0
Hopp til hovedinnhold
San Francisco, oktober 2015, foto: Frédéric Davieaud
San Francisco, oktober 2015, foto: Frédéric Davieaud

Christoph Kalter om historie, avkolonisering, migrasjoner og livet som migrant i Norge

Christoph Kalter flyttet fra Berlin til Kristiansand med samboeren for å jobbe på UiA i november 2020. Han omtaler seg selv som økonomisk migrant. For å få fart på integreringen begynte han å lese Fædrelandsvennen – og lærte seg norsk. Dette i tillegg til at han allerede snakker tysk, engelsk, fransk og portugisisk.

Skrevet av: Gwen Hanssen

-Jeg er veldig glad i språk, så det synes jeg er gøy, sier Christoph på godt norsk. I tillegg til at det er interessant, er det også viktig for meg å lære norsk. Å kunne delta i sosiale og profesjonelle kontekster på norsk kjennes som et elementært behov, fordi denne partisipasjonsevnen gir også en form av mestringsfølelse og reell makt. Tenk på det omvendt: å ikke kunne språket betyr å være uselvstendig, å bli redusert til en avhengig status som ikke tilsvarer det vi er vant til som voksne. Sånn sett er språkkompetanse også en måte å frigjøre seg selv.

Christoph begynte å lære norsk i 2014, etter han traff kjæresten Kirsti, som er norsk. I begynnelsen lærte han norsk mest som en hobby, og han hadde ingen kunnskap om Norge eller Skandinavia fra før. Nå går han på norskkurs en gang i uka.

Berlin, september 2020, foto: Kirsti Løset

Berlin, september 2020, foto: Kirsti Løset

 

Hva syns du om Kristiansand? Er det en fin by?

- Ja, jeg tror det, jeg håper det, vi må se litt. Jeg er fortsatt i en tilpasningsprosess, det er klart at det er veldig forskjellig fra Berlin. Det har mange gode sider, men det er en litt liten by. Vi kom i fjor høst, det var kanskje ikke det beste tidspunktet, og i november og desember var det regn nesten hver eneste dag og veldig lite lys. Det var forferdelig — men nå er det kjempefint og jeg nyter den lyse sommeren. Det er fint å bo i en by med havet, og jeg har faktisk funnet ut at jeg er veldig glad i måker. De er utrolig elegante når de flyr, og jeg får en stor glede av å se på dem. Jeg ser også fram til å finne litt mer kulturliv når pandemien roer seg ned.

Hvor er du fra?

Jeg er opprinnelig fra Stuttgart, en storby i Sør-Tyskland, men jeg har bodd den største delen av livet mitt i Berlin. Jeg har bodd i Berlin i 24 år, men jeg har også vært på UC Berkeley i halvannet år, flere ganger i Frankrike og i Portugal for forskning, og så har jeg vært en del i Oslo før jeg kom til Kristiansand.

Hva er den største forskjellen på norsk og tysk kultur?

- Jeg kommer fra Berlin, og den byen er kanskje litt forskjellig fra resten av Tyskland. Folk er veldig direkte, nesten brutale. Her er folk ganske høflige, men veldig lite direkte. Jeg har fått et inntrykk at høflighetskulturen i Norge går ut på at man ikke vil forstyrre folk.

- Norge er kanskje mer konformistisk enn Tyskland — men kanskje dette inntrykket er mest basert på en sammenligning av Berlin og Kristiansand.

- Som historiker er jeg litt skeptisk til å sammenligne nasjonale kulturer. Hver nasjon har så forskjellige mennesker. Jeg vil kanskje ha mye mer til felles med en universitetsutdannet argentiner fra en storby enn med en lastebilsjåfør i en provins i Tyskland. Det er ingen sin feil, det er bare sånn samfunnet produserer forskjeller.

«Det finnes ingenting som ikke har historie»

Hvorfor er det viktig å lære om det som har skjedd i fortiden?

- Historie er stort sett overalt, det er uunngåelig. Det finnes ingenting som ikke har historie. Hele verden, hele samfunnet vårt, har historie og hvis man vil forstå hvordan og hvorfor det har blitt som det er nå, så trenger vi historie.

- Selv om det også finnes mye kontinuitet, så er fortiden ofte egentlig ganske forskjellig fra nåtiden, og det betyr også at fremtiden kan bli ganske forskjellig fra nåtiden. Med andre ord: Det finnes alltid alternativer til det som vi tar for gitt og ser på som naturlig. Det er ikke naturlig, det er historie. Det har vært annerledes, og det kan bli annerledes igjen. Det syns jeg er veldig viktig å huske.

Christoph er med i forskningsgruppen Claimed Pasts: Critical Knowledge and Heritage Production her på UiA. Han har ikke satt seg inn i alt enda, men han er setter pris på å være med:

- Jeg er veldig fornøyd med at jeg fant dem, at de fant meg og at jeg kan være med i den forskningsgruppen. Den passer bra med mine egne faglige interesser.

- Det som binder sammen de ulike forskningene i gruppen er at de har en interesse i å forstå at verden nå er preget av kolonialhistorien og ettervirkningene av det i dagens samfunn.

Som historiker har Christoph Kalter alltid vært tiltrukket av historien om «de andre». I stedet for å forske på sitt eget lands historie i dybden, ønsket han å ha et videre syn på hva som er bortenfor tysk historie. Han har allerede skrevet en bok om fransk historie som handler om begrepet om «den tredje verden» og hvordan det kom til å spille en stor rolle for en rekke politiske og intellektuelle grupper på venstresiden i Frankrike på 1950- og 1960-tallet. Nå skriver han en bok om portugisisk migrasjonshistorie. Begge har som fellestrekk at de handler om hvordan kolonialhistorien og avkoloniseringsprosessen har forandret ikke bare koloniene, men også vest-europeiske samfunn.

Christoph trekker frem Frankrike og Portugal som eksempel. Hvis man ser på deres konstitusjon og det politiske systemet, er det et direkte resultat av avkolonisering i begge sammenhenger:

- Den franske grunnloven fra 1958 som innfører presidentregimet i Frankrike som vi fremdeles ser i dag, er en direkte effekt av krigen i Algerie.

- Det samme gjelder Portugal. Portugal var et diktatur i omtrent femti år, bare når Portugal taper kolonikrigene i Afrika, blir dette diktaturet så svakt at en gruppe portugisiske offiserer fra hæren kan velte dette diktaturet. Det er Portugals overgang til demokrati i 1974. Så det ville ikke være et demokrati i Portugal uten denne slutten på imperiet i Afrika. De to henger tett sammen.

Migrasjoner og kolonikrigenes etterliv

- Aldri før i imperienes historie har europeerne, generelt sett, vært i så nær kontakt med folk fra koloniene enn etter at imperiene ble avsluttet. Det er paradoksalt. Før kolonienes uavhengighetsbevegelse var det selvfølgelig folk som kom fra koloniene til den såkalte metropolen. Samtidig dro europeiske folk til koloniene selv som forretningsmenn, som nybyggere og soldater. Det var bevegelse, men det er først rundt 1960-70-tallet at et stort antall mennesker fra de tidligere kolonialiserte områdene kommer og bosetter seg i Storbritannia, Frankrike, Nederland, Italia og Portugal.

- Som et resultat ble samfunnene våre mer mangfoldig og pluralistisk når det gjelder religion, livsstil, maten vi spiser, litteratur, kunst, musikkstiler og ungdomskultur. Alt dette er sterkt påvirket av disse migrasjonene.

- En annen ting som har preget oss er at det er en historie om vold i koloniene som er spesielt tøff i de siste årene av imperiene. I Frankrike og Portugal ble disse forferdelige krigene mot nasjonale frigjøringsbevegelse utkjempet i koloniene Algerie, Angola, Mosambik, og Guinea-Bissau. I begge tilfeller var det en hel generasjon menn som tjente i hæren som vernepliktige som dro til Afrika i opptil fire år. Mange av dem opplevde eller brukte vold, flere torturerte folk og drepte mennesker selv, inkludert sivile, eller ble vitne til det. Og så kom de tilbake til deres familier og de måtte håndtere disse ødelagte personlighetene. Disse opplevelsene har en stor effekt på mange generasjoner frem til i dag, forteller historikeren.

Avkolonisering og migrasjoner har påvirket Europa på mange måter, det er tydelig. Og det er interessant å se hvordan historiske hendelser påvirker dagens samfunn. For å gjenspeile historiens og nåtidens kompleksitet ønsker Christoph mer mangfold i pensum.

«Vi må har mer pensum skrevet av ulike perspektiver, og særlig med større plass til kvinner og People of color.»

- Det holder ikke med bare norsk og europeisk historie, selv om sistnevnte er det jeg selv driver med. Det er tydelig at Europeerne ikke lenger kan tenke på seg selv som den dominerende kraften i historien. Deres kontinent er bare en del av verden i likhet med andre deler av verden. Europa, som historikeren Dipesh Chakrabarty sa allerede for 20 år siden, må derfor «provinsialiseres» — også i historiefaget.

Hva mener du er den mest spennende historiske hendelsen som har skjedd i Vest-Europa?
- 1968. Sekstitallet. Det er noe som jeg syns er veldig spennende og gøy å studere: Forskjellige sosiale bevegelser, alternative livsstiler, ungdomskulturer, protester og motkulturer. Det var en periode med masse kreativitet. De satte spørsmålstegn ved alt det etablerte.

På fritiden liker Christoph å fotografere, men han mener det ikke har noe med historie å gjøre for hans del. Urban og verdensvant som han er, blir det flest bilder av ting, byer og folk.

- Jeg gjør det som det motsatte av jobben. Å være en historiker er å lese tekst, skrive tekst og gi karakter på tekst. Det er veldig tekstbasert selv om du prøver å inkludere det visuelle. Fotografering er bare en hobby som en annen del av min personlighet.

Om du har lyst til å finne ut mer om dette, sjekk gjerne ut min nettside www.christoph-kalter.com.