0
Hopp til hovedinnhold

UiAs digitale framtid

UiA har stengt ned, gått i unntaksmodus på ubestemt Korona-tid.

Campus Kristiansand, foto
Det vi enda ikke ser er hvordan UiA vil søke å vende tilbake til «normalen». Nå som ansatte tilegner seg nye digitale ferdigheter, er det da duket for en diskusjonen om den mer dyptgripende digitaliseringsstrategien? spør artikkelforfatteren.
Oddgeir Tveiten, foto

Oddgeir Tveiten

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 2. april

Nyhetene har meldt om overbelastning av internett, bratt stup for norsk krone og ventede konkurser. Online-konferansesystem som ZOOM er blitt kjent for mange. På nettsteder som Krono der en diskuterer skole, undervisning, læring og forskning snakkes det stadig mer om hvordan «ingenting blir det samme».

Når vi alle vender tilbake til våre jobber har vi vært med på et grunnleggende samfunnseksperiment. Hvordan reagerer vi som samfunn på denne formen for nedstengning? I utviklingen av digitale læringsmodeller har det skjedd mer på to uker enn det ellers ville ha skjedd på 10 år, blir det sagt. Hva slags lærdom vil vi trekke?

Selv leder jeg et forskningsinitiativ ved UiA kalt Future Learning Lab. Tre dager før UiA signaliserte pause, kansellerte vi vår årlige konferanse World Learning Summit. Seinere forsøker vi oss med online versjoner av konferansen. Paradoksalt nok handler Future Learning Lab om framtidas undervisning og læring i et digitalt samfunn som vil stille oss overfor situasjoner vi enda ikke kjenner så godt.

Den digitale transformasjonen handler om pedagogikk og teknologi. Lærere på alle nivåer har gått inn i en bratt læringskurve de siste ukene. Samtidig viser debattene rundt i landet og verden forøvrig at pedagogers ferdigheter i bruk av digital læringsteknologi er en del av en mye større utfordring.

I tillegg ser vi en mer omfattende organisasjonell utfordring. UiA og hele den norske universitets- og høyskolesektoren reagerte raskt og ganske likt på Korona-epidemien. Ikke minst skyldes det nasjonale politiske føringer, men en ser også et informasjonsfellesskap vokse fram gjennom nettsteder som Krono eller for eksempel Chalkbeat i USA. Det vi enda ikke ser er hvordan UiA vil søke å vende tilbake til «normalen». Nå som ansatte tilegner seg nye digitale ferdigheter, er det da duket for en diskusjonen om den mer dyptgripende digitaliseringsstrategien?

Forskere nasjonalt og internasjonalt har lenge forsket på hva mediemangfoldet i vår tid innebærer for måter å lese, lære, huske og skrive på. Hvordan samhandler vi i digitale kontekster? Slike spørsmål peker utover pedagogiske og organisatoriske sider. Hva skjer for eksempel når det kun er digitale kontekster vi forholder oss til? Når jobb, utdanning og privatliv sammenveves på nye måter? Hvordan endres våre underliggende medievaner av mediemangfoldet? Hva skjer når det sosiale livet vi tar for gitt ikke lenger kan tas for gitt? Hvordan innvirker digitaliseringen og digital læring på mennesker i samfunn der denne endringen kommer mye bråere på enn den gjør for oss i velstående Norge? Slike sosiologiske spørsmål grenser til de filosofiske. De er ikke mindre relevante.

Forskningsrådet har store programmer for forskning om digitalisering. Det en kan si om alle sammen er at de dyrker spesialiseringsfelt som ikke nødvendigvis gir rom for nettopp de mer tversgripende perspektivene en gjerne knytter til kombinasjon av flere felt og disipliner, for ikke å si filosofiske grunnlagspørsmål om hva læring er i en digital tidsalder. Se bare i porteføljene av hva slags prosjekter som støttes. Framstillingen min er forenklet, men den er relevant.

Til slutt kan en legge til et sammenlignende perspektiv. I Norge og Norden er utdanning gratis og offentlig institusjonalisert. Det er nok dyrt for studenter og borteboende skoleelever å leve, men utdanningen er ikke dyr og påvirkes ikke på samme måte av konjunkturer som en ser i land vi kan sammenligne oss med. Vi kan antakelig vende tilbake til «normalen» lettere enn mange andre, fordi vi har stabile organisasjoner som endrer seg langsomt, på godt og vondt. Men hvordan tar vi som utdanningsinstitusjoner inn over oss at den unntakstilstanden vi nå gjennomlever har langsiktige, dype og globale ringvirkninger?

I 2012 og 2013 pågikk der en intens internasjonal diskusjon om såkalt Massive Open Online Courses, også kalt MOOCs. En tenkte at teknologisk kunne en driver store kurs med alt fra 500 til 150 000 studenter. Pionerene var Harvard, Stanford, MIT, Oxford og Cambridge. Men lufta gikk ut av ballongen i erkjennelsen av hvor viktig det er med fysisk tilstedeværelse, mellommenneskelig interaksjon og læring i møte med andre. Teknologi er en ting, kultur og kontekst noe annet. I 2015 ledet jeg en konferanse på Stanford sammen med forhenværende leder av Creative Commons - en sentral aktør i dette feltet. På podiet argumenterte lederen den gang av høyere utdanning i Gates Foundation at «framtidas læring er online».

Jeg tror ikke det er rett, men heller ikke feil. Når Korona-epidemien legger seg, er spørsmålet hva vi har lært som setter oss i stand til å utvikle nye kombinasjoner, utdype online ferdigheter og samtidig ta vare på de verdiene og den kulturforståelsen som vektlegger det å møtes, være sammen, lære sammen. Korona-pandemien har UiA møtt på en troverdig måte, kortsiktig. Spørsmålet er hvordan vi skal forstå de mer langsiktig dimensjonene nettopp som transformasjon?