0
Hopp til hovedinnhold

Spill på timeplanen kan gi tryggere sykepleiere

Bruk av spill i undervisningen kan bidra til at sykepleierstudenter møter bedre forberedt i virkelige situasjoner. Det viser doktorgradsarbeidet til Hege Mari Johnsen.

Fire studenter ser på en iPad
Sykepleierstudenter utforsker spillet «Jeg får ikke puste», som er utviklet som del av Hege Mari Johnsens doktorgradsarbeid. Foto: Hildegunn Mellesmo Aslaksen.

Sykepleiere har en krevende jobb. Ikke bare må de forholde seg til en rekke ulike pasienter hver dag, de må også ta avgjørelser som i verste fall kan utgjøre forskjellen mellom liv og død.

I juni disputerte Hege Mari Johnsen for doktorgraden ved UiA med avhandlingen «Being-in-the-world» – Teaching clinical reasoning skills to nursing students through a serious game. Johnsenhar selv femten års erfaring som intensivsykepleier i Arendal, og er i dag førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).

Hun mener at bruk av såkalte serious games kan gi tryggere sykepleiere. Som en del av doktorgradsarbeidet har hun utviklet et nettbasert spill til bruk i undervisningen kalt «Jeg får ikke puste». Arbeidet er gjort i samarbeid med studenter og ansatte ved ulike fagmiljøer ved UiA, Grimstad kommuneog Sørlandet Sykehus HF.

— Det vil ikke kunne erstatte praksisarbeid eller simuleringer i laboratoriet, men det er et godt supplement. I spillet blir studentene utfordret med spørsmål, og den situasjonsbaserte læringen gjør at de husker mer fra gang til gang. De kan også spille hvor som helst og hvor mange ganger de vil, sier Johnsen.

Hege Mari Johnsen

Hege Mari Johnsen har femten års erfaring som intensivsykepleier. Hun er nå førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap på UiA. Foto: UiA.

Resultatene fra doktorgradsarbeidet viser at studentene som bruker spillet får forberedt seg bedre, og får brukt teorien fra utdanningen i praktiske situasjoner. Sykepleierstudentene som skulle ut i praksis i hjemmesykepleien var spesielt fornøyde, siden simulering i utdannelsen i stor grad har blitt brukt i forberedelse til praksis ved medisinske og kirurgiske avdelinger ved sykehus.

Videobasert spill

På UiA brukes det allerede et simuleringslaboratorium hvor sykepleierne kan øve på avanserte dukker i et sykehusmiljø. Dukkene styres av lærerne fra et annet rom, hvor blant annet blodtrykket, pulsen ogstemmene til dukkene kan kontrolleres. 

— Det er svært viktig med slik simulering i sykepleiestudiet. Sykepleierne har begrenset tid i felten under studiene, og de vil ikke komme i kontakt med alle typer pasienter eller akutte situasjoner, sier Johnsen.

En utfordring er at simuleringer som dem på sykepleierstudiet er ressurskrevende, spesielt når 150 studenter skal innom laboratoriet. Her kan bruk av spill være et godt supplement.

I videoene i «Jeg får ikke puste» møter studentene en eldre mann som lider av kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) og en sykepleier. Studentene får tilgang til målinger som blir utført av sykepleieren på skjermen, og skal svare på quizbaserte spørsmål før sykepleieren i spillet kommer viser det rette svaret.

— En av utfordringene innen sykepleie er at det sjelden finnes en fasit. Det kan være en lang liste med tiltak som kan gjøres i hvert enkelt tilfelle, men jeg vil at studentene skal resonnere seg frem til det rette ut fra den enkelte pasient og situasjon. Spillet legger vekt på å bruke kunnskapen riktig, sier Johnsen.

Fra hjemmesykepleie til sykehus

Serious games er spill som kombinerer læring med tradisjonell spillmekanikk. Et klassisk eksempel er Microsoft Flight Simulator, som helt siden 1982 har gitt vordende piloter virkelighetsnær erfaring.

Slike spill brukes også ofte innen helsevesenet, der situasjoner fra virkeligheten lærer studenter om konsekvensen av riktige og gale avgjørelser. I spillet «Jeg får ikke puste» var det et poeng å følge pasienten gjennom sykdomsforløpet fra hjemmesykepleien til sykehuset, siden det legges vekt på ulike ting i de ulike situasjonene.

I den første studien ble Johnsen med nyutdannede sykepleiere i møte med pasienter med kroniske lidelser, for å høre sykepleierne tenke høyt.

— Jeg ville undersøke blant sykepleierne hvor undervisningen eventuelt hadde vært mangelfull. For eksempel så jeg hvor lett det var for sykepleierne å bare spørre hvordan pasienten har det heller enn å gjøre konkrete observasjoner, sier Johnsen.

Noen av sykepleierne fortalte at de verken under utdanningen eller i praksis hadde opplevd dårlige pasienter med kols, og derfor ikke følte seg helt forberedt.

Brukes i undervisningen

Selve spillet er laget i samarbeid med bachelorstudenter fra Fakultet for teknologi- og realfag ved UiA. Begrensninger i programvaren som ble brukt, gjorde at spillet ikke kunne være mer komplekst. Det vil også være en utfordring å holde kunnskapen i spillet oppdatert.

— En behandling som er riktig nå vil kunne endres senere. Det er noe av dette som er vanskelig med å presentere fasitsvar i en video som skal brukes lenge. Men en lærebok har mange av de samme problemene, sier Johnsen.

«Jeg får ikke puste» blir nå brukt fast i sykepleierutdanningen på UiA. Johnsen har stor tro på konseptet, og ønsker å utvikle flere videobaserte spill til bruk i undervisningen.

Videokamera som filmer pasient sammen med helsepersonell

Rollen som pasienten blir spilt av Arnulf Torp, en mann som selv lider av kols og som er tidligere leder for hjerte- og lungeforeningen i Grimstad. Foto: Christina Therese Lien.

Studentene som har bidratt i prosjektet er Svein Even Skogen, Daniel Møller-Stray, Christina Terese Lien og Elise Birgitsdatter Haugland. Arbeidet med «Jeg får ikke puste» er gjort i samarbeid med University of Sheffield i Storbritannia og University of Nebraska, Omaha, USA. Doktorgradsprosjektet er finansiert av Fakultet for helse- og idrettsvitenskap og Norsk Sykepleierforbund. 

Referanser:

Send studiet på mail