Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Disse barna er blitt en glemt gruppe

Hvordan ville det vært for deg hvis du hele tiden fryktet å måtte si noe i et miljø der det forventes at du snakker? Selektiv mutisme hos barn er tema når Heidi Omdal ved Institutt for pedagogikk gjester God Morgen Norge på TV 2 førstkommende onsdag.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Heidi Omdal
Heidi Omdal forsker på tause barn. Foto: Ingvild Helle Hagen

Heidi Omdal forsker på barn med selektiv mutisme –såkalte tause barn – og er en av få i Norge som har kompetanse på dette området. Tause barn er barn som ikke snakker i barnehage og skole, men som snakker vanlig hjemme med foreldre og søsken. Barna kan oppleves som utadvendte i hjemmet, men holde seg helt tause i andre situasjoner. De velger ut hvem de snakker med og hvem de ikke snakker med, og er slik svært selektive.

Onsdag 6. juni skal Omdal gjeste God Morgen Norge sammen med blogger og modell Marte Fredriksen, som hadde selektiv mutisme som barn. Fredriksens opplevelser i barndommen sammenfaller med Omdals forskning på mange punkter, og de to vil diskutere utfordringer knyttet til tause barn.

Fobi mot å snakke

Selektiv mutisme regnes som en angstlidelse, og mange forskere forstår tilstanden som sosial angst. I sin forskning har Omdal derimot kommet frem til at selektiv mutisme i mange tilfeller handler om en spesifikk fobi mot å snakke. En av dem hun har snakket med i sitt arbeid har beskrevet tilstanden som å henge en hengelås på halsen når man går ut av døren om morgenen.

– Barnet har en reell frykt for å snakke, og man må ta på alvor hvor vanskelig dette oppleves for barnet, sier Omdal.

Den konstante frykten for å måtte snakke vil etter hvert føre til at barnet trekker seg unna situasjoner der det forventes at man snakker. Barna blir etter hvert mer ensomme og isolerte, og tidlig innsats er derfor avgjørende.

– Barnet får etter hvert et bilde av seg selv som ”hun som ikke snakker”, og det blir en ond sirkel hvor miljøet rundt barnet bekrefter denne rollen gjennom sin atferd. Derfor er det avgjørende at miljøet rundt barnet har positive forventninger til at barnet kommer til å begynne å snakke, forteller Omdal.

– Må gå opp ”angststigen”

Omdal forklarer at på samme måte som med andre fobier, må barna utfordres ved å eksponeres for det de frykter i små biter av gangen.

– Hvis du hele tiden unngår det du frykter, blir fobien bare verre. Det viktige er å lage små mål slik at barnet hele tiden kan mestre mer og mer. Da opplever barnet at noen har tro på dem og motiveres til å ta nye initiativer i sitt miljø, sier hun.

Omdal sammenligner dette med å gå opp en ”angststige” hvor man tar ett trinn av gangen. På toppen av stigen vil man til slutt klare å snakke med alle man møter i løpet av en dag.

– Det er ikke noe man bare kan knipse med fingrene for å fikse; det krever langsiktig jobbing, sier Omdal.

Å falle mellom to stoler

I juli vil fagboken Å falle mellom to stoler publiseres, og her har Omdal vært redaktør sammen med kollega Ragnar Thygesen ved Institutt for pedagogikk. I boken har Omdal et kapittel som handler om de tause barna og systemarbeid. 

– Disse barna skader ingen andre med sin taushet, og mange tenker derfor at det ikke er noen krise at de ikke snakker. I skole- og barnehagesammenheng går derfor ofte fokuset mot de utagerende barna, og de tause barna blir dermed en glemt gruppe, sier Omdal.

– Det er lite forskning på området og dessverre lite kompetanse om selektiv mutisme i hjelpeapparatet. Dette er en forsømt gruppe som trenger at det kommer ut informasjon slik at det ikke blir så mye misforståelser rundt barna. Derfor er det viktig at hjelpeapparatet bygger seg opp kompetanse på området og søker veiledning, avslutter hun.

Skrevet av: Ingvild Helle Hagen

Forskerportrett: Heidi Omdal