0
Hopp til hovedinnhold

Pedagogiske program svekker tilliten til barna og deres lærere

Lærere og barnehagelærere har som en del av sitt yrkesetiske kompass et ansvar for hva som skjer i møtet med hvert barns unike egenart. Det finnes ingen manual som kan erstatte det.

Ilustrasjonfoto
Forskningsdagene, logo

Forskere fra Universitetet i Agder presenterer aktuelle kronikker under forskningsdagene 2019. Denne kronikken ble første gang publisert i Fædrelandsvennen 18. september 2019.

Av Dag Øystein Nome, førsteamanuensis i pedagogikk, UiA

Dag Nome, profilbilde

Dag Øystein Nome

All utdanning bærer alltid med seg en viss grad av nødvendig risiko som overalt ellers hvor mennesker møtes. Ingen manualer eller standardiserte arbeidsmåter kan fjerne den risikoen. Allikevel er det etter hvert et stort tilbud av pedagogiske program som påstår at denne menneskelige faktoren kan reduseres.

Nylig kom boken «Problembarna» på markedet. Her granskes en rekke av disse programmene kritisk. Programmene som undersøkes, er i dag vanlig i barnehager og skoler. Enten de heter «Steg for steg», «De utrolige årene», «Være sammen» eller «Bravo-leken», har de det til felles at de vil kvalitetssikre arbeidet i barnehager og skoler bedre. Kvalitetssikringen innebærer at lærere og barnehagelærere i større grad skal arbeid manualbasert.

Å arbeide manualbasert kan innebære å bruke helt bestemt materiell, snakke til barn om helt bestemte tema på helt bestemte måter eller reagere på barns oppførsel med forhåndsbestemte metoder for straff og belønning.

Målet er å redusere risikoen for at barns utvikling ikke blir stimulert best mulig, ikke får hjelp til å regulere sin væremåte og ikke får ut sitt lærings- og utviklingspotensial.

Dersom alle skoler og barnehager bruker de samme standardiserte arbeidsmåtene og er lojale mot dem, vil det ikke spille så stor rolle hvor ditt barn går i barnehage eller på skolen. Ulikheter i kvalitet vil kunne viskes ut enten det gjelder arbeid med språk, sosiale ferdigheter eller hva programmene ellers setter søkelys på.

Flere av programmet har opphav i spesialpedagogisk forskning. De er med andre ord opprinnelig utviklet for å hjelpe enkelte sårbare barn. Når de brukes på alle, er det basert på et ønske om å fange opp samtlige med særlige behov, og at de som ikke har slikt behov allikevel vil kunne ha glede og nytte av å delta.

Intensjonen er med andre ord de beste.

På tross av gode intensjoner, er det flere problematiske sider ved den omfattende bruken av pedagogiske program. Jeg skal nevne tre:

For det første er den økende graden av manual-baserte arbeidsmåter problematisk med hensyn til lærere og barnehagelæreres status. Jo sterkere regulert en arbeidsprosess er, jo mindre er handlingsrommet for faglig skjønn og etiske vurderingsevne for den enkelte yrkesutøveren. En yrkesgruppe uten en viss grad av faglig selvråderett vil få en svekket status i samfunnet.

Derfor er det viktig for lærere og barnehagelærere at de får tillit til å utøve en viss grad av faglig skjønn i sin yrkespraksis. Det faglige skjønnet vil kunne innebære å selv velge om spesielt tilrettelagte program skal brukes, hvilket en i så fall velger og hvilke barn de skal omfatte.

Dersom skole- og barnehageeiere pålegger alle i virksomheten å ta i bruk ett bestemt manualbasert program i alle klasserom og med alle barn, kan det leses som et uttrykk for mistillit til pedagogenes etiske og faglige dømmekraft for å vurdere dette selv.

For det andre bidrar den omfattende bruken av disse programmene til et problematisk syn på barn. Dersom vi signaliserer at alle barn bør underlegges en ferdigdefinert pedagogisk prosedyre for å bli sosiale, medfølende og språklig kompetente, nedvurderer vi barns iboende evne til å orientere seg i livet sitt.

Det oppstår en forbløffende likhet mellom pedagogisk virksomhet og programmering av maskiner. Om de er velfungerende og nyttige eller ikke, avhenger av riktig teknisk håndtering av en sertifisert operatør. Jeg mener de pedagogiske programmene på denne måten bidrar til en problematisk teknologisering av barndommen og en nedvurdering av barns spontane lek og hverdagsliv.

Programbruken kan med andre ord ikke bare føre til mistillit overfor lærere og barnehagelæreres faglige dømmekraft, men også føre til mistillit overfor barna selv.

For det tredje skaper programbruken en forestilling om at utdanning er en form for produksjon. Når Tine produserer melk, kreves det at innholdet i kartongene skal være identisk uansett hvilket meieri i landet den produseres ved. Det er et trekk ved dagens måte å styre offentlig sektor på, at det samme kravet overføres til sektorer som helse, omsorg og utdanning.

Ideen er at arbeid i barnehage og skole ses på som produksjon av en bestemt vare som i så stor grad som mulig skal være av samme kvalitet uavhengig av produksjonssted. Risikoen for feilvare må reduseres til et minimum. Da er mest mulig standardiserte metoder for arbeidet tilsynelatende veien å gå.

Men menneskemøtene og utviklingsprosessene i skole og barnehage er noe helt annet enn vareproduksjon, og boka «Problembarna» hilses derfor velkommen. Vi trenger en debatt om hva den omfattende bruken av pedagogiske program bærer med seg med hensyn til syn på barn, tilliten til yrkesgruppene som arbeider med dem, og til syvende og sist hva som skiller utdanningsinstitusjoner fra produksjonsbedrifter.

Send studiet på mail