0
Hopp til hovedinnhold

Målrettede grep for å inkludere flere, sosialt og digitalt

En aldrende befolkning og rask utvikling av digitale innbyggertjenester gjør at sårbare personer faller utenfor det digitale fellesskapet. Å motvirke ensomhet og å gi eldre grunnleggende teknologikompetanse er blant målene.

Ung kvinne hjelper eldre kvinne med digitale verktøy
Mange innbyggere er analoge, og henger ikke med på digitaliseringen i helsesektoren eller samfunnet for øvrig. (Illustrasjon: iStockPhoto)

Tekst: Lene Lundberg, Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Offentlig og privat sektor tilbyr stadig flere digitale verktøy og tjenester. Nettløsningene forutsetter at innbyggerne har tilgang til gode mobil- og bredbåndstjenester. Internett er en hjørnestein som muliggjør digitalisering og innovasjon i hele samfunnet. Den nasjonale e-helsestrategien har som mål å bruke mulighetene som ligger i digitalisering og skape en trygg og sammenhengende helse- og omsorgssektor for innbyggere og helsepersonell.

Digital transformasjon gir også nye muligheter til å gå fra en «reparerende» helsetjeneste til bedre koordinert støtte. Målet er at forebygging av sykdom og sosiale problemer, og en aktiv, deltakende innbygger, får minst like stor prioritet som behandling og rehabilitering.

Foto av Elin Thygesen

Professor Elin Thygesen på Universitetet i Agder.

Men, god infrastruktur for elektronisk kommunikasjon er ikke nok. Langt fra alle klarer å logge seg på digitale løsninger, for eksempel Helsenorge.no, for å finne informasjon om egen helse og behandling, eller bestille en legetime.

Professor Elin Thygesen og hennes kolleger ved Senter for e-helse, Universitetet i Agder, har forsket på området i flere år.

– Inkludering og samskaping med innbyggerne er noe jeg er veldig opptatt av. I samfunnet vårt blir det stadig flere eldre. De har behov for hjelp og sosial kontakt, men svært mange er analoge og klarer ikke å bruke de digitale verktøyene. Det er en stor utfordring, sier Thygesen.

Ungdom lærte opp eldre

Etter å ha vært med i flere forskningsprosjekter har Thygesen og kollegene etter hvert bygd nyttig kunnskap, stein på stein.

I 2012 gikk de i gang med Interreg Nordsjø-prosjektet iAge. De samarbeidet med regioner i seks land for å engasjere eldre til aktivitet og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv gjennom bruk av teknologi. Pilotprosjektet i Agder fikk med kommunene Vennesla og Lillesand og fikk navnet «Bestemor på nett.»

– Vi koblet sammen besteforeldre og unge – noen fikk sitt eget barnebarn som lærer. Ungdommene var rundt 14 år og hadde valgfaget arbeidslivsfag på skolen. Elevene var eksperter på mye av det som de eldre syntes var vanskelig, eller kanskje aldri hadde prøvd: finne informasjon på internett, bestille billetter, benytte sosiale medier som for eksempel Facebook, og gjennomføre en videosamtale, sier hun.

Konklusjonen var at både de gamle og unge hadde nytte av å delta i prosjektet, som bestod av et totimers kurs i seks uker. Pensjonistene fikk en innføring i IKT-bruk som kunne gjøre de mer aktive og selvstendige i hverdagen, mens skoleelevene lærte hvordan de skulle sette seg mål, ta ansvar og lære bort dataferdigheter på en pedagogisk måte.

Frivillige er en ressurs

Forskerne har også undersøkt hvordan frivillige kan bidra i helse- og omsorgssektoren. I kommunene er det mangel på helsearbeidere, samtidig som det er flere eldre med sammensatte behov. Isolasjon og ensomhet preger livene til mange. De trenger en hjelpende hånd og noen å prate med.

I prosjektet In For Care ville Thygesen gjøre det enklere for frivillige å bidra. Vennesla var positive og ble med på laget igjen. Forskerne samarbeidet også med Songdalen og Grimstad.

– Frivillighet kan være så mye: fra besøksvenn til turgrupper, forebygging av rus, å spise et måltid sammen, være samtalepartner, gjøre innkjøp. Blant annet. Folk er ivrige etter å hjelpe, de vil gjerne benytte fritiden sin til å gjøre en innsats for andre.

