0
Hopp til hovedinnhold

Vi må diskutere hva som rettferdiggjør utbygging av vindkraft i norsk natur

Er det mulig å snakke om landbasert vindkraft igjen eller er konflikten for betent?

Debatten om utbygging av vindmøller i Norge har blitt så polarisert at det er vanskelig å se for seg mulige veier fremover, men det er noen diskusjoner som må løftes frem, skriver kronikkforfatterne.
Debatten om utbygging av vindmøller i Norge har blitt så polarisert at det er vanskelig å se for seg mulige veier fremover, men det er noen diskusjoner som må løftes frem, skriver kronikkforfatterne. Foto: Colourbox.

Kronikken ble først publisert hos forskersonen.no fredag 3. september 2021.

Utbygging av fornybar energi anses både av FNs panel for global bærekraft og i norsk klimapolitikk som den viktigste nøkkelen for å oppnå klimaomstilling og bærekraftig utvikling. De siste tre årene har vindkraft likevel blitt et politisk brennpunkt mellom klima og natur, globale og lokale hensyn, samt lokal selvråderett og internasjonale eierinteresser.

Debatten har blitt så polarisert at det er vanskelig å se for seg mulige veier fremover for landbasert vindkraft i Norge. Den politiske debatten fremover må adressere disse konfliktene og diskutere om det finnes alternative perspektiver for utvikling av norsk vindkraft som vi ennå ikke har diskutert.

Protestbevegelser har endret politikken om vindkraft

Norsk vindkraftpolitikk har primært vært drevet av ambisjoner om å utvikle markedsbasert og industriell utbygging av store anlegg for å nå klimapolitiske målsettinger. De siste tre årene har økte konflikter og protestbevegelser på alle forvaltningsnivåer ført til store endringer i politikken. Nasjonale og lokale protester utfordrer forståelsen av hva som anses som legitim vindkraftpolitikk. Det har oppstått en rekke kontroverser omkring hva som rettferdiggjør landbasert vindkraft i Norge. 

- Mange lokalsamfunn ser vindkraft som en urettferdig utnyttelse av fellesskapets ressurser, skriver kronikkforfatterne.

- Mange lokalsamfunn ser vindkraft som en urettferdig utnyttelse av fellesskapets ressurser, skriver kronikkforfatterne. Foto: Colourbox.

Særlig har manglende lokaldemokratiske premisser og spørsmål om fordeling av byrder og goder blitt problematisert. I 2020 tok Energikomiteen på Stortinget politisk grep for å svare på denne kritikken gjennom å øke kommunenes og fylkenes innflytelse i vindkraftpolitikken. Men det formelle ansvaret for å gi tillatelse til å bygge vindkraft, det vil si konsesjonsmyndigheten, ligger fortsatt hos den statlige myndigheten ­– Norges Vassdrags- og energidirektorat. Samtidig er nye rammer for skattlegging av vindkraft nå på høring, for å skape mer forutsigbare rammer for inntekter for vertskommuner.

Spørsmålet er om disse grepene er egnet til å svare på kritikken fra vindkraftopinionen, eller om det bare blir en form for «sugar coating» av vindkraftpolitikken? Er det andre mer grunnleggende aspekter ved vindkraftutbyggingen som bør diskuteres?

Vindkraft – en urettferdig utnyttelse av fellesskapets ressurser?

Vår forskning viser at lokale protester riktignok har handlet om dårlige konsesjons- og planprosesser, som oppleves som ugjennomsiktige og uforutsigbare både for kommune, innbyggere og utbyggere.

I tillegg har det vært store diskusjoner om hvem som vinner og hvem som taper på utbyggingen – i form av landskaps-, natur- og stedsendringer. Det har også vært anklager om korrupsjon (at vindkraftutbyggere gir kommunen ulike goder som lysløyper), og det har vært diskutert om det mangler nasjonale rammebetingelser for å tilbakeføre inntekter fra vindkraft til lokalsamfunnene, for eksempel gjennom skatt eller kompensasjonsordninger.

Konfliktene handler imidlertid om mer enn skatt og kommunenes formelle planmyndighet. For det første er konsekvensene for naturen og landskapet en sentral del av argumentasjonen i norske protester. Vindkraftanleggene skaper terrenginngrep som er irreversible og ofte synlige over lange avstander. For det andre blir det påpekt at det ikke er behov for mer energi i Norge, og at vindkraft ikke bidrar til økonomisk vekst eller samfunnsutvikling hverken nasjonalt, regionalt eller lokalt. Mange lokalsamfunn ser derfor vindkraft som en urettferdig utnyttelse av fellesskapets ressurser.

