0
Hopp til hovedinnhold

Husker du hvordan gymtimene var?

Det tipper vi du gjør. Av en eller annen grunn er det et fag i grunnskole og videregående skole som mange har sterke minner fra.

Bilde av barn som løper på en løpebane.
Kroppsøvingsfaget er særegent, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsbilde: Pexels.com

Denne saken ble først publisert hos Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/sport/i/z7xgbw/husker-du-hvordan-gymtimene-var 

VITENSPORTEN: Kanskje var det det faget der du virkelig fikk vist hva du kunne – du følte deg på rett sted og du fikk mulighet til å «skinne». For andre kan minnene om kroppsøvingsfaget være i andre enden av skalaen. Et fag du negativt forbandt med eksponering overfor andre, i selve timen, men også i forkant og etterkant i garderoben. Et fag der du gang etter gang ble påminnet hva du ikke fikk til.

Kroppsøvingsfaget er særegent

I skolesammenheng skiller kroppsøvingsfaget seg på mange måter fra andre fag. Det foregår ikke i et klasserom, med stoler på rekke og rad, men på svært ulike arenaer som for eksempel i gymsalen, svømmehallen og stadion, altså både inne og ute med skifte i garderobe før og etter.

Videre er samværsformen «kaos»-preget. Man har hele tiden skifter i form av arbeid individuelt, parvis og i grupper, og dette foregår i store klasser (+/- 30 elever), gjerne med en annen klasse til stede parallelt i hallen. Samlet sett betyr dette ofte mye lyd. Kroppen er i fokus i kroppsøvingsfaget: I ny læreplan (LK20) står det «Faget skal bidra til at elevene lærer, sanser, opplever og skaper med kroppen» (Utdanningsdirektoratet, 2020). Tatt rammebetingelser i betraktning, er man veldig «synlig» i gymtimene. Du erfarer egen kropp, men du erfarer også hvordan andre (medelever og lærer) oppfatter deg; hva du får til og hva du ikke lykkes med.

Hvorfor kroppsøving? 

Kroppsøving og fagets innhold har vært, og er stadig, oppe til diskusjon. I en historisk kontekst har faget vært integrert i skolen siden 1850–1860 (Sæle & Hallås, 2020). Fram til ca. 1925 var hovedargumentasjonen for «gymnastikkfaget» å styrke landets militære beredskap – der disiplin, eksersis og karakterbygging sto sentralt. Disiplin ble sett på som en forutsetning for læring (Augestad, 2003). Fra 1936, i forbindelse med innføring av enhetsskolen (obligatorisk for alle – også for jenter) ble faget hetende kroppsøving (Sæle & Hallås, 2020).

I perioden ca. 1925-1960 var perspektivet «helse og hygieneopplæring», og kroppens funksjon og ivaretagelse av helse ble fremtredende også i kroppsøvingsfaget. Parallelt med dette var metodikken i faget preget av Ling-gymnastikken, også kalt linjegymnastikk, der systemer av konstruerte bevegelser med stor grad av presisjon ble utført, gjerne i store grupper samtidig (Augestad, 2003).

En litt artig digresjon er at mange av oss, i dagligtalen, fremdeles omtaler faget som gym, eller bruker ordene gymtimene og gymsalen. Fra ca. 1960 til 2010 gled fokuset over på idrettslige ferdigheter, samtidig som et noe forenklet helsebegrep ble videreført - hvordan trene kroppen for å unngå å bli syk. Dette skjedde samtidig, og kanskje som et resultat av, at man bygde haller/gymsaler med oppmerkede baner for idrettsaktiviteter (Steinsholt & Gurholt, 2010).

De siste ti årene, i forbindelse med de to siste læreplanene (LK06 og LK20), ser vi en vridning vekk fra det idrettspregede fokuset i kroppsøving. I LK20 har friluftsliv fått en større plass med eget kjerneelement – Uteaktiviteter og naturferdsel – i tråd med norsk tradisjon og kultur.

I kjerneelementet «bevegelse og kroppslig læring» snakker man om at «kroppslig læring handler om allsidig motorisk læring, utvikling av kroppsbevissthet og stimulering til bevegelsesglede». Man setter søkelys på allsidighet og det å se kropp og sinn som «en del av det hele» Videre hevdes det i LK20 at psykisk helse og fysisk aktivitet i større grad skal ses i sammenheng. Dette synliggjør en bredere forståelse av helse og det sier noe om at man ser helse som en viktig del av det å mestre eget liv. Kort oppsummert ser vi at kroppsøvingsfagets utvikling preges av politiske og kulturelle påvirkninger

Hva er veien fremover? 

Så lenge kropp og hode, i en evolusjonssammenheng, fremdeles henger sammen, mener vi kroppsøving er et relevant og viktig fag i skolen. Som en har sagt: «Hjernen er ikke alene–all læring er kroppslig» (Bjerke og medarbeidere, 2021) Innledningsvis i LK20 (fagrelevans og sentrale verdier) står det: «Kroppsøving er et sentralt fag for å stimulere til livslang bevegelsesglede og til en fysisk aktiv livsstil ut fra eigne forutsetninger» og «faget skal motivere elevene til å holde ved like en fysisk aktiv og helsefremmende livsstil etter avslutta skolegang og i fremtidig arbeidsliv».

Dette er ambisiøse intensjoner og mål. For på en god måte å kunne jobbe med, og dermed nærme seg slike intensjoner og mål, kreves det faglig dyktige lærer. Lærere som både ivaretar fagets egenverdi og som tilrettelegger slik at elevens behov imøtekommes. De er det mange av der ute, og flere tror vi det blir med den nye femårige lærerutdanningen.

Så håper vi ledelse og ansettelseskomiteer rundt på de ulike skolene (på alle trinn) er sitt ansvar bevisst, og setter lærer med kroppsøvingsutdanning til å undervise i faget–for å sikre best mulig læring for alle elever. Gym er både lærerikt og gøy!

Referanser: 

Augestad, P. (2003). Skolering av kroppen. Om kunnskap og makt i kroppsøvingsfaget. Høgskolen i Telemark.

Bjerke, Ø., Engelsrud, G., Sørum, A. G. og Østern, T. (2021). Kroppslig læring – perspektiver og praksiser. Universitetsforlaget.

Steinsholt, K., & Gurholt, K. P. (2010). Aktive liv: idrettspedagogiske perspektiver på kropp, bevegelse og dannelse. Tapir akademisk.

Sæle, O.R.O., & Hallås, O. (2020). Kroppsøving i femårig lærerutdanning: skolefag, profesjonsutvikling, forskning (1. utgave. ed.). Gyldendal.

Utdanningsdirektoratet (2020). Læreplan I kroppsøving (KRO01‑05) – Fagrelevans og verdier. Hentet fra: https://www.udir.no/lk20/kro01-05/om-faget/fagets-relevans-og-verdier