Politibetjenter er mindre opptatt av lover og regler enn juristene - Universitetet i Agder
0
Hopp til hovedinnhold

Politibetjenter er mindre opptatt av lover og regler enn juristene

Politibetjentene er mest opptatt av å oppdra gjerningspersonen, mens juristene er mer opptatt av at reglene følges. Ifølge ny doktoravhandling er begge parter enige om at politibetjenter har slingringsmonn til å avgjøre mindre straffbare handlinger på stedet. 

To politibetjenter i Oslo.
— Politibetjenter har stor grad av frihet når det gjelder å bestemme om mindre alvorlige straffbare forhold skal straffeforfølges, sier Geir Heivoll. Illustrasjonsbilde Colorbox

— Ordensbetjenters rolle som håndhevere av mindre alvorlige straffbare handlinger har i liten grad vært lovregulert i Norge. Det er likevel anerkjent av jurister, dommere, politikere og politiet selv at politibetjentene har anledning til å gjøre opp mindre straffbare handlinger på stedet, sier Geir Heivoll.

Heivoll er høgskolelektor ved Politihøgskolen i Oslo. Han disputerte nylig ved Universitet i Agder (UiA) med avhandlingen Lovens lange arm? En studie av politibetjenters rolle som rettshåndhevere i den norske demokratiske rettsstaten.

Politiet har stor frihet

Heivoll har undersøkt hva som politisk og mer formelt har vært ventet av politibetjenter som rettshåndhevere, og hvordan politibetjenter faktisk forstår og utøver denne rollen. Hva karakteriserer egentlig forholdet mellom formelle idealer og politibetjenters rettshåndhevelse i praksis? Og hvordan stemmer politibetjentenes selvforståelse med jurister, politikere og dommeres syn på betjentene?

— Avhandlingen er blitt en blanding av en profesjonsetisk og historisk studie av politibetjentenes samfunnsrolle, sier Heivoll. 

Geir Heivoll disputerer for ph.d.-graden med avhandlingen «Lovens lange arm? En studie av politibetjenters rolle som rettshåndhevere i den norske demokratiske rettsstaten». (Foto: Politihøgskolen)

— Politibetjenter har stor grad av frihet når det gjelder å bestemme om mindre alvorlige straffbare forhold skal straffeforfølges, sier Geir Heivoll. Han disputerte nylig ved Universitet i Agder med avhandlingen Lovens lange arm? En studie av politibetjenters rolle som rettshåndhevere i den norske demokratiske rettsstaten

Han har basert avhandlingen på undersøkelser av lovgivning, praksis og teori. I tillegg har han intervjuet politibetjenter og gjort feltobservasjoner av ordensbetjenters rettshåndhevelse.

Avgjort på stedet

— Politibetjenter har stor grad av frihet når det gjelder å bestemme om mindre alvorlige straffbare forhold skal straffeforfølges. Det forventes at politiet opptrer etter det jurister i dag kaller OPS-kompetanse, det vil si oppgjort på stedet-kompetanse, som altså dreier seg om å løse straffesaken på stedet, sier Heivoll.

Kjernen i denne friheten (autonomien) er et profesjonsmoralsk skjønn. Politibetjentene kaller det å utvise konduite, som betyr taktfull oppførsel, eller oppførsel tilpasset situasjonen. Ifølge begrepet om konduite har betjentene mulighet til selv å vurdere og avgjøre om det skal iverksettes formell forfølgning av mindre alvorlige straffbare handlinger.

Ifølge betjentene fins det få eller ingen formelle regler om konduite, verken rettslige eller moralske. Men det fins uformelle normer, som er overlatt til betjentenes skjønn å avveie.

— Politibetjentene fungerer ikke som lovens lange arm i håndhevelsen av mindre alvorlige straffbare handlinger. Da har de profesjonsetisk frihet og selvstendighet, og tar avgjørelser basert på skjønn. Betjentene ser seg ikke som forvaltningsbyråkrater, men mer som samfunnsoppdragere, sier Heivoll.

Skjønnsmessig helhetsvurdering

Personlighet, erfaring og dagsform spiller inn på betjenter utøver skjønn. Det samme gjør hensynet til knappe ressurser, føringer fra overordnede og prosjekter som gjennomføres på det enkelte politikammer.

— Politibetjentene er opptatt av å være lojale og følge opp overordnede prosjekter. Samtidig kan de avgjøre saken på stedet for ikke å binde opp knappe ressurser på gateplan, sier Heivoll.

Forskeren understreker at selv om personlige hensyn kan prege betjentenes vurderinger, så ligger det profesjonsmoralske normer til grunn for avgjørelsene politibetjentene tar i hverdagen.

— Selv om det gjelder mindre alvorlige forhold, er betjentene opptatt av at du overfor kolleger og andre skal kunne stå inne for de avgjørelsene du tar, sier Heivoll.

Samfunnsoppdragere

I det praktiske politiarbeidet er det ett hensyn som er særlig viktig for betjentene, nemlig at lovovertrederen skal lære av sine feil.

— Flertallet av betjentene i min studie avgjør spørsmålet om konduite ut fra en vurdering av om gjerningspersonen har lært. Hvis gjerningspersonen gir uttrykk for å ha forstått at vedkommende har gjort noe galt, og fremstår ydmyk og læringsvillig, har vedkommende lettere for å slippe straffeforfølgning. Vrange og kverulantiske gjerningspersoner vil lettere bli forfulgt, for de har ikke lært noe og viser ikke anger, sier Heivoll.

Regelorienterte jurister

For jurister i dag er riktige handlinger forbundet med regler (nomokrati): Politibetjentenes handlinger er gode hvis de stemmer med regelen.

Politibetjentene i Heivolls studie tenker heller formålsetisk (teleokratisk): Politibetjentene ser på sine handlinger som gode hvis de fører til noe godt.

— For juristene er alt vel så lenge reglene følges, men det strir mot betjentenes selvoppfattelse. Politibetjentene ser på seg selv som oppdragere av samfunnets borgere når de tar stilling til om mindre alvorlige straffbare forhold skal forfølges eller ikke, sier Heivoll.   

Regeltenkningen og formålstenkningen er to uforenelige idealer.

— De to ulike etiske idealene bidrar nok til at jurister og politibetjenter noen ganger snakker forbi hverandre. Det handler i bunn og grunn om uenighet om underliggende verdier, sier Heivoll. 

Send studiet på mail