0
Hopp til hovedinnhold

Trist, men forståelig valg av Fædrelandsvennen

Avisen har valgt å bruke pengene på journalistikk og ikke til å passe på sørlendinger med kort lunte og dårlige manerer. Det går an å forstå, selv om det er trist.

Bilde av tastatur
– Kommentarfeltene har i liten grad blitt en arena for grundige drøftinger der de beste argumentene vant frem, skriver kronikkforfatteren i etterkant av at Fædrelandsvennen stengte denne tjenesten.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 15. mai. 

Avisen har stengt kommentarfeltene. Tonen i kommentarene var ofte usaklig, og enkeltpersoner ble hengt ut. Kostnadene knyttet til redigeringen ble for drøy for et mediehus som må gjøre knallharde prioriteringer av ressursene.

Men det er trist fordi det rokker ved prinsippet om den frie meningsutveksling, og med nedstengningen mister vi noen stemmer som tidvis kunne være innsiktsfulle og morsomme.

Dagbladet ga opp i 2016. På nyåret i 2019 var det stopp hos Nettavisen. Nylig var det sjefredaktør Eivind Ljøstad sin tur til å fortelle sine lesere at fvn.no stenger kommentarfeltet. «Kommentarfeltene våre forbindes dessverre mer og mer med personangrep, sjikane og usakligheter», skrev Ljøstad.

Avgjørelsen sitter langt inne. Det er en av journalistikkens samfunnsoppgaver å legge til rette for debatt og ha stor takhøyde. Fri meningsutveksling har vært et grunnprinsipp også i en ny tid der digitale replikker publiseres i øyeblikket. I gamle dager måtte leserinnlegg gå den kronglete veien fra skrivebord til postkontor, deretter til avishuset, desken og eventuelt på trykk i avisen. Det var mer tid til å tenke gjennom det du skrev før du sendte det fra deg før i tiden.

Det finnes de sørlendinger som har skrevet av seg sinne og frustrasjon på den måten. – Sånn, da kan jeg legge enda et leserinnlegg i skuffen, sa min tidligere Start-kollega, Svein Mathisen, da han hadde latt fingrene fyke over tastaturet i irritasjon over noe han hadde lest i avisa. Ferdig med det! Det kan være god terapi i å skrive, men det skal ikke nødvendigvis publiseres.
Slik er det ikke på nett. Noen ganger skriver man i affekt, andre ganger vikler man seg inn i personsjikane og hets på grunn av sviktende dømmekraft. Derfor ble det usaklig og etter hvert uholdbart i Fædrelandsvennens kommentarfelt. Å nekte anonyme kommentarer hjalp heller ikke nevneverdig.

Kommentarfeltene har i liten grad blitt en arena for grundige drøftinger der de beste argumentene vant frem. Snarere ga de en mulighet for vittige, krasse, drepende og harselerende replikker. Og innimellom kunne de bidra med å ta gravalvoret ut av avisinnhold laget av flinke folk med skriveferdigheter og innsikt.

Avisene har sine skråblikkartikler, petiter og under-ledere skrevet av avisens kreative og vittige hoder. Hvorfor skulle man ikke ha kommentarfelt med muligheten for skråblikk og ironi fra leserne? Det har vist seg at mange sørlendinger hadde for kort lunte og dårlige manerer. Det gikk ut over andre mennesker.

Selv om det sjelden ble den gode og saklige debatten, vil mange savne kommentarfeltene. Kommentarfeltene var godt stoff fordi de ble lest og lagt merke til. Dette er selvsagt Eivind Ljøstad klar over. Mange har likt de flammende innleggene. Noen ganger har vi ristet på hodet, av og til smilt – en sjelden gang blitt provosert.

Kommentarfeltene har nok blitt en tumleplass for litt for få. De fleste har holdt det på en armlengdes avstand. For de få har det blitt en arena der man har fått oppmerksomhet og anerkjennelse som har avlet enda flere innlegg. Grovt regnet, tipper jeg at 10 prosent av kommentatorene stod for 90 prosent av innleggene.
Den danske debattant, journalist og forfatter, Dorte Toft, slo alarm om kommentarfeltene i danske aviser i 2015. Tonen hadde hardnet til i spaltene og samfunnsdebatten, mente hun. Dette viste seg også i avisenes kommentarfelt: «Uhyrlige påstande og trusler fik lov til at blive stående».

I Fædrelandsvennen ble personangrep og sjikane ikke stående lenge. Like fullt var det belastende for dem som ble hengt ut. Opprydning i kommentarfeltene måtte til og det kostet. Oppskriften var nemlig å bruke moderatorer som fulgte kommentarfeltene og grep inn når det var nødvendig. Nå slipper avisen det og kan heller bruke pengene på journalistikk.

De usaklige innleggene med hets og personangrep forsvinner fra Fædrelandsvennen og forflytter seg til andre arenaer. Der vil den harde tonen fortsette. Mest sannsynlig vil det bli enda røffere når ekkokamrenes applaus runger – og ingen moderatorer er på jobb.

«Vi er alle redaktører», presiserer jeg i forelesninger for kommunikasjonsstudentene ved UiA. Når vi produserer eget innhold i sosiale medier, gjør vi redaksjonelle valg – og vi må ta ansvar for disse. Studentene ser dette poenget. Det gjør ikke alle andre. Dermed kan vi forvente flere saker i rettsapparatet knyttet til personhets og sjikane i sosiale medier.

Den type saker slipper Fædrelandsvennen å bli involvert i fremover. Redaktøren har stengt kommentarfeltene fordi han ikke kan la dem gå uredigert og det er for dyrt å redigere dem. Dermed har han vært sitt ansvar bevisst og stoppet det Dorte Toft kalte kommentarkloakken på ‘chikanørernes magtfulde platform’.