Fotball-VM: De tre alternativene

Denne artikkelen ble først publisert i Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/sport/i/KnMa25/fotball-vm-i-qatar-og-idrettens-politiske-ansvar 

VITENSPORTEN: Generelt gjelder at Qatar er et ikke-demokratisk regime der menneskerettigheter, ikke minst kvinners og LHBTQ+-personers rettigheter, står svakt. Spesifikt gjelder det den dårlige behandlingen av fremmedarbeidere. I tillegg skulle landet etter manges mening ikke vært tildelt VM i 2010, på grunn av korrupsjon blant FIFA-toppene som tildelte Qatar mesterskapet. Ved å arrangere store internasjonale og populære mesterskap prøver Qatar og andre ikke-demokratiske regimer å gjøre sine regimer mer akseptable. Man kaller det «sportsvasking». Man kunne like gjerne kalt det «sports-sminking». Mange protesterer mot Qatar-VM og vil avstå fra å følge mesterskapet. Enkelte sportsbarer lar være å sende VM-kampene. De norske mediene, som NRK og TV2, vil derimot sende kamper, men vil også bidra med kritiske reportasjer om samfunnsforhold.

Tre alternativer

Så hva er rett å gjøre? Det er tre alternativer. 1) Delta for fullt på banen (om man er kvalifisert!) og på tribuner og i mediedekningen. 2) Ha full boikott både når gjelder deltakelse og TV-medier. 3) Delta, men samtidig drive kritisk journalistikk og protestere.

Argumentene for det første synet hevder at idrett kan samle nasjoner til fredelig kappestrid på tvers av politiske, religiøse og samfunnsmessige konflikter. Idretten kan spille samme rolle som åpne kanaler innen diplomati, kunst, litteratur og vitenskap. Dessuten viser erfaring at boikotter sjelden har hatt noen særlig effekt, kanskje med unntak av idrettsboikotten av Sør-Afrika. Den amerikanske boikotten av OL i Moskva i 1980 ble etterfulgt av Sovjet-boikotten av OL i Los Angeles i 1984 uten noen langvarige effekter.

Argumentet for det andre synet, full boikott, bygger på et premiss om at idrett ikke kan unndras politikken, ja, må sees som en del av politikken. Derfor må vi bruke idrett sammen med andre virkemidler for å stå opp mot undertrykkelse og urett i verden. Siden idretten er så synlig og skaper oppmerksomhet i verdenssamfunnet, kan den være et særs potent virkemiddel. En boikott og protest mot idrettsarrangementer som Qatar-VM kan derfor fungere som en lyskaster som avslører uakseptable samfunnsforhold og brudd på menneskerettigheter.

Det tredje synet; delta, men protestere, prøve å opprettholde idretten som en kommunikasjonskanal, men samtidig ta inn over seg at den ikke lenger er upolitisk. Da må man protestere der det er grunn til å protestere, slik som i Qatar. Dette er ikke minst blitt aktualisert ved russernes bruk av OL i Sotsji i 2014 som propaganda, til og med understøttet av statsorganisert doping.

Spent på den norske dekningen

Utestengelsen av Russland fra internasjonal idrett, nå også i forbindelse med krigen i Ukraina, viser at, ja, man bør prøve å holde idrettskanalen åpen, men den må lukkes når det blir for sterke grunner til å gjøre det. Ifølge det tredje synet er det sterke nok grunner til å utestenge Russland, men ikke sterke nok grunner til å avstå fra å delta i Qatar-VM.

Jeg tror det tredje synet best ivaretar den gode ideen om å opprettholde kommunikasjon i verdenssamfunnet, samtidig som man protesterer mot urett og menneskerettsbrudd. Men det gjenstår å se om de norske TV-kanalene klarer å få til dette til på en god måte i Qatar-VM.