0
Hopp til hovedinnhold

Storbritannia klarer seg uten avtale med EU

Storbritannias utmelding av EU er på ingen måte en enestående prosess. 

Foto av Storbrittanias flagg

Forskere fra Universitetet i Agder publiserer relevante artikler under Forskningsdagene 2020, 16.-27. september. Denne kronikken ble først publisert i Agderposten 22. september. 

Etter flere forhandlingsrunder om en ny handelsavtale mellom EU og Storbritannia, er britene fremdeles uten noen avtale.Storbritannia får antakelig en såkalt hard utgang fra EU uten noen handelsavtale ved årets utgang. Men på sikt blir nok samarbeidet mykt likevel. Det kan vi lære av andre politiske sammenslutninger som har tatt slutt andre steder i verden.

Siden mars i år har brexit stått i skyggen av korona-krisen som har rammet hele verden. Etter at Storbritannia forlot EU i januar i år, stagnerte forhandlingene om en ny avtale. 

Ingen av de to partnere beveger seg mye for tida, i håp om at den andre kan bli presset i en gunstigere retning vil de se hvem som først firer på de steileste kravene.

Det er noe å lære fra erfaringer EU har hatt med utmeldinger – disintegrasjon – fra tidligere samarbeidspartnere. Men også når man løfter blikket mot andre regionale organisasjoner i verden er det innsikt å hente. 

Da ser vi at selv om brexit er nokså særegent på grunn av Storbritannias egen oppfatning av sin historiske, kulturelle, politiske og økonomiske betydning, dreier det seg nå på ingen måte om en enestående prosess. Det finnes flere historiske eksempler på land og landsdeler som har valgt å forlate EU, eller gjennomføre det vi forskere kaller differensiering ved utmeldelse (disintegrasjon).

Fransk Algerie og Grønland gikk ut fra EU i 1962 og 1985; den karibiske øyen St. Barthelemy, som tilhører Frankrike, reduserte sin tilknytningsstatus med EU i 2012 av økonomiske grunner. 

Videre er disintegrasjon også i andre regionale organisasjoner ut i verden ikke et ukjent tema, for eksempel i Marokko, Mauretania og Usbekistan som valgte å gå ut av henholdsvis Den afrikanske union (AU), ECOWAS i Vest-Afrika og Den eurasiske økonomiske union (EAEU) som for tiden består av Armenia, Hviterussland, Kazakhstan, Kirgistan og Russland. 

Felles for disse utmeldelsene er at de har aldri kom så langt som til en radikal og fullstendig løsrivelse av organisasjonene de tilhørte.

I 1970-årene ville den politiske ledelsen på Grønland gå ut av EU slik at de kunne drive egen handelspolitikk, spesielt i fiskerinæringen, men innenfor den danske selvstyre-administrasjonen. Samtidig utviklet det seg en stadig tettere politisk og økonomisk tilknytning til EU igjen. Det er et paradoks at Grønland på lang sikt ønsker fullstendig uavhengighet fra Danmark, samtidig som de ønsker en tett tilknytning til EU. 

Ser man på andre regionale organisasjoner, er det viktig å huske på at det ikke i noen tilfeller foreligger noen økonomisk eller politisk integrasjon som kan sammenlignes med EU. Likevel er erfaringene lærerike. 

I 1981 takket Marokko for seg i den daværende Organisasjonen for afrikansk enhet fordi majoriteten av de afrikanske stats- og regjeringssjefer ikke godtok det marokkanske overherredømmet i Vest-Sahara, og diplomatisk anerkjente en representasjon av rebellene (POLISARIO). 

For tre år siden reviderte Marokko sin holdning, og meldte seg i 2017 inn i organisasjonens etterfølger, Den afrikanske union (AU). Her har nok også erkjennelsen gjort sitt til at Marokko lettere kan følge sine utenrikspolitiske mål innenfor AU enn utenfor.

Mens politiske overveininger i dette tilfellet stod i forgrunnen, så tenkte det afrikanske landet Mauretania med sin fratredelse fra den De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) i 2000 på en sterkere handelspolitisk tilnærming til middelhavsområdet. Etter at Mauretanias forventninger ikke gikk i oppfyllelse, har landet igjen knyttet seg til ECOWAS med en partnerskapsavtale og går altså igjen inn for fullt medlemskap. 

Fra 2006 til 2008 var Usbekistan medlem i Den eurasiske økonomiske union. Landet trakk seg ut i 2008 på grunn av redsel for russisk og kasakhstansk dominans i unionen. Men heller ikke i dette tilfellet har tilknytningene blitt fullstendig opphevet, og Usbekistan nærmer seg faktisk økonomisk Den eurasiske union igjen.

Hva er så lærdommene av dette for brexit? Til tross for alle forskjeller mellom disse landene og de ulike organisasjonene, kan følgende konstateres: 

For det første er utmeldelse eller disintegrasjon en vanlig samarbeidsmåte mellom stater som melder seg inn og ut av ulike samarbeidsformer i Europa og andre steder i verden.

For det andre er en fullstendig og varig løsrivelse av Storbritannia fra EU usannsynlig. De forskjellige historiske tilfellene både i Europa og verden for øvrig viser til tidligere partnere kan ha et godt samarbeid på tross av at den ene parten er utmeldt av sammenslutningen. 

For det tredje betyr det at EUs gjenværende medlemsstater må ta vare på sin enighet for å kunne utføre det fremtidige samarbeidet ut fra egne interesser. Men de må også være bevisst om at det på lang sikt vil være mulig å tillate en tettere tilknytning til Storbritannia, selv om øyriket står utenfor EU.