Tre sentrale diskusjoner for fremtidens energiutvikling:

Vi vil peke på tre sentrale forhold – i tillegg til Plan- og bygningsloven og skattlegging – som vi mener må diskuteres i den fremtidige utviklingen av norsk landbasert vindkraft.

- Skal naturens egenverdi, turisme og friluftsinteresser veie tyngre enn andre forhold?, spør kronikkforfatterne.

- Skal naturens egenverdi, turisme og friluftsinteresser veie tyngre enn andre forhold?, spør kronikkforfatterne. Foto: Colourbox.

1. Det må diskuteres hva som rettferdiggjør vindkraftutbygging i norsk natur.

Det finnes mange ulike argumenter for det «felles beste» både for og imot vindkraft. Men hvilke «felles beste»-argumenter skal vektlegges i vindkraftutbygging?

Er det globale klimaregnskap, lokal økonomisk verdiskaping eller ny industriell utvikling som bør være førende? Hvordan skal andre aspekter av det «felles beste» balanseres? Skal naturens egenverdi, turisme og friluftsinteresser veie tyngre enn andre forhold?

Det bør med andre ord tydeliggjøres hvilke behov og formål ny utbygging av vindkraft skal dekke i fremtiden og hvordan det skal avveies mot andre interesser.

2. Bør diskusjonen om vindkraft ta utgangspunkt i hvordan vindkraftutbyggingen kan bidra til samfunnsutvikling, velferd og arbeidsplasser?

Dette handler om å diskutere vindkraftens mulige samfunnsrolle ut over skatteinntekter. Det handler også om å utfordre den forståelsen av at vindkraft kun kan utvikles som store industrielle anlegg. Det finnes eksempler på alternative utviklingsperspektiver. For eksempel andre former for teknisk-økonomiske modeller for småskala vindkraft og/eller nye eierskapsformer mellom innbyggere, offentlige aktører og utbyggere.

Forskning og erfaringer fra Danmark og Skottland viser at alternative former for vindkraftutvikling er mulige og at skattlegging og lokale prosesser ikke nødvendigvis løser alle konflikter. Kanskje det er på tide å diskutere om støtte til vindkraft i norske lokalsamfunn («community based»), andelsenergi, offentlig eierskap, eller hybride eierskapsmodeller kan være en mulig vei å gå. Kan vindkraft understøtte distriktsutvikling og små gårdsbruks «mangesysleri», eller «kortreist» energi til utbygging av ny kraftkrevende industri?

Nye eierskapsformer og koblinger til lokal, regional og nasjonal utvikling kan åpne for nye diskusjoner.

3. Kommuner og fylkeskommuner skal fremover ha en viktigere stemme i energispørsmål.

Men det bør diskuteres hvordan denne stemme skal brukes i energiutvikling: Skal dette kun være en endring i saksbehandlingen av enkelte vindkraftplaner? Eller kan det åpne for at kommuner og fylkeskommuner tar ansvar for å utarbeide samfunns- og energiplaner. Er tiden moden for å diskutere energiproduksjon i forhold til fremtidig samfunnsutvikling?

Det kan bidra til en mer helhetlig planlegging av energi- og vindkraftutbygging, med vekt på spørsmål omkring distribusjon og forbruk i sammenheng med næringsutvikling, arealbruk, by- og bygdeutvikling, naturverdier og friluftsinteresser.

Vi må diskutere vindkraft slik vi har diskutert vannkraft og olje

Norsk energiutvikling har en sentral rolle for samfunnsutvikling og bærekraftig omstilling. Nettopp derfor bør energiens samfunnsrolle og drivkraft være noe vi integrerer, utforsker og kritisk diskuterer på alle politiske nivåer i Norge.

Det er slik det historisk har vært gjort med både vannkraft og olje. Slike diskusjoner vil kanskje også gi en annen type legitimitet for norsk vindkraftpolitikk i fremtiden.

FORSKNINGEN BAK KRONIKKEN:

Kronikken er basert på forskningsprosjektet WINDPLAN (ENERGIX 280902) med perspektiver fra vindkraftutvikling i Norge, Danmark og Skottland. Særlig på artikkelen: