Norges Bank har gjort det vanskelig for Tangen

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 29. april. 

Det er ingen tvil om at Tangen besitter de nødvendige kunnskapene for å bli sjef for Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Med sin bakgrunn og erfaring fra det internasjonale finansielle miljøet i London kan han tilføre Oljefondet verdifull kunnskap.

Samtidig er det nettopp Tangens omfattende bakgrunn som gjør ham til en komplisert kandidat. Og nettopp derfor er det vanskelig å forstå at Norges Bank ikke avklarte alle vesentlige spørsmål før sentralbanksjefen offentliggjorde ansettelsen.

Derfor har det også etter kunngjøringen blitt reist en rekke betimelige spørsmål ved både personen Tangen og ansettelsesprosessen. Enkelte stemmer i debatten har forsøkt å avfeie spørsmålene som nærmest uvesentlige. I stedet for å kritisere, må vi fokusere på alle de kvalitetene Tangen vil tilføre Oljefondet.

Jeg er uenig. Som sjef for Oljefondet må du opptre på en annen måte enn som sjef for et privat selskap. Mens private selskaper kan begrense seg til å maksimere profitten, kan offentlige eide selskaper også bli brukt som instrument for å oppnå politiske mål. Dette er også tilfellet med Oljefondet, som forvalter fellesskapets oljepenger. Eller som fondet skriver på sine internettsider: “For deg og fremtidige generasjoner.” Det har vært mye fokus på om ansettelsen av Tangen fulgte de lover og regler som gjelder for ansettelse i offentlig sektor. Fra juridisk hold er det kommet enkelte antydninger om at det er kritikkverdige forhold.

Det er også stilt spørsmål om Tangen har hatt en fordel fremfor andre søkere på grunn av sitt nettverk. Det er fremkommet en relasjon mellom Tangen og rekrutteringsbyrået som ble engasjert av Norges Bank.

Videre har de fleste personene Tangen brukte som referanse deltatt på hans seminar “Back to University” hvor Tangen personlig dekket alle eller store deler av deltakernes kostnader.

Jeg kan ikke vurdere de juridiske sidene ved ansettelsen. Men jeg mener det er minst fire etiske forhold som er utfordrende knyttet til Tangen som sjef for Oljefondet. Dette er forhold jeg mener burde vært avklart før sentralbanken offentliggjorde ansettelsen. Ved ikke å avklare disse forholdene, eller i det minste presentere tilfredsstillende etiske refleksjoner, