Er idrettsforskning gull verdt?

Denne saken ble først publisert hos Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/sport/i/vO9jBB/er-idrettsforskning-gullverdt 

VITENSPORTEN: Jeg er idrettsforsker av utdanning og yrke, nærmere bestemt «idrettsfysiolog». Vi er en liten yrkesgruppe. Vel, når jeg tenker meg om, er idrettsforskere ikke så sjeldne lengre. Vi forsker og underviser på mange universiteter.

Noen av oss blir ansatt eller engasjert av pengesterke idrettslag og forbund, som PSG, Manchester United, og det Britiske Sykkelforbund. Og nå som sommer-OL omsider er godt i gang, får noen av oss en god del forespørsler fra aviser og TV-programmer rundt omkring i verden. Jeg får omtrent de samme spørsmålene hvert fjerde år og bør si noe klokt og vitenskapelig (men ikke for vitenskapelig) om utviklingen av idrettsprestasjoner, kjønnsforskjeller, doping og «innovasjon» innen toppidrett. «Så professor Seiler, «hvor mye fortere kan man egentlig løpe 400m hekk?»   

Alt det der er ganske gøy. Idrettsnerdene får noen dager i solen! Men her kommer det ubehagelige spørsmålet. Er det vi tilføyer av forskningsteft og kunnskap egentlig gull verdt? Har vitenskap og forskerne blitt et hemmelig våpen i gulljakten? Svaret er definitivt ja! Og nei, egentlig ikke. Typisk forsker tenker du nå, «han klarer ikke å svare definitivt på noen ting, alltid det kommer an på».

Viktig fundament

La meg prøve igjen. Vitenskap er et veldig viktig fundament for alle toppidrettsprestasjoner. Grensesprengende bevegelser er både muliggjort og begrenset av fysikkens lover, kroppens fysiologiske systemer, hjernens evne til å persipere og justere handlinger til omgivelsene og mer.

Veldig mye av presset på Warholm, Blummenfelt eller Grøvdal i de ukene og dagene før de står på startstreken i Tokyo handler om forsøket å optimalisere alle treningsøkter og restitusjonsmetoder ut ifra det vi vet fra vitenskapens verden og alle årene med praktisk erfaring (med andre ord trenererfaring).

Kunnskap fra mange forskjellige disipliner og grener må trekkes inn fordi idrett er så mangfoldig og kompleks. For eksempel, det blir nok veldig varmt i og rundt Tokyo når løperne, syklistene, triatletene og roerne skal konkurrere. Varmen kan virkelig redusere fysiologisk kapasitet akkurat når det trengs mest. Heldigvis finnes det minst 40 års forskning på nettopp denne problemstillingen, fra industri, fra militærforskning og fra idrettsforskere. Kroppen kan tilpasse seg varmen slik at de negative konsekvensene reduseres og medaljesjansene øker.

Norske idrettsforskere har tatt utgangspunkt i denne forskningen, forsket litt videre, og finjustert gunstige varmetilpasningsregimer som våre medaljekandidater har fulgt i ukene før de står på startstreken i Tokyo. Ofte er utfordringen å bidra til praktisk bruk av denne kunnskapen i en stressende tid for utøverne uten å overvelde dem med råd og tall. Å gjøre de kjente tingene riktig er 98 prosent av veien til gullet.

Nyvinninger

Men så kommer de siste 1-2 prosentene. Forskjellen mellom gullmedaljen og 8. plass i finalen handler om små marginer. Forskning er dyrt og har ofte mest å si for resultatene i de dyreste idrettene.. I den utholdenhetsverdenen jeg forsker mest på kokes prestasjonen ned til én enkel ligning: Energiproduksjon minus energitap er lik fart.

Vi prøver å øke den venstre siden av ligningen mens vi ønsker å redusere tapet på den høyre siden. Siden 2016 har ny forskning og innovasjon på løpesko-konstruksjonen endret denne ligningen ganske mye ved å redusere energitapet bitte litt i hvert løpesteg. Nå blir det nok klin umulig å vinne et distanseløp i Tokyo uten de nyeste skoene på beina. Vi har sett det samme før i skøyter (klappskøyter kom i Nagano 98) og i svømming («Sharkskin suits» kom for fullt i Beijing 2008, men ble så ulovlig). Alle disse nyvinningene handlet om å gi utøveren litt mer fart for den samme fysiske kapasiteten.

Avgjørende detaljer

Jeg jobber mye med sykling og med Uno-X sykkellaget for tiden. Skal man vinne gull i sykling på bane eller vei, er det utrolig mye som må stemme. Opplegget rundt et profesjonelt sykkellag koster mange millioner kroner. Det er en intens konkurranse rundt hver eneste detalj i treningsmonitoreringen, ernæring og utstyr som kan gi en liten, men avgjørende fordel. Og det er mye dyrt utstyr i sykling! 

Boksing og bryting er annerledes. Der finnes det ingen samarbeid med Formel 1 aerodynamikk-eksperter eller energi-gel forskning, bare masse svette, blod og trening. Fattige land som Cuba vinner mange olympiske medaljer i idretter som boksing, judo, og bryting uten stort budsjett, uten flotte fasiliteter, og uten en eneste forsker i staben.

What’s next? Vil det komme noen revolusjonerende nyvinninger under OL i Tokyo som endrer idretten for alltid? Kanskje, men hadde jeg visst det, kunne jeg uansett ikke avslørt noen hemmeligheter før etter lekene. Jeg håper det kommer fra en utøver, slik «The Fosbury Flop» gjorde det i 1968.