0
Hopp til hovedinnhold

Populismen styrker demokratiet

Populisme kan undergrave demokratiet, men kan også være et nødvendig verktøy for å skape forandring og styrke demokratiet.

Illustrasjon av stoler i en politikksal

Forskere fra Universitetet i Agder publiserer relevante artikler under Forskningsdagene 2020, 16.-27. september. Denne stod først på trykk i Fædrelandsvennen 24. september.

Skrevet av Johan Erik Andersen doktorgradsstipendiat i statsvitenskap, Øyvind V. Heiberg, lektor i samfunnsfag og Dag Olaf Torjesen førsteamanuensis, alle ved Universitetet i Agder. 

Med Demokratene og Vidar Kleppes svartmaling av «Furre og fiffen» har populismen fått sitt gjennomslag på Sørlandet, til glede for noen og forargelse for andre.

Historien har flere eksempler på at folkelige bevegelser har bidratt til fremskritt og bedre levekår. De fleste politiske partier i norgeshistorien er blitt dannet etter misnøye med de sittende makthaverne. Nye partier er uenige i politiske synspunkter, saker og ideologi som dominerer samfunnet og ønsker endring. Arbeiderpartiet ble f.eks. skapt gjennom det vi kan karakterisere som populistiske trekk, da det er grunnlagt i striden mellom arbeiderbevegelsen og borgerskapet. 

Et lignende eksempel på en folkelig bevegelse kan ses i Canada. Canadas helsevesen et resultat av en positiv populistisk bevegelse, som er kjempet frem og har sine røtter i et grasrotopprør i provinsen Saskatchewan. Her vant et populistisk bondeparti (Cooperativ Commonwealth Federation) på 1930-tallet fram på et program for universell helseforsikring. Landets universelle helsesystem i dag er et resultat av at grasrota kom seirende ut av kampen mot elitene, dvs. legestanden og de rådende kapitalinteresser.

Demokratenes inntog i sørlandspolitikken passer inn i samme fortelling. Partiet føyer seg inn i en lang tradisjon for opprør mot etablerte partier da de hevdet at Sørlandet har vært styrt av de samme menneskene og de samme politiske partiene over en altfor lang periode. 

Derfor gikk de hardt imot Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti som lenge hadde samarbeidet i Kristiansand. I tillegg brukte de begrepet «fiffen» for å karakterisere styringspartiene og deres tilhengere, og dermed lå alt til rette for at protestpartiet Demokratene skulle oppnå 13,4 prosent av stemmene ved valget.

Med Demokratenes vektlegging av fiffen mot folket har Sørlandet fått sin versjon av populismen. Forskjellen på folk og elite er et sentralt kjennetegnet innen populismeteorien og et effektivt politisk verktøy som skaper distanse til de som har makten. Demokratene valgte å vektlegge skillet mellom folket og fiffen i stedet for å bygge et omfattende partiprogram.

Som vi så i kjølvannet av kommunevalget, raknet nærmest Demokratene som parti da fire av de innvalgte representantene i kommunestyret meldte seg ut av partiet. Demokratenes vektlegging av enkeltsaker som kunstsiloen, Gartnerløkka og havneflyttinga, samt kritikk av fiffen, overskygget partiprogrammet og var til liten hjelp når valgrusen var forbi.

Veien fra å være et protestparti til et maktparti fører til en identitetskrise når populistiske partier ikke lenger kan kritisere den politiske makta da de selv har blitt en del av den. Kan det være at Demokratene har tjent sitt formål gjennom sitt opprør, eller prøver partiet å finne en ny rolle som maktparti? Det vil tiden vise.

Den belgiske politiske filosofen, Chantal Mouffe, peker i sin bok “Om det Politiske”(2015) på at populisme er høyst nødvendig for å bevare et levende demokrati. Hun understreker at populismen alltid har vokst når forskjellene mellom de tradisjonelle demokratiske partiene har blitt mindre enn før. Når velgerne har vanskelig å foreta et reelt valg mellom ulike politiske retninger og den kvelende enigheten i politikken, kan populisme være løsningen.

Sentralt i hennes teori er vektleggingen av konfliktdimensjonene i politikken, som hun mener er positive for politikken hvis politikerne respekterer hverandre. 

Hun mener politiske partier skal være forskjellige og at uenigheter skal utkjempes mellom politiske motstandere. Som politiske motstandere skal partiene og velgerne holde hverandre ansvarlige. En politisk praksis preget av motstandere som respekterer hverandre kaller hun agonisme.

Når dialogen mellom makthavere og opposisjonspartier avtar og uenigheten vokser, dannes det grunnlag for konflikt hvor politiske motstandere blir fiender. Da befinner vi oss i en polarisert politisk tilværelse. En politisk praksis der politiske motstandere blir fiender, kaller hun antagonisme.

For å bevare et demokrati må det nødvendigvis bestå av motsetninger mellom politiske aktører, men de må etter Mouffes syn være motstandere og ikke fiender. Populisme kan være positivt så lenge det fremkommer i konstruktive rammer der man er enig om å være uenig. Når populismen skaper fiendskap og politisk stagnasjon kan det betraktes som negativt.

Dersom politikerne ikke er til stede for velgerne, og forholder seg til velgernes kritikk, åpner det muligheter for kommunevalg der det er viktigere å være fiender enn å løse politiske problemer. Da vil frustrasjonen over beslutningstakerne overskygge det politiske budskapet, slik det skjedde under valget 9. September 2019.