0
Hopp til hovedinnhold

Pårørende kan rammes hardt

Sterke virkemidler har blitt satt inn i kampen mot koronaviruset, men tiltakene kan ha betydelige uønskede tilleggseffekter. Vi etterlyser en strategi for hvordan pasienter og pårørende kan ivaretas gjennom krisen.

Illustrasjonsfoto av sykepleier og eldre person

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Medisin 31. mars.

Av: Gro Frivold, forsker ved Universitetet i Agder og Ranveig Lind, UiT – forsker ved Norges arktiske universitet og Universitetssykehuset Nord-Norge.

VI TROR det vil bli et stort behov for oppfølging av pasienter, og kanskje særlig av pårørende etter intensivopphold under koronapandemien.

Det som skjer i disse dager, er uvirkelig og skremmende. Vår store bekymring er konsekvensene av restriksjonene som pårørende opplever ved at det er innført besøksforbud ved alle sykehus.

TA VARE PÅ-STRATEGI. De aller dårligste pasientene får ikke ha sine hos seg i samme grad som før, grunnet fare for smittespredning og begrenset tilgang på smittevernutstyr. Det er forståelig.

Vi vet det er lite ønskelig med mange mennesker inne på helseinstitusjonene der sårbare pasienter befinner seg. Samtidig setter slike restriksjoner pasienters og pårørendes rettigheter til side. Vi etterlyser i den sammenheng en strategi for hvordan de alternativt kan ivaretas gjennom krisen.

Forfatterne av denne kronikken har mangeårig erfaring fra arbeid som intensivsykepleiere, og nå som undervisere og forskere med fokus på pårørendes vilkår i intensivavdelinger.

INTEGRERT I OMSORGEN. Mye har skjedd når det gjelder pårørendes rolle og ivaretakelse i intensivavdelingene i Norge. For 25–30 år siden var intensivpasienters pårørende kun å regne som besøkende. Besøksrammene var snevre, helt ned til to–tre timer per dag.

Men i løpet av de siste to årtier har vi fått mye mer kunnskap om hva det betyr for både pasienten og pårørende at de kan ha kontakt med hverandre. Vi har en hverdag i helsevesenet der pårørende er en naturlig integrert del av pasientomsorgen. Det finnes mye forskning som støtter at det er viktig at pårørende er til stede og støtter i kritiske sykdomstilstander, og at de under normale omstendigheter er en svært viktig ressurs.

ETIKKEN. Fra kolleger i Norge, Danmark og Sverige rapporteres det om at mange pasienter ikke får ha besøk i det hele tatt, selv ikke på intensivavdeling. Dette er et stort etisk dilemma sykepleiere og leger blir stående i. De ønsker å inkludere pårørende, og kjenner deres behov for informasjon og å få være til stede og inkludert.

Samtidig er leger og sykepleiere nødt til å forholde seg til begrenset tilgang på smittevernsutstyr, og nødvendigheten av å beskytte seg selv og pasientene. Personalet tar alternative metoder i bruk, som informasjon på telefon eller lyd- eller bildeteknologi.

Noen avdelinger kan kanskje stille med Ipad eller pc som kan vise pasienten, rommet og personalet. Det betyr mye for pårørende å få se, og få snakke direkte til pasienten, og for pasienten å få høre en kjent stemme som forsikrer om at de er der og er glad i vedkommende.

SENVIRKNINGENE. Likevel kan dette aldri erstatte de trygge hendene og øynene til den pasienten kjenner best, og den trygghet og tillit det gir pårørende å se og oppleve at deres kjære blir godt ivaretatt. En kollega i Sverige fortalte om leger som innførte telefontid med pårørende, der de blir møtt av fortvilelse og gråt, noe som ikke er vanlig når man gir informasjon til pårørende som får være til stede. Dette kan være tegn på at det kan bli store problemer å hanskes med i ettertid.

Å oppleve at en nærstående blir alvorlig syk, er en stor følelsesmessig belastning, og det å bli ivaretatt, er helt sentralt for at ikke pårørende selv skal pådra seg helsemessige langtidsskader.

Forskning viser at pårørende i mange tilfeller er dem som sliter mest i etterkant av et intensivopphold, og at å ta vare på og gi omsorg til pårørende underveis i sykehusoppholdet, er viktig for å forebygge negative senvirkninger.

OPPFØLGINGEN. Vi tror det vil bli et stort behov for oppfølging av pasienter, og kanskje særlig av pårørende etter intensivopphold under koronapandemien. Noen intensivavdelinger i Norge har oppfølgingssamtaler som etablert rutine i dag, mange har det ikke. Det kan ha stor betydning for pårørende å få komme tilbake til en samtale om sine erfaringer om intensivoppholdet. Det er godt kjent fra tidligere prosjekter med oppfølging av etterlatte pårørende.

Dette er en krise som rammer hardt og bredt. Ved et pennestrøk er veletablerte rutiner for ivaretakelse av pårørende til akutt og kritisk syke tatt bort.

RESSURSTILDELINGEN. På lik linje med kompenserende tiltak for andre samfunnsområder som rammes, må vi ha tiltak for å møte behovene til denne viktige gruppen. I første omgang gjelder dette praktiske støttetiltak i avdelingene, som vi har gitt noen eksempler på her. Videre gjelder det tett oppfølging. Det må settes inn særskilte oppfølgingstiltak – helt fra innleggelse av pasienten til tiden etter utskrivelse. Dette krever ressurstildeling langt ut over det som fins i dag.

En slik strategi vil hjelpe helsepersonell i deres krevende oppgaver. Vårt håp er at de, selv med reduserte muligheter, kan bidra til god ivaretakelse av pårørende gjennom denne krisen.