Prosjektpartnerne laget blant annet en manual for tjenestedesign og en statusrapport for frivillighet i Europa. En liste med suksesshistorier viste fram hvordan kommuner og byer hadde lyktes med å skape positiv endring i samfunnet og på hvilken måte de påvirket myndighetenes prioriteringer og tiltak. I Norge testet de ut et digitalt koordineringsverktøy hvor hensikten var å bedre samhandlingen mellom helse- og omsorgstjenesten og frivillig sektor.

Pensjonistforbundet har et prosjekt hvor de har rekruttert eldre innbyggere til et nasjonalt teknologiambassadør-korps. Målet deres er å rekruttere over 400 teknologiambassadører, med minst en representant i hver kommune.

– Ambassadørene får blant annet informasjon og opplæring om velferdsteknologi og får teste ut VR-teknologi. Så skal de spre kompetansen videre i sine kommuner. Inkludering og deltakelse står i sentrum, sier Thygesen.

Hun peker på en hovedutfordring:

– Jeg tenker at det har vært krevende å få tatt i bruk teknologi hjemme hos de gamle og i kommunene. Ansvaret er i stor grad skjøvet over på pasienter og pårørende, noe som øker belastningen på dem. Da må vi utforske ideer som digital hjemmehjelp, som kan bistå når det blir problemer med teknologien. Slike ting må på plass hvis det skal fungere, sier Thygesen.

Kvadruppel helix-innovasjon

I arbeidet har forskerne utviklet en samskapingsmodell for samarbeid mellom akademia, næringsliv, det offentlige og frivillige.

Ut fra en slik modell har vi laget nye retningslinjer og ideer for omsorg, hvor uformelt og formelt tjenestetilbud kombineres.

I et prosjekt samlet de ti aktører fra flere land – Storbritannia, Nederland, Belgia, Danmark, Sverige og Norge. De var fornøyde med å skaffe seg ny og verdifull kunnskap, ved å ta utgangspunkt i kvadruppel helix-modellen.

De lærte flere ting:

– Involvering på tvers av sektorer er nødvending for å kunne løse komplekse samfunnsutfordringer

– Involveringen må foregå gjennom alle faser i et prosjekt, ikke bare ved innhenting av brukerinnsikter innledningsvis

– Alle grupper kan bidra i samskaping, men en må være oppmerksom på involvering av sårbare personer, for eksempel eldre og personer med kognitiv svikt

Sosial aktivitet - viktig men vanskelig

For tiden pågår et prosjekt som startet i 2020, From Isolation to Inclusion (I2I). Det er et internasjonalt EU-prosjekt med Senter for e-helse, Universitetet i Agder som prosjektleder. Tolv partnere fra sju land er med.

Ensomhet og isolasjon kan ramme alle. De mest utsatte er immigranter, personer med utviklingshemming eller fysiske helseproblemer, og de eldre. Over 75 millioner europeere møter familie og venner bare en gang per måned eller sjeldnere. Cirka 30 millioner av de føler seg ofte ensom.

– Vi bør se på ensomhet og isolasjon som risikofaktorer på linje med fedme, røyking og fysisk inaktivitet, sier Thygesen.

De jobber tett med Arendal kommune, og har valgt eldre som bor i bysentrum som målgruppe.

– Et viktig spørsmål er hvordan vi kan redusere ensomhet hos folk ved at de deltar mer i sosiale aktiviteter med andre. Erfaringer med eldre i Arendal viser at det ofte er vanskelig for dem å komme seg ut og treffe andre.

Hun peker på tre faktorer. Informasjonen om hvilke aktiviteter som finnes er fragmentert. Noe er på kommunale sider, noe i grupper på sosiale medier. Men ikke alle eldre er på nett. En annen utfordring er transport. Å komme seg fra A til B er ikke alltid enkelt. En tredje utfordring er at det kan kjennes skummelt å dra alene og møte fremmede. Mange mangler en venn eller et familiemedlem som kan følge dem.

– Vi må tenke innovativt for å finne løsninger. Kan for eksempel aktiviteter i en digital kalender på nett kobles sammen med et transporttilbud? Slik at når du klikker på aktiviteten, så vises alternativer for transport dit.

Sosial og digital inkludering kan oppnås ved at alle aktører, inkludert sluttbrukerne, samarbeider tett. Det handler om både fysisk og psykisk helse. Veien går gjennom å ta i bruk tjenestedesign, gjør-det-selv initiativ, kompetanseheving hos frivillige, og mye mer. Nye digitale tjenester må bidra til å gjøre folks liv enklere og mer sosiale – ikke vanskeligere.