Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Forskere må stille spørsmål ved kulturobjekters eierhistorikk

Omfattende plyndring og forfalskning av kulturobjekter påvirker og påvirkes av forskningen på eldgamle manuskripter, forteller arkeolog Josephine Munch Rasmussen. Hun er nyansatt postdoktor ved Universitetet i Agder.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Postdoktor Josephine Munch Rasmussen. Foto: Ingvild Helle Hagen
Postdoktor Josephine Munch Rasmussen. Foto: Ingvild Helle Hagen

Omsetning av stjålne kunst- og kulturobjekter har økt de siste årene, spesielt i land som preges av konflikt. Det foregår omfattende plyndring av verdifulle gjenstander, som deretter selges på antikvitetsmarkedet. I tillegg til eldgamle gjenstander med skrift og inskripsjoner er skulpturer, dekorative bygningsdeler, smykker og andre gjenstander fra gravplasser særlig utsatt.

– Når gjenstander plyndres og hvitvaskes gjennom omsetning, skifter de fra å være en kulturhistorisk gjenstand i sitt miljø til å bli en attraktiv, og tilsynelatende lovlig vare som noen er interessert i å betale for, sier postdoktor Josephine Munch Rasmussen.

Hun har tatt sin doktorgrad på illegal omsetning av kunstobjekter og ble nylig ansatt som postdoktor ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder.

Kunnskapsbasen i bakken tømmes

– Om man bor i et krigsområde, er det å grave ut verdifulle gjenstander fra arkeologiske funnsteder en måte å overleve på. Plyndringen foregår fordi det er en etterspørsel etter disse objektene, ikke fordi at de som utfører arbeidet trenger å ha noe fint på hyllen sin selv, forteller Munch Rasmussen.

– Plyndring er ødeleggende. Tenk deg en bok som finnes i ett eneste eksemplar, som rives i fillebiter fordi noen ønsker seg bare en setning eller en bokstav som kan være spesielt fin å ramme inn og henge på veggen. På samme måte er det med gjenstander som tas ut av en forhistorisk kontekst. De vil ofte tjene som dekorative objekter i samlinger og markedsføres som kunstgjenstander, men fra et kunnskapsperspektiv og som kilde til studier av forhistoriske forhold, er de nærmest ribbet for verdi.

Munch Rasmussen forteller at kunnskapsbasen som ligger under bakken blir tømt for informasjon som aldri kan erstattes. Vi kan aldri vite hvor gjenstanden kommer fra og har dermed tømt den for vesentlig kunnskapspotensial.

– Som forskere bør vi ikke bidra til å øke omsetningsverdien på gjenstander som er stjålet eller plyndret fra et kulturarvområde. Derfor er jeg opptatt av hvordan tingene har havnet der de er i dag, og hva som har gått tapt på veien.

Avslørte forfalskninger

Enkelte gjenstander kan oppnå svært høye priser på antikvitetsmarkedet, og Munch Rasmussen forteller at etterspørselen ikke bare oppmuntrer plyndring, men også har gjort forfalskning lukrativt.

– Enkelte ting som selges er rene forfalskninger, mens andre er satt sammen av forhistoriske komponenter som så er spicet opp med bibelsitater og lignende. Skadepotensialet går dermed i flere retninger. For det første innebærer plyndringen uopprettelig ødeleggelse av forhistoriske funnsteder. For det andre representerer gjenstandene en alvorlig feilkilde når de blandes med autentisk materiale i museer, arkiv og samlinger. Forskning som baserer seg på materiale der funnomstendighetene er ukjente og ikke-dokumenterte, har derfor et verifiseringsproblem, mener hun.

Postdoktoren er tilknyttet forskningsprosjektet The Lying Pen of Scribes, som bl.a. undersøker forfalskede Dødehavsruller. Dødehavsrullene regnes som det viktigste arkeologiske tekstfunnet i moderne tid. Siden 2002 har imidlertid fragmenter fra Dødehavsrullene blitt solgt for hundretusener av dollar på antikvitetsmarkedet, og de siste årene har stadig nye fragmenter dukket opp. Tidligere har man hovedsakelig vært opptatt av hva som stod på rullene, og ikke hvor de kom fra. I 2014 oppdaget UiA-forskere at kjøperne var blitt lurt. Et flertall av fragmentene var forfalskninger.

Hun mener at slike avsløringer reflekterer en grunnleggende utfordring for tekstforskningen, ved at fokuset på tekstene i seg selv overskygger fokuset på gjenstandenes opprinnelse. For forhistorikere kan det være stas å få tilgang til et tidligere ukjent materiale, og for den som eier gjenstanden, vil det være et poeng å få den bekreftet av en med autoritet, altså en ekspert på feltet.

– Eiere, kanskje særlig de som samler på arkeologiske manuskripter, er opptatt av at en forsker går god for at gjenstanden er betydningsfull, og det er først i dette øyeblikket at gjenstanden oppnår den høye pengeverdien. Spørsmålet er dermed om forskerne blir en markedsaktør, selv om de verken kjøper eller selger, forteller hun.

Tekstforskerne har ikke fått denne opplæringen

I dag er det blitt helt nødvendig å undersøke eierhistorikken til slike objekter, og Munch Rasmussen er særlig opptatt av å finne ut hvordan forskere forholder seg til objekters eierhistorikk og de etiske og juridiske sidene ved å ta for seg et materiale som man ikke med sikkerhet kan si hvor kommer fra.

– Egentlig forsker jeg på forskere. Tidligere forsket jeg på samlere og forhandlere som kjøper og selger plyndrede gjenstander, og på sett og vis er det jo denne omsetningen som er forskningsfeltet mitt. Men jeg er blitt mer og mer interessert i hvilken rolle ekspertene, altså forskere spiller i dette markedet. Hun er opptatt av de sosiologiske aspektene ved hvordan tekstforskere forholder seg til metode og etikk.

– Gjennom blant annet Lying Pen-prosjektet har enkelte forskere begynt å utforske slike problemstillinger. Det foregår nå en internasjonal, metodekritisk debatt i disse forskningsmiljøene, der UiA for øyeblikket er helt i front.

– Det er en gavepakke å få komme hit og jobbe med tekstforskerne som er her!

Tekst og foto: Ingvild Helle Hagen