0
Hopp til hovedinnhold

Vi kan fremdeles elske Amerika

Selv om det holder hardt etter fire år med Donald Trump, går det ennå an å stable gode følelser på beina for dette mangfoldige landet.

Illustrasjonsfoto

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 21. mars.

Det er jo mangfoldig USA er. Selv om det ofte framsto enfoldig under Donald Trump.

Mediestrømmen her i landet handlet ofte om Twitter-meldinger eller fordummende utsagn fra presidenten selv eller hans støttespillere. Norske journalister gikk mann av huse for å finne Trump-velgere, ofte for å karikere eller vise hvordan de kunne underbygge Trump-historien. Kanskje ble oppfatningene her til lands mer endimensjonale enn de hadde behøvd å være.

Når du lander på en hvilken som helst flyplass i USA, er det vanskelig å bli annet enn glad i amerikanerne. Mangfoldet, åpenheten og rausheten gjør at du føler deg glad og velkommen.

Noen oppfatter kanskje denne høfligheten som overfladisk og endog falsk. Jeg tolker det som et godt ment amerikansk hilseritual. Men jeg forstår at andre føler det annerledes, for eksempel at den tilsynelatende høfligheten handler om å sjekke ut hvor du kommer fra, og om du er en «god» eller «dårlig» besøkende.

Selv opplever jeg at åpenheten smitter, hvis man åpner seg for det.

Amerikanerne drar ikke til skogs for å si hei til folk langs stien. De hilser på alle de treffer og har en naturlig nysgjerrighet på fremmede folk. Slik virker det i alle fall når du vandrer gjennom gatene i Minneapolis. Du skal ikke ha vært mer enn én gang i småbyen Decorah før folk sier takk for sist når du kommer tilbake. Eller at de håper vi treffes neste gang jeg kommer også. Kanskje mener de det ikke, men det er hyggelig å høre.

Trump bemerket seg kanskje ikke som nysgjerrig på fremmedfolk. Hans holdning var vel snarere å holde folk ute, symbolisert med all praten om muren på grensa mot Mexico. Det gjenspeilte seg også i det tilbakeskuende slagordet om å gjøre Amerika stort igjen. For noen.  

Trump var egentlig ikke nysgjerrig på fremtiden, men opptatt av å gjenskape et gammelt Amerika. Der de hvite for alltid var i flertall og kontrollerte alle deler av det amerikanske samfunnet. Det var liksom så greit og oversiktlig sånn.

Likevel går det an å elske Amerika. For bak fasaden finnes det mennesker som alle har interessante historier å fortelle. Særlig glad blir man når servitøren på Woodfire Grill på 25. gate i Fargo i Nord Dakota strekker frem tallerkenen og serverer en hamburger av en størrelse du ikke har sett før. Du er sulten før du bestiller og mett før du har spist opp halvparten. Servitøren spør høflig om du vil ha en boks til restene som du kan ta med deg hjem og ha til kvelds eller til lunsj neste dag.

Her i Midtvesten er folk bønder, slik de var da våre norske forfedre utvandret til det forjettede land for å begynne et nytt liv. Flesteparten lever ennå av jorda eller tilhørende næringer. Prærien bølger seg så langt øyet kan se. Det er enorme landskaper hvor den amerikanske urbefolkningen red rundt og levde nomadeliv før hvite nybyggere kom for å slå seg ned.

Med fare for å gjenopplive gamle fordommer: På dette slettelandet red Månestråle, Sølvpilen, brødrene Dalton og Lucky Luke omkring for noen hundre år siden. I alle fall gjorde de det i tegneseriene vi leste i ungdommen, og Dalton-brødrene er jo faktisk fra dette området.

På prærien skifter været fra regn til sol og fra storm til stille på minuttet. Her har jeg vært i minus 30 på vinteren og pluss 30 på sommeren. Nybyggerne lærte seg å leve med klimaet og utviklet prærielandet til USAs matkurv. Det tradisjonelle går hånd i hånd med det moderne og maten er kortreist og fersk.

Dette området av landsbygda i Midtvesten kalles ofte Trump-land. Her stemte i gjennomsnitt over 60 prosent av innbyggerne på Trump i 2016, med noen færre stemmer i 2020. Befolkningen her er like og mangfoldet er egentlig lite, i alle fall i forhold til mange andre steder i USA. De fleste er hvite, religiøse og uutdannet. Mange av dem er redde for å miste sine hvite privilegier og stemte Trump av den grunn.

Men de omkring 40 prosent som bor i området og ikke stemte på Trump, vil steile og dukke hodet hvis du sier de bor i Trump-land. Særlig akademikere og andre i middelklassen skyr unna politiske samtaler. De snur gjerne ryggen til hvis du spør hva de mener om Trump. Under mine opphold i USA, har jeg lært meg å unngå politiske diskusjoner i fare for å nøre opp under allerede verkende skillelinjer.

I denne lille fliken av det enorme kontinentet, er motsetningene til å ta og føle på.

Men på tross av de store motsetningene, går det likevel an å elske landet. Fremdeles er USA landet nordmenn reiste til da det var kummerlig her hjemme. Fremdeles er USA landet som hjalp Norge og andre europeiske land på fote med Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig. Fremdeles er USA gjennom NATO vår viktigste allierte. Fremdeles valfarter nordmenn på ferie til USA og kjører på kryss og tvers i de 50 statene.

Og fremdeles gir Beyoncé, Bruce Springsteen og Jay-Z ut plater. Fremdeles finnes bøkene til Toni Morrison, Ernest Hemingway og John Steinbeck. Fremdeles finnes diktene til Emily Dickinson og Phyllis Wheatley. Og for ikke å snakke om serier, filmer og dokumentarer i hopetall som viser mangfoldet av geografi, identitet, etnisitet, religiøsitet og politisk og sosial tilhørighet.

Fremdeles er Biden president. Han er nettopp begynt, og han prøver å stake ut en mer forsonende kurs. USA blir aldri kvitt motsetninger, men de kan lære å leve mer forsonlig med forskjeller. Den politiske retorikken trenger ikke nøre opp under motsetningene, slik det har vært gjort de siste årene. Og et mer forsonlig Amerika blir enda lettere å elske.