Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Kroppsøving som læringsfag i skolen

I mitt avhandlingsarbeid undersøkte jeg hvordan «kroppsøving» konstitueres i undervisningspraksis. Avhandlingens funn gir grunnlag for å reise flere kritiske spørsmål vedrørende kroppsøvingsfagets hensikt, funksjon og utøvelse.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Eksempelvis viser mine funn at «den dyktige elev» i kroppsøving fremstår som en elev som fremviser idrettslige ferdigheter, og særlig ferdigheter i de tradisjonelle ballspillene. Dette er problematisk av flere grunner:

For det første (i) bryter en slik vurderingspraksis med styringsdokumentene for faget. Læreplanen har en rekke kompetansemål, men disse er ikke utformet på en slik måte at det er idrettsferdigheter som skal fremvises. I stedet er flere av kompetansemålene utformet slik at det er øvingen som er i fokus, og det å kunne bruke ferdigheter og kunnskaper på funksjonelle måter. Å bruke sin kompetanse på funksjonelle måter vil blant annet si at eleven bruker sin kompetanse til å inkludere andre, eller bidrar til at andre lærer i faget.

For det andre (ii) er det problematisk at noen deler av bevegelseskulturen (idretten) gis forrang i vurdering og karaktersetting, mens noe annet (eksempelvis dans, friluftsliv, alternative bevegelsesaktiviteter) marginaliseres.

For det tredje (iii) er det problematisk at lærerens vurderingspraksis ikke gjenspeiler det som gjøres i undervisningen. Læreren vurderer idrettslige ferdigheter utover det man kan forvente at elevene kan tilegne seg i kroppsøvingstimene. Det vil med andre ord si at elever som ikke har bakgrunn fra idretten, og da særlig ballspill, eller som ikke trener mye på fritiden, i praksis er fratatt muligheten til å kunne oppnå de høyeste karakterene i faget.

Læring i samsvar med styringsdokumenter

Avhandlingens funn støtter oppunder forskningslitteraturen i kroppsøving – at kroppsøving utøves som et «non-educative»-fag i undervisningspraksis. I forlengelsen av at jeg problematiserer undervisnings- og vurderingspraksiser i kroppsøving ønsker jeg – i samarbeid med praksisfeltet – å undersøke hvordan lærere kan bidra til elevenes læring i samsvar med styringsdokumenter for faget. Dette er også kunnskap som etterspørres i forskningslitteraturen. Her ser jeg for meg flere måter å iverksette slike prosjekter.

Eksempelvis lanserer norske og svenske forskere en undervisningsmodell for øving av bevegelseskompetanse. Kort fortalt går det ut på at elevene får medvirkning i forhold til hva de vil øve på, hvor de vil øve og hvordan. Et annet viktig punkt i modelltenkningen er at det settes av tilstrekkelig med undervisningstid til øving, og at vurderingen av elevene gjenspeiler deres oppnådde kompetanse i det å øve. Her vil blant annet elevenes tenkning og refleksjon vedrørende øvingen være viktig informasjon for læreren å vurdere. 

Erik Aasland

Førstelektor Erik Aasland

Lære elever idrettskulturen

Sport Education er en annen undervisningsmodell som vil være aktuell å bruke i undersøkelser av hvordan lærere kan bidra til elevenes læring i samsvar med læreplanen. Denne modellen vil særlig egne seg til å lære elevene idrettskulturen. Å bruke Sport Education vil ikke bety at elevene kun lærer regler i idretter eller lærer utvalgte teknikker for å mestre idretten. Elevene skal også lære lagtilhørighet, fair-play, etikett, tradisjoner og verdier. Herunder vil det å undersøke hvordan læreren kan bruke ball/ballspill i undervisningen til å lære elevene idrettskultur være en aktuell forskningstematikk.

Ta kontakt med Erik Aasland for ytterligere informasjon.