0
Hopp til hovedinnhold

Populisme fungerer best for partier utenfor regjeringen

Det er lettere å være populist når du ikke har makt. Det blir verre når du lanseres som statsministerkandidat.

5. juni annonserte Vedum sine statsminister-ambisjoner på Senterpartiets landsmøte. Foto: Ragne B. Lysaker
5. juni annonserte Vedum sine statsminister-ambisjoner på Senterpartiets landsmøte. Foto: Ragne B. Lysaker

Denne kronikken ble først publisert hos Fædrelandsvennen 8. september 2021.

Det ser ut til at populisme her i landet gjør seg best for partier som ikke sitter i regjering.

Med utsikt til fremgang for Senterpartiet har Trygve Slagsvold Vedum forsøkt å posisjonere seg som nøkkelpersonen i det politiske sentrum, med avgjørende innflytelse på hvem som blir den neste statsministeren i Norge.

Nå i sluttspurten av valgkampen har mye av luften gått ut av den selvutnevnte statsministerkandidaten.

Fra å flørte med populismen til å omfavne den

Senterpartiet har under Vedums ledelse gått fra å flørte med populismen til å omfavne den. Dette fungerer bra når man skal være et effektivt opposisjonsparti. Da er det viktige å skape klare motsetninger til dem som har politisk makt og innflytelse. Man kan nå ut med budskapet sitt, tale til en bred velgerskare og skape politiske forhåpninger.

Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet. Foto: Ragne Borge Lysaker

Populistisk retorikk har vokst frem og blitt en integrert del av den politiske kommunikasjonen. Det finnes rikelig med eksempler på partislagord som i årets valgkamp spiller på populismens tangenter.

«For folk flest» lyder det fra Frp. «For de mange, ikke for de få», sier SV. MDG sier «for mennesker og miljø» og Rødt vil ha stemmer «fordi fellesskap fungerer».

Partiene prøver å ta patent på folket og argumentere for at nettopp deres parti, i motsetning til de andre, representerer menigmann.

Senterpartiets valgslagord er at de vil gjøre hverdagen bedre for vanlige folk i hele Norge. Dette budskapet tror jeg det er ganske få som vil stille seg kritisk til. Det som mangler her, er et tydeligere budskap om hvordan hverdagen skal gjøres bedre. Og hvem er egentlig vanlige folk, og hvem er i så fall de uvanlige?

Bunad-selfies og økt oljeutvinning

Senterpartiets populisme er basert på en følelsesmessig forståelse av hva det vil si å være norsk. Partiet konkurrerer med Fremskrittspartiets bygde-populisme, der bunad-selfies, økt oljeutvinning og skepsis mot Oslo-akademikere er like obligatorisk som amen i kirken.

5. juni annonserte Vedum sine statsminister-ambisjoner på Senterpartiets landsmøte. Båret frem av målinger tett på 20 prosent og det som for partiene til høyre for sentrum lignet på politisk trøtthet, var han det friske pust i en ellers stillestående valgkamp.

En interessant måling fra Norstat for Aftenposten rett etter at Vedums ambisjoner ble kjent, var klar tale. Omkring 17 prosent av velgerne foretrakk Vedum som statsminister. Solberg ble foretrukket av 35 prosent og Gahr Støre av 32 prosent.

En senere måling går i dybden på hvem som foretrekkes som statsminister av partienes egne velgere. Her kan man se den interne utfordring for et parti som har vært vant til at spille annenfiolin i en regjering der det etablerte maktpartiet var dominerende:

Bare 66 prosent av Senterpartiets egne velgere foretrakk Vedum som statsminister. 17 prosent av dem ville ha Støre, 11 prosent gikk for Solberg og 5 prosent visste ikke hvem de ville ha.

- Senterpartiets populisme er basert på en følelsesmessig forståelse av hva det vil si å være norsk, skriver kronikkforfatter. Foto: Senterpartiet / Flickr.no

Sammenlikner man støtten til partilederne i Arbeiderpartiet og Høyre, ser vi at Støre fikk støtte av 83 prosent av sine egne velgere, mens 92 prosent av Høyre-velgerne støttet Solberg som statsminister.

Målingen er allerede gammel, men den viser en interessant utfordring for Senterpartiet. Nemlig at det kanskje ikke er så lett å gå fra å være et ideologisk drevet støtteparti til å bevege seg på de polerte gulvene blant de veletablerte styringspartiene. Der skal man være i stand til at inngå kompromisser med den ideologien som nettopp har gitt fremgang. Denne erfaringen gjorde også Fremskrittspartiet da partiet etter fire års regjeringsdeltakelse følte seg tvunget til å forlate Solberg-regjeringen.

Personlig karakter og ambisjoner

Hva vil Vedum stille opp med når han skal regjere fra maktens sentrum, og lokale velgermøter skiftes ut med sene kvelder på Stortinget, der han er gjemt bort fra det såkalte vanlige folket som han appellerer til? Det gjenstår å se.

Statsminister-drømmen har gjort valginnspurten til et lite mareritt for Vedum. Med et trylleslag var raske svar og enkeltsaker ikke nok til å fremstå som en seriøs kandidat. Brått måtte Vedum ha fyldige svar til mange saker, i stedet for populære svar til få. Enkeltsakene som styrket ham i møte med folket, gled i bakgrunnen da han i debatter og intervjuer måtte leve opp til de grundige svarene fra Solberg og Støre. Det ble spurt i øst og svart i vest når den nye statsministerkandidaten fikk ordet.

Vedums statsminister-kandidatur kan sammenlignes med Ikaros fra den greske mytologien. Ikaros hadde vinger av fjær holdt sammen av voks. Han fløy for nær sola. Voksen smeltet og han styrtet i havet.

Vedums vinger er derimot gjort av hans personlige karakter og ambisjoner. Det vil unektelig gi fremgang for partiet. Men fremgangen kan bli overskygget av tilbakeslaget etter lanseringen av statsminister-kandidat Vedum. Den lanseringen har nok vingeskutt Vedum. Han kom for nær sola, det vil si den politiske virkeligheten. Men han flyr ennå. Og det er noen dager igjen til valget. Da får vi se hva vanlige folk sier.