på menneskelig tenkning og adferd er vanskelig, kanskje umulig.
Men det finnes mye som tyder på at i hvert fall en roman som Bienes historie, som når ut til millioner av lesere, har en betydende effekt. I Tyskland var Bienes historie den mest solgte boken i hele 2017. I den tyske delstaten Bayern, som Reinhard opprinnelig er fra, kan romanen til og med ha fått politisk betydning.
– I 2019 tvang velgerne i Bayern regjeringen gjennom en petisjon med mottoet «redd biene» til å endre loven for å bedre beskytte artsmangfoldet. Og Bienes historie ble i hvert fall i mediene nevnt som en inspirasjon til denne petisjonen.