Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Stabilitet er viktigere enn ytringsfrihet

Stengningen av Fædrelandsvennens kommentarfelt er en begrensning av ytringsfriheten, men jeg synes stengningen er riktig. Kanskje den til og med kom for sent.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Bilde av noen som skriver på et tastatur
– Det kan hende at stengningen av kommentarfeltet i Fædrelandsvennen vil vise seg å være et eksempel på det som på engelsk kalles too little, too late: Den gjensidige tilliten og anerkjennelsen mellom borgerne kan vise seg å være for ødelagt allerede, skriver førsteamanuensis Håvard Løkke i denne kronikken.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 29. mai. 

Ytringsfrihet er en verdi for et individ. Et individ har ytringsfrihet hvis hun kan gi uttrykk for det hun mener uten å være redd for sanksjoner.

Stabilitet er derimot en verdi for et fellesskap. Et menneskelig fellesskap er stabilt hvis deltagerne bruker språket på en slik måte at de balanserer hensynet til seg selv mot hensynet til andre.

Fellesskap er viktigere enn individer. Tenk deg to familier. I familie A er alle opptatt av å gi uttrykk for det de mener til enhver tid. Den som snakker mest og høyest, setter dagsordenen og får sin vilje gjennom. De andre familiemedlemmene må ta hensyn uten å bli tatt hensyn til. I familie B har de lært seg å lytte til hverandre. De har et stabilt fellesskap. Alle barn fortjener å vokse opp i familie B.

Eller tenk deg to fotballag. På lag A vil alle være som Ronaldo: Det viktigste er å lykkes som enkeltspiller, om nødvendig på bekostning av med- og motspillere. På lag B vil alle være som Iniesta og Xavi: De jobber hardt for laget og gjør hverandre gode. Det er ikke tilfeldig at det var Spania, ikke Portugal, som vant VM i 2010.

Eller tenk på to samfunn. I samfunn A kan alle si hva de mener, men de bryr seg ikke om det de sier, er sant eller ikke. I offentligheten har de ingen tillit til hverandre: Det er alles kamp mot alle. I samfunn B øver borgerne seg i å være sannferdige: I offentligheten omgås de andre borgere på en forpliktende måte, slik man i antikken gjorde på torget i Athen. Jeg vil bo i samfunn B.

Hensikten med avisenes kommentarfelt har vært å tilby en erstatning for torget i Athen, et offentlig rom der man kan møte andre og utveksle erfaringer. Men det har fungert dårlig, ikke bare her på Sørlandet og ellers i Norge, men overalt. Av en eller annen grunn har mennesker en tendens til å gå i strupen på hverandre når de møtes på nettet.

Å destabilisere et fellesskap er enkelt. Albert Einstein snakket om galakser da han sa: Det tar veldig lang tid å organisere noe, men bare noen sekunder å ødelegge det. Slik er det også med mellommenneskelige forhold. De bygger på gjensidig tillit og anerkjennelse som det tar lang tid å bygge opp og som raskt kan ødelegges.

Vi godtar destabiliserende språkbruk fordi vi anser mennesket for å være et egoistisk vesen og kulturen for å være en syltynn ferniss. Vi er klar over at språklige ytringer er handlinger som kan såre og krenke andre. Men vi er usikre på om en kultivert språkbruk er ekte og ærlig. Vi er usikre på om en kultivert person er seg selv.

Ikke bare kan vi si at en person er ærlig når hun bruker et ufordragelig språk. Vi kan beundre det impulsive, anse det for å være mer naturlig enn det som er gjennomtenkt. Vi kan til og med mene at en kultivert person har gitt avkall på sin individualitet: Å være en personlighet er å være i kontakt med barnet i seg.
Å stabilisere et fellesskap er derimot krevende. Man må øve seg i å balansere selvhevdelse og hensyn til andre på en slik måte at man bevarer den gjensidige tilliten og anerkjennelsen. Man må øve seg i å lytte til egne og andres grunner. Det er en vanskelig kunst. Og man trenger å kunne bevege seg fritt og trygt i offentlige rom for å øve seg.

Å stenge kommentarfeltet i en avis er å begrense ytringsfriheten. Men ytringsfrihet er mindre viktig enn stabilitet. Vi fødes med en evne til å snakke fritt, men må lære oss å holde løfter. Vi fødes med en vilje til å ta hensyn til oss selv, men må lære oss ta hensyn til andre. Vi må, kort sagt, lære oss å leve stabile liv.

Et barn trenger å vokse opp i en stabil familie for å utvikle en stabil karakter. Og en families stabilitet avhenger til syvende og sist av en stabil offentlighet. I en stabil offentlighet kan man utveksle informasjon og legge felles planer på en forutsigbar måte. Man kan stole på at andre mennesker stort sett vil anerkjenne det de har grunn til å anerkjenne.

Det kan hende at stengningen av kommentarfeltet i Fædrelandsvennen vil vise seg å være et eksempel på det som på engelsk kalles too little, too late: Den gjensidige tilliten og anerkjennelsen mellom borgerne som det har tatt så lang tid å bygge opp i Norge og andre vestlige land, kan vise seg å være for ødelagt allerede.

Keiser Augustus var i samme situasjon for ganske nøyaktig 2000 år siden. Først beseiret han Republikken og etablerte Imperiet. Så pasifiserte han Romas pøbler, som var enda verre enn våre. Til slutt feiret han seieren ved å stanse mynter med inngraveringen: Securitas et libertas. Stabilitet og frihet. Han mente ikke ytringsfrihet.

Man hadde et begrep om trosfrihet i antikken (kjent i moderne tid som cuius regio, eius religio). Men man hadde ikke et begrep om ytringsfrihet. Det man hadde, var et begrep om frittalenhet (parrhēsia). Det er verdifullt for et individ å kunne være frittalende i omgang med sine næreste. Men ikke i offentligheten.