Dette kjennetegner de beste idrettsutøverne

Denne artikkelen ble først publisert i Fædrelandsvennen.

VITENSPORTEN: Et spørsmål som går igjen fra lesere av Vitensporten er «hva kjennetegner de beste idrettsutøverne»? I dette spørsmålet ligger antakeligvis en undring: Hvorfor ble ikke nabogutten som briljerte på kretslaget like god som Haaland? Eller hvorfor endte du selv opp med felleski og appelsin, til tross for at du i unge dager hadde like stort potensial som Marit Bjørgen?

Svært forenklet er det to hovedfaktorer som forklarer idrettslig prestasjon – arv og trening. Mennesker har ulike medfødte forutsetninger. Vil man bli basketballspiller, er det en fordel å være høy. Vil man bli sprinter, er det en fordel å ha eksplosive muskelfibre. Dette er egenskaper som i stor grad er genetisk betinget.

Selv om arv spiller inn, er trening anerkjent som den viktigste forutsetningen for idrettslig prestasjon. Men hvorfor klarer noen å trene 10. 000 timer uten å gå lei? Hva gjør at noen gir opp når det blir vanskelig, mens andre forsøker enda hardere? Og hva gjør at noen blomstrer under press, mens andre mislykkes når det gjelder som mest?

I det følgende skal vi ta for oss noen utvalgte psykologiske faktorer for å forstå hvorfor de beste trener og presterer som de gjør.

De beste utøverne er både indre og ytre motiverte

Motivasjon handler om det som setter i gang og styrer våre handlinger. Vi deler gjerne motivasjon i ytre og indre faktorer. Noen motiveres av å tjene penger, få anerkjennelse fra andre, eller unngå kjeft fra treneren. Dette er eksempler på ytre motivasjon – faktorer som kommer utenfra. Indre motiverte utøvere er drevet av egne interesser og verdier. Det kan for eksempel være å forbedre en personlig rekord, utfordre seg selv eller føle mestring og glede der og da.

Forsking viser at begge typer motivasjon kan være effektive for å drive oss framover, men at indre motivasjon vil være mer bærekraftig og langsiktig enn ytre motivasjon. Det som er spesielt med de aller beste idrettsutøverne er at de er veldig høye på både indre og ytre motivasjon: Drivkraften deres kommer både fra gleden ved selve aktiviteten og tanken på belønning.

Parallelt med dette viser forskning at de beste idrettsutøverne har stort fokus på personlig utvikling og forbedring av egne ferdigheter samtidig som de jager seire og best mulig resultat.

De beste utøverne har høy selvtillit

Selvtillit handler om å ha troen på seg selv og sin egen evne til å utføre en oppgave eller lykkes med en utfordring. Studier viser at de beste idrettsutøverne rapporterer gjennomgående høy(ere) grad av selvtillit, og løfter gjerne fram selvtillit som en helt avgjørende faktor for å lykkes. Høy selvtillit bidrar til å øke innsatsen, redusere stress og bekymringer, og hjelper med å takle utfordringer på en mer positiv måte.

Ole Gustav Gjekstad, som har coachet Vipers til to strake seire i Champions League, har tidligere trukket fram viktigheten av å ha troen på å lykkes i avgjørende øyeblikk. Naturlig nok vil mestringsopplevelser føre til høyere selvtillit, slik at gode idrettsprestasjoner og selvtillit gjensidig forsterker hverandre.

De beste utøverne er motstandsdyktige

De aller fleste utøvere opplever motstand på et tidspunkt. Det kan være skader, formsvikt eller personlige kriser. Studier viser at idrettsutøvere som lykkes (OL-vinnere for eksempel) i stor grad bruker disse opplevelsene til å bygge seg opp igjen og komme tilbake sterkere. De scorer høyt på det vi kaller resiliens. Hvor mange ganger opplevde vi ikke at Aksel Lund Svindal kom tilbake etter uhell og skader i alpinbakken? For eksempel da han i februar 2018 ble tidenes første norske OL-vinner i utfor, kun ett år etter kneoperasjon.

