0
Hopp til hovedinnhold

Valget i 2010 var begynnelsen på dagens brexit-floke

Det sier førstelektor Jan Erik Mustad ved Universitetet i Agder (UiA). Han er i Storbritannia for å dekke sitt niende britiske valg for tv, radio og aviser i Norge siden 1997. Sju av dem har vært parlamentsvalg, ett var om Skottlands uavhengighet i 2014 og ett om brexit i 2016.

Journalistene Lise Rafaelsen og Jesper Nordahl Finsveen fra Dagbladet intervjuer Jan Erik Mustad dagen før valget i Storbritannia, med parlamentsbygningen i bakgrunnen.

Journalistene Lise Rafaelsen og Jesper Nordahl Finsveen fra Dagbladet intervjuer Jan Erik Mustad dagen før valget i Storbritannia, med parlamentsbygningen i bakgrunnen.

Han husker særlig det første valget i 1997.

– Valget i 1997 var det gøyeste. Alt var nytt, både for meg og Storbritannia. Valget var et vendepunkt, sier Mustad.

Det nye i 1997 het Tony Blair. Han var partilederen som fornyet det britiske arbeiderpartiet og satte et foreløpig punktum for 18 år med Det konservative partiet i statsministerstolen.

«New Labour, New Britain» var slagordet til Tony Blair.

­London dirret

– Det var en euforisk stemning i Storbritannia den gangen. London dirret nærmest i spenning og forventning, kanskje aller mest i forventning om dette nye som var på gang. Alle meningsmålinger gikk nemlig i Blairs favør og alle visste han ville vinne valget. Dette var åpenbart begynnelsen på noe nytt både for Labour og landet, sier Mustad.

Nytt ble det, og Mustad kunne rapportere hjem til Norge om ny giv for Storbritannia og det britiske arbeiderpartiet. Blair vant valget med klar margin og fikk 419 av 659 seter i Underhuset.

Tony Blair var så ny at han vant tre valg på rad, i 1997, 2001 og 2005. Og han holdt seg i statsministerstolen i 10 år.

I 2007 var han ikke ny ikke ny lenger, dessuten hadde Irak-krigen satt sine spor.

Mange av opp- og nedturene til Tony Blair er analysert i Jan Erik Mustads bøker Demokrati og idealer (2008) og Bilder av Storbritannia (2010).

Førstelektor Jan Erik Mustad ved UiA dekker nå sitt niende valg i Storbritannia. Her er han med County Hall i bakgrunnen, der Londons selvstyreregjering satt til den ble avsatt av Margaret Thatcher i 1986.

Førstelektor Jan Erik Mustad ved UiA dekker nå sitt niende valg i Storbritannia. Her er han med County Hall i bakgrunnen, der Londons selvstyreregjering satt til den ble avsatt av Margaret Thatcher i 1986.

Første samarbeidsregjering

Mens Blair var den nye vin i mange år, var arvtakeren Gordon Brown mer av en gammel traver. Han var en skikkelig politiker ifølge Mustad, men manglet Tony Blairs sjarm og muntlige fremtoning. Og ved valget i 2010 var tiden ute for Labour og Brown.

I Storbritannia er regelen at Labour eller de konservative danner regjering, men velgerne ville det annerledes i 2010. Labour tapte valget. David Cameron fra Det konservative partiet vant valget og gikk inn i en koalisjonsregjering med Liberaldemokratene og Nick Clegg.

– Dette var den første valgte koalisjonsregjering i Storbritannia, så det var noe nytt med David Cameron også, sier Mustad.

Brexit-floken begynner ved 2010-valget

Men sett i ettertid er det et annet poeng som er viktigere enn at Cameron ble statsminister og De konservative dannet samarbeidsregjering med Liberaldemokratene.  

– Denne valgseieren har nok en bismak for David Cameron. Sett i bakspeilet er det begynnelsen på slutten for hans statsministerperiode, og det er begynnelsen på brexit-prosessen. Fremdeles har ikke politikerne klart å løse brexit-floken siden folkeavstemningen om brexit i 2016, da 52 prosent av befolkningen stemte for å gå ut av EU, sier Mustad.

Da Cameron dannet sin samarbeidsregjering med Liberaldemokratene, var det fordi Det konservative partiet hadde mistet stemmer til UKIP (United Kingdom Independence Party), et anti-EU-parti som ble etablert i 1993 og hadde som mål å få Storbritannia ut av EU.

Ambivalent til EU

– Det konservative partiet i Storbritannia har alltid hatt motstridende holdninger til EU. Både før og etter at nasjonen ble en del av EU i 1973, har det vært ulike syn på EU i partiet, sier Mustad.

Og med UKIPs fremgang ved valget i 2010, er det flere av partimedlemmene som tar til orde for å gjøre alvor av å tre ut av EU.

– For å stagge debatten i eget parti, få ro i partiet og vinne tilbake UKIP-stemmene ved neste valg, lover David Cameron under landsmøtet i 2013 en folkeavstemning om EU dersom han leder partiet og vinner flertall ved valget i 2015, sier Mustad.

Vinner valget og taper makten

Cameron vinner valget i 2015 og begynner straks å klargjøre en folkeavstemning om EU. Statsminister Cameron var selv tilhenger av EU og ønsket å forbli i unionen. Statsministeren og hans meningsfeller var sikre på at de ville vinne folkeavstemningen.

Men Cameron tapte.

23. juni 2016 sa 52 prosent av britene at de ville ut av EU, 48 prosent ville bli.

Statsminister Cameron vant sitt andre valg i 2015, og tapte makten året etter.

Resten er brexit-historie, og det Storbritannia-eksperten kaller brexit-lammelse.

– Parlamentsvalget dreier seg om hvem som skal bli statsminister og styre øyriket. Men i realiteten handler valget om tre ting. Det handler for det første om brexit, for det andre om Corbyns brexit-løsning og for det tredje om Johnsons brexit-løsning, sier Mustad.

12. desember velger britene statsminister, og den videre veien for brexit.