0
Hopp til hovedinnhold

Plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart – sløsing med ressurser

I høringsnotat fra regjeringen datert 26. november 2020 heter det at barnehager og kommuner skal ha plikt til å vurdere små barns norskkunnskaper før de begynner på skolen – også de barna som ikke går i barnehagen. Formålet er å identifiser de barna som faller utenfor språklig og sosial, og som dermed komme til å få et dårlig liv både i skolen og ellers. 

Bilde av barn og bøker
Kartlegging kan bli en tidstyv som fører til skjemavelde og ikke minst som vil overstyre barnehagelærerens faglige skjønn, skriver forfatterne.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 1. februar. 

Et liknende forslag ble avvist av Stortinget i 2016 etter stor motstand fra praksisfeltet, forskere og fagorganisasjonene der de samlet uttrykte stor skepsis til vurderingsplikten. Det er fremdeles gode grunner for en slik skepsis.

Det er ingen som er uenig i ambisjonen om at alle barn som begynner på skolen, skal lykkes faglig og sosialt uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. Det har derfor vært gjennomført flere satsninger lokalt og nasjonalt i barnehagesektoren, og barnehager har i en årrekke hatt språkutvikling og språkmiljø som satsningsområder. I perioden 2006-2010 ble det i regi av NAFO (Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring) satt i gang prosjekter og kompetansetiltak innenfor språklig og kulturelt mangfold i barnehager over hele landet. 2016-2019 kunne kommuner delta i en nasjonal strategi for språk, lesing og skriving med utgangspunkt i den digitale læringsressursen Språkløyper. Denne ressursen er tilgjengelig for barnehager og skoler, og vi erfarer at den blir brukt også i barnehager som ikke har deltatt i strategien. I 2009 offentliggjorde Østrem m. fl. en evaluering av hvordan rammeplanen fra 2006 blir innført, brukt og erfart, og det viste seg at språkutvikling var det området som hadde høyest prioritet. Det har altså vært, og er fremdeles, et sterkt søkelys på barns språkutvikling i barnehagesektoren, og alle barnehageansatte som vi har møtt, er svært opptatt av dette arbeidet.

I 2010 satt Departementet ned et utvalg for å vurdere verktøy som brukes til språklig kartlegging. Utvalget konkluderte med at ingen verktøy ene og alene imøtekommer de mange og store kravene som stilles til språkkartlegging. Sannsynligvis vil man aldri klare å utvikle et slikt verktøy, til det er språket for komplekst. Det er ingen tvil om at kartlegging gir muligheter for tidlig identifisering av risikobarna, og det er både nødvendig og til barnets beste. Men å skulle dokumentere språkkunnskapene til alle barn er en helt annen sak. I Første steg 2018 skriver Bente Hagtvedt at kartlegging kan ha flere uheldige konsekvenser.

Kartlegging kan bli en tidstyv og som fører til skjemavelde og ikke minst som vil overstyre barnehagelærerens faglige skjønn. Det vil ikke minst være gjeldende når språkkompetansen til alle barn skal vurderes og dokumenteres.

Det er nå etablert en regional ordning for kompetanseutvikling i barnehagen, og det er nettopp ønsket om å utvikle språkmiljøet som barnehagene melder inn. De ser behovet for mer kompetanse om språk, innsikt i mekanismer som påvirker det språklige og sosiale fellesskapet i barnehagen og metoder for å inkludere alle barn i dette fellesskapet.

Det er ingen tvil om at språklige ferdigheter er en forutsetning, men det er likevel ikke tilstrekkelig eller noen garanti for å bli inkludert i et sosialt fellesskap. Barn kan falle utenfor sosialt selv om de har gode språkkunnskaper. Giæver viser i sin avhandling fra oktober 2020 at manglende felleskulturelle erfaringer kan skape barrierer og hindre deltakelse for minoritetsspråklige barn selv om de har gode norskkunnskaper. Dette kan også gjelde barn med norsk som morsmål som må flytte eller bytte miljø.

Vi mener en nasjonal standard for dokumentasjon og rapportering av barns norskkunnskaper kan gi falsk trygghet. Høye skår på en vurdering foretatt i barnehagen, vil ikke nødvendigvis være en garanti for å lykkes i skolen. Vårt hovedanliggende er at det ikke er utfylling av skjemaer som gir barn et godt, variert og stimulerende språkmiljø. Det er ansatte som har tid til å skape, gode felles erfaringer og opplevelser for alle barn, og som har ressurser og kompetanse til å gjennomskue mekanismer som kan hemme inkludering og begrense enkelte barns deltakelse og utvikling.

Guri Melby og regjeringen står i fare for å forenkle og føre språkarbeidet i barnehagen inn i en blindvei når de tenker at plikt til å dokumentere språkkompetansen til alle barn, vil sikre alle barn mestring og god utvikling. Barn trenger et levende og aktivt språkmiljø, og da må barnehageansatte bruker tida på å observere, tilrettelegge og delta i aktiviteter med barn framfor å bruke tida på å fylle ut skjemaer.