0
Hopp til hovedinnhold

Offentlig-privat samarbeid – mer enn bare penger

Det offentlige og det private samarbeider om store byggeprosjekter landet rundt. Espen Solheim-Kile har sett på hvordan de går frem for at begge parter skal bli fornøyd med prosjektene. Svarene er flere, og langt fra alt har med penger å gjøre.

Bilde av Espen Solheim-Kile.
Espen Solheim-Kile har sett på fire forskjellige OPS-prosjekter i sin doktorgradsavhandling.

– Offentlig-privat samarbeid (OPS) kom for alvor inn i den offentlige debatten i starten av 2000-tallet, og siden har det blitt mye omdiskutert. Ofte er det kun snakk om kostnader, men det er mange flere sider ved OPS som kan bidra til gode prosjekter, sier Solheim-Kile.

Han har tatt en nærings-ph.d, med felles finansiering av doktorgradsarbeidet fra Norges forskningsråd og arbeidsgiveren Kruse Smith. Dette har gitt ham fullt innsyn i fire OPS-prosjekter som Kruse Smith har jobbet med i Agder. De fire er Arendal brannstasjon, Justvik skole, Lyngdal ungdomsskole og Aquarama.

Lenke: Her kan du lese mer om Solheim-Kiles avhandling.

Tjener folket og penger samtidig

– Aquarama er det største prosjektet jeg har forsket på. Det er et stort OPS-prosjekt, så det har vært mye medieoppmerksomhet rundt det helt siden starten. I Aquarama prøvde kommunen og Kruse Smith å finne gode løsninger, slik at både offentlig og privat sektor kunne få mest mulig ut av bygget. Dersom prosjektet bare hadde vært å bygge en ny svømmehall, ville det ha sett helt annerledes ut, sier Solheim-Kile.

Logikken bak å gå for en OPS-løsning er lett å forstå. For å motvirke at entreprenører senker kvaliteten på byggene for å få en akseptabel profitt, ønsker det offentlige å gi entreprenørene en god grunn for å levere bygg av høy kvalitet. Dette gjøres ved å gi entreprenøren ansvar for driften av byggene i lang tid.

Aquarama består i dag av svømmebasseng, innendørs sportsanlegg, spa, hotell, treningsstudio, næringslokaler og parkeringsanlegg. Totalrammen for hele prosjektet var på omtrent 1 milliard kroner, og har et samlet areal på rundt 40.000 kvadratmeter. Kommunen eier de offentlige områdene, altså svømmebassenget og sportsanlegget, imens Kruse-Smith og deres samarbeidspartner BRG eier resten. Det er entreprenøren som har ansvar for drift av hele bygget, og som står for risiko ved underskudd. Kommunen tar 40 prosent av overskuddet, og entreprenørens driftsselskap tar risikoen ved underskudd.

Konkurransepreget dialog

I Lyngdal gikk de fram på en litt annen måte enn i Kristiansand. Lyngdal kommune hadde behov for en ny ungdomsskole, og var åpne for forslag på plassering og utforming av skolen. De benyttet seg av en gjennomføringsmodell utviklet av Universitetet i Agder, med utgangspunkt i konkurransepreget dialog. I denne modellen utvikler entreprenørene sine konsepter basert på samtaler med kommunen, noe som gjør det mye rimeligere for entreprenøren å vise interesse for prosjektet. 

Bilde av Solheim-Kile under disputasen.

Solheim-Kile under disputasen 21. mai.

– På denne måten fikk de kompetansen de var ute etter, og entreprenøren trengte ikke å utforme store planer for seg selv før de kom med et bud. Prosessen var preget av tett dialog, og til og med ord som «gøy» og «tillit» var med i avtalene. For å komme frem til et godt resultat for begge parter ble flere andre faktorer enn kun pris vektlagt, som motivasjon og godt samarbeid. Både entreprenør og kommunen ble veldig fornøyde med OPS-prosjektet, sier Solheim-Kile.

For å finne ut av hva som bidrar til et godt OPS-prosjekt må også de sosiale sidene med, og mange av dem er ofte underkommuniserte. Å ha tillit mellom partene gjør prosjektet billigere for begge, da utfordringer løses med dialog i stedet for advokater.

«Jeg er litt lei av å konkurrere bare på reduksjon av kvalitet, og bare tenke pris, pris, pris. Med slike prosjekter har du sjansen til å benytte en livssyklus-tilnærming, med flere aspekter i konkurransen. Dette utfordrer oss til å konkurrere på flere områder, og er mye gøyere å jobbe med. Du blir vurdert på løsninger og kompetanse, som er helt forskjellig fra kun pris», sa en av kildene Solheim-Kile har intervjuet.

Doktorgradsavhandlingen består av tre essayer, som ser på de fire OPS-prosjektene i forskjellige perspektiver og «Public-Private Joint Ventures», som er en dypere form for offentlig-privat samarbeid som er mer vanlig i Storbritannia. 

Offentlige penger er rimeligere

Men er OPS-modellen slik den benyttes i dag logisk for Norge? Akkurat det er Solheim-Kile mer usikker på.

– Jeg har sett på hvorvidt partene har hatt en opplevelse av felles måloppnåelse i prosjektene. Målene har i stor grad blitt oppnådd i alle fire prosjekter, men har ikke vært knyttet til finansieringen. Den private finansieringen er vanskelig å argumentere for i Norge. OPS er mest brukt i land som ikke har mye penger, eller som ikke har mulighet til å ta opp statlige lån. Er du et godt utviklet land som kan ta opp et statlig lån vil det alltid være rimeligere å finansiere prosjektene offentlig.

I avhandlingen pekes det på flere negative sider med privat finansiering, som motvilje til å ta risiko, mer kompliserte prosjekter og lang tilbakebetalingstid fra staten til utbygger. Utbyggere ønsker først og fremst å bruke kapitalen på å investere i nye prosjekter, ikke binde dem opp i finansieringen av bygg.

– OPS har blitt veldig politisk i Norge, og jeg vil anbefale at politikere og offentlig administrasjon først og fremst ser på hvordan OPS-modellen kan fungere best mulig her til lands, basert på faglige vurderinger. Hensikten med OPS er, som et minimum, å optimalisere byggekostnader og driftskostnader, og her har ordningen noen klare fordeler. Finansieringselementet ser dog ut til å være en kostnadsdriver uten store positive effekter, sier Solheim-Kile.

Send studiet på mail