Studier har også vist at resiliens kan hjelpe idrettsutøvere til å takle utfordringer utenfor idretten, som for eksempel personlige eller familiære problemer. Utøvere med høy resiliens håndterer disse utfordringene og fortsetter å jobbe mot målene sine.

De beste utøverne har kontroll på spenningsnivået

Spenningsregulering handler om å finne den riktige balansen mellom spenning og avslapping i kroppen for å kunne prestere på sitt beste. Når man skal prestere, er det viktig å være «påskrudd», samtidig som man ikke ønsker å bli for stresset eller anspent. Engstelse eller stress kan føre til at man blir nervøs, får muskelspenninger, eller mister fokus.

Hvis man derimot er for avslappet, kan dette føre til at man mangler energi til å yte maksimalt. De beste idrettsutøverne er gode på spenningsregulering. De har ofte god angstkontroll, samtidig som de gjennom innarbeidede rutiner klarer å «fyre seg opp» og bli klar til kamp.

De beste utøverne bruker aktivt ulike teknikker for å treffe riktig spenningsnivå, som for eksempel avspennings- og pusteteknikker, mental trening eller selv-snakk. Ifølge utøverne selv er nøkkelen til riktig spenningsnivå ikke å la seg påvirke av ting du ikke kan gjøre noe med (vær- og føreforhold, motstandere, dommeravgjørelser), og heller søke fullkommen forberedelse på de områder hvor du selv har kontroll.

De beste utøverne er ansvarsbevisste og optimistiske. Men også hensynsløse og egoistiske

Det er noen personlighetskarakteristika som ser ut til å være framtredende for mange av de beste idrettsutøverne. De beste idrettsutøverne er høye på personlighetstrekket planmessighet. Planmessighet beskriver individer som er strukturerte og systematiske. De liker å planlegge og være forberedt, og de arbeider ofte hardt for å nå sine mål. De er også gjerne pålitelige og ansvarsbevisste.

De beste idrettsutøverne scorer også høyt på optimisme. Optimisme beskriver et individs generelle tendens til å se på livet på en positiv måte og forvente at ting vil gå bra. Idrettsutøvere som er høye på optimisme ser gjerne på utfordringer som midlertidige og spesifikke, de er tilpasningsdyktige og de tror at kan finne løsninger på problemer.

Forsking viser at de beste idrettsutøverne også ofte er perfeksjonister, det vil si individer med trang til å prestere fullkomment. Den formen for perfeksjonisme som forekommer hos de beste idrettsutøverne er gjerne det vi kaller adaptiv, som vil si at mangel på «fullkommen prestasjon» ikke fører til overdreven selvkritikk eller bebreidelse.

Det er også et mindre attraktivt personlighetstrekk som forskningen kobler til de aller beste idrettsutøverne, nemlig narsissisme. Individer med høy grad av narsissisme har en overdreven følelse av egenverd og betydning, og har ofte en trang til å bli beundret og anerkjent. De har en tendens til å fokusere på sine egne behov og ønsker, og kan være lite empatiske overfor andre.

Individer som scorer høyt på narsissistiske trekk kan ofte være veldig sjarmerende og overbevisende i sosiale situasjoner. De kan være flinke til å tiltrekke seg oppmerksomhet og beundring, og de kan utstråle selvtillit og selvsikkerhet. De er altså ikke alltid hensynsløse og egoistiske, men er gjerne villig til å være det når det trengs (for egen vinning).

De aller fleste av de psykologiske aspektene som kjennetegner de beste idrettsutøverne kan øves på og utvikles, og de er i et gjensidig forsterkende forhold til idrettslige prestasjoner. Når det gjelder personlighetstrekkene som er beskrevet ovenfor, advarer forskningen kraftig mot å bruke denne kunnskapen i talentidentifisering og -seleksjonsøyemed. Så er det viktig å presisere en stor utfordring med denne kunnskapen:

Er de sånn fordi de er best? Eller er de best fordi de er sånn?