Trygg læring i friluftslivet

Denne artikkelen ble først publisert i Fædrelandsvennen.

VITENSPORTEN: I disse tider er det 50 år siden friluftsliv ble et institusjonalisert og faglig begrep i landet vårt ved at det trekkes inn i kurs- og opplæringssammenheng.

En viktig bakgrunn til at friluftslivsarenaen fikk utvidet fokus kan spores tilbake til 1967. I løpet av mars dette året omkom et betydelig antall mennesker i påskefjellet på grunn av skredulykker og nedkjøling i uvær. Myten om vintervante nordmenn som er «født med ski på beina» og mestret alle slags barske forhold, slo sprekker.

Sentral faktor

Stortingspolitikerne stilte spørsmål om sikkerheten og utfordret dermed det offentlige til å ta et større ansvar for å forebygge ulykker i fjellet. «Ulykkespåska» er derfor en sentral faktor som førte til pedagogiseringen av friluftslivet, et felt som inntil da nærmest hadde vært forbeholdt speiderbevegelsen og noen få andre frivillige organisasjoner.

Resultatet ble etableringen av Norges Høgfjellsskole i Hemsedal i 1967 og etter hvert opprettelse av egne friluftslivsstudier ved nasjonale høgskoler i starten av 1970-årene. Nordmenn har imidlertid praktisert liv i naturen, på heltid og deltid, gjennom årtusener.

Jegere, samlere, jordbrukere, bønder og fiskere har gjennom generasjoner drevet en rekke former for aktiviteter og ferdigheter som vi i dag oppfatter som friluftslivsaktiviteter. Det vil si at våre forfedre har måttet ta stilling til sikkerhet og risiko i utallige utfordrende situasjoner enten det var på havet eller i fjellet. Den erfaringsbaserte kunnskapen om trygg ferdsel i ulike miljøkategorier har altså blitt overført fra generasjon til generasjon.

Nøkkelpersoner

Hvis vi skal utpeke noen sentrale personer for utviklingen av sikkerhetstradisjonen vår i friluftsliv innenfor de siste 50 år, må filosofiprofessor Arne Næss og grunnleggeren av Høgfjellsskolen, Nils Faarlund, framheves. Begge har drevet med klatring og andre risikofylte aktiviteter, men var samtidig opptatt av å formidle at overskudd, livsglede og sikkerhet skulle prege aktiviteten.

Vi må også løfte fram de tette båndene som alltid har eksistert mellom norsk friluftsliv og organisert redning. Her kan blant annet Norges Røde Kors, Norske Alpine Redningsgrupper og Norsk Luftambulanse representere den unike kompetansen frivillige organisasjoner sitter på med tanke på sikkerhet og trygg ferdsel.

Så da kommer de sentrale spørsmålene: Hva har vi lært om trygg ferdsel og trygg læring gjennom den norske friluftslivstradisjonen og ikke minst gjennom pedagogiseringen av friluftslivet? Og hvordan bør vi forholde oss til sikkerhet i naturen framover?

Uhell og ulykker i det pedagogiske friluftslivet

I perioden 2010–2013 utførte Lena Dahl og kolleger en landsomfattende kartlegging av ulykker og nestenulykker i friluftsliv i norsk videregående skole. Resultatene viste at de forekom regelmessig. Selv om ulykker og uhell i friluftslivet aldri vil kunne utelukkes helt, er det vårt felles lovpålagte ansvar som friluftslivslærere å minimere sannsynligheten for at dette skjer gjennom å utarbeide grundige skriftlige planer og å gjøre kvalifiserte vurderinger underveis.

Likevel viser forskningen til Dahl og kolleger at til tross for at friluftslivslærere generelt fokuserer på sikkerhet både ved planlegging og underveis i aktiviteter, rapporteres det om manglende kunnskap om og/eller manglende systematisk arbeid, og nedprioritering av lovpålagte skriftlige risikoanalyser.

Slike risikoanalyser er viktig, da det er med på å skape refleksjoner og oppmerksomhet rundt risikoreduserende tiltak. Dermed oppstår enda dypere refleksjoner og overveielser om sikkerhet for både lærere og elever.

Friluftslivsutdanning har betydning

Norge er i en særstilling når det kommer til formell og uformell kompetanse i friluftsliv. Det kreves verken formell utdanning eller sertifisering for å undervise i friluftsliv. Likevel viser funnene til Dahl og kolleger at spesifikk friluftslivsutdanning reduserte sannsynligheten for å rapportere ulykker, og mangel på friluftslivsutdanning økte sannsynligheten for rapportering av ulykker i den norske videregående skole.

Utdanning kan derfor ses på som et viktig virkemiddel for å ivareta sikkerheten i friluftslivet, enten det er friluftslivskurs i regi av en privat utbyder, Universitet- og Høgskolesektoren, eller gjennom konkrete sertifiseringsordninger som Våttkort (padling), Brattkort (klatring) og lignende.

I friluftslivsutdanningen har mesterlære stått sterkt som pedagogisk metode for læring. Vi ønsker å slå et slag for mesterlære i skoleverket og i det norske friluftslivet generelt. Det betyr at vi som friluftslivslærere og friluftslivsveiledere må opptre med ydmykhet og ærlighet hva gjelder vår egen kompetanse, og være aktivt søkende med tanke på kompetanseheving. Husk at det å bli god i noe krever langvarig øvelse innenfor autentiske situasjoner.

Lykke til med trygg læring i naturen!