0
Hopp til hovedinnhold

Vi må gjøre mer enn å snakke med barna om sosiale medier

Vi hevder ikke at forskningen om barn og sosiale medier gir enkle og entydige svar, men det finnes nok forskningsbasert kunnskap til å si at foreldre ikke kan slappe av.

Bilde av et barn som leker med en iPad.
Selskapene bak sosiale medier er alt for mektige og flinke til å forstå hvordan de skal holde på vår oppmerksomhet. Vi kan derfor ikke overlate ansvaret fullt og helt til barnas egen kompetanse. Foto: Colourbox

Skrevet av:  Johan Kristian Andreasen, førstelektor i pedagogikk, Universitetet i Agder, Sondre Risholm Liverød, psykologspesialist, DPS Solvang, Sørlandet sykehus, Eva Mari Andreasen, doktorgradsstipendiat i sykepleievitenskap, UiA, Øystein Sæbø, professor i informasjonssystemer, UiA.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/7dxd2v/vi-maa-gjoere-mer-enn-aa-snakke-med-barna-om-sosiale-medier 

 

Vi er glade for at vår kronikk (26.10) og panelsamtalen arrangert av Fædrelandsvennen om barn og sosiale medier (16.11) fører til respons og engasjement.

Temaet er for viktig til å bli forbigått i stillhet. Vi leser derfor med interesse tilsvaret som Nyjordet og Nesheim fra NLA høgskolen skriver (20.11) med tittel «Slapp av, foreldre».

Vårt anliggende har hele tiden vært å belyse hvordan sosiale medier er konstruert på måter som gjør oss avhengige, og hva nyere forskning sier om sammenhenger mellom sosiale medier og barn og unges helse og læring.

Vi mener selvsagt ikke at barna blir som heroinavhengige av sosiale medier, en spissformulering som ble brukt i panelsamtalen. Men vi er samtidig ikke de første som har sammenlignet sosiale medier med andre former for avhengighet. Forskere og klinikere har lenge diskutert om digital avhengighet skal legges til i diagnosemanualen.

Kronikkforfatterne fra NLA har tre innvendinger mot våre perspektiver: 1) at vi for ensidig peker på regulering som løsning, 2) at vi betrakter barnet som sårbart og lite kompetent, og 3) at vi fremstiller forskning med enkle og entydige svar. Her er vår respons:

1. Vi tror reguleringer kan være en del av løsningen

Vi argumenterer for at strengere regulering av 13-års aldersgrenser vil hjelpe foreldre til å utsette barnas tilgang til sosiale medier. En strengere regulering vil lette ansvaret som i dag er plassert på enkeltindividet. Maktbalansen er altfor skjev når enkeltindividet blir utsatt for verdens fremste eksperter på psykologisk manipulasjon som jobber i de største og mektigste selskapene globalt.

I Australia er det nylig kommet et lovforslag om foreldresamtykke til alle under 16 år som vil benytte sosiale medier. Australia gir også råd om at barn og unge skal begrense skjermtiden til to timer om dagen, med henvisning til nyere forskning på søvn, fysisk aktivitet, konsentrasjon og mental helse. Australske myndigheter presenterer risikofaktorene, ikke entydige årsaksforklaringer.

Enda viktigere enn aldersgrenser er regulering av selskapenes forretningsmodell. Det er behov for nasjonal og overnasjonal regulering for å kontrollere og ansvarliggjøre selskapene.

Reguleringer er ikke enkle løsninger, men helt nødvendig. Slik situasjonen er nå, får barna tilgang på sosiale medier fra en stadig tidligere alder.

2. Vi undervurderer ikke barn, men voksne må sette grenser

At barn er selvstendige aktører i eget liv, og at deres opplevelser, kompetanse og perspektiver skal tas på alvor, er vi åpenbart helt enige i. Samtidig kan vi ikke stoppe der.

Forskningen forteller oss faktisk ganske mye om hvordan sosiale medier spiller på behov for belønning for å tiltrekke seg vår oppmerksomhet. Tenk på din egen hverdag, hvor ofte trekkes du mot mobilen bare for å sjekke noe (uvisst hva)? Vi mener det er uheldig å legge dette ansvaret over på barn og unge og forvente at de skal ha kompetanse til en form for selvregulering som også de voksne mislykkes med.

De senere tids avsløringer om Facebook tydeliggjør at den gode dialog og digital kompetanse har noen klare begrensinger i møte med sosiale medier. At algoritmer leder unge mot innhold på sosiale medier som promoterer det å være unaturlig tynn eller muskuløs, er resultat av en forretningsmodell som baserer seg på reklame, klikk og tidsbruk.

At barn og unge er særlig sårbare for sosial sammenligning vet vi fra både forskning og klinisk praksis. Sosiale medier legger i stor grad til rette for uheldig sosial sammenligning.

3. Vi fremstiller ikke forskning med enkle og entydige svar

Forskning innenfor samfunn, psykologi, pedagogikk og helse vil sjelden produsere entydige svar og fasit på hva som er rett og galt. Det er heller ikke forskningens oppgave. Det er også vanskelig å peke på sosiale medier som eneste årsaksforklaring på utfordringene som forskning fremhever, noe vi selvsagt må ta høyde for.

For eksempel viser forskning at unges søvnvansker har en sammenheng med skjermbruk på kveldstid. Tall fra folkehelseinstituttet viser at norske ungdommer i gjennomsnitt sover 6,5 timer i døgnet. Dette er to timer kortere enn anbefalinger for ungdom. Søvnvansker hos unge er blant annet forbundet med økt risiko for psykiske vansker og dårligere skoleprestasjoner.

Nyjordet og Nesheim skriver at sosiale medier er relativt nytt. Det er snart 20 år siden Facebook ble etablert, og 12- 13 år siden de ble allemannseie. Det å være en aktiv bruker av sosiale medier kan ha positive sider. Samtidig tegner nyere forskningsoppsummeringer et bilde av utfordringer som forskere og klinikere ikke kan se bort fra.

Vi mener altså at det er behov for reguleringer. Både regulering av tilgang på sosiale medier og regulering av bransjen. Selskapene bak sosiale medier er alt for mektige og flinke til å forstå hvordan de skal holde på vår oppmerksomhet. Vi kan derfor ikke overlate ansvaret fullt og helt til barnas egen kompetanse.

Har vi nok forskning til å konkludere? Vi har selvsagt ikke nok, og lærer mer hver dag. Men vi har altså mer enn nok til å peke på trekk ved utviklingen som vi mener er bekymringsfulle. Når vi ber om mer forskningsbaserte råd og reguleringer er det ikke fordi vi tror vi kan lage en oppskrift med entydige råd for alle. Men vi kan heller ikke la være å peke på det vi allerede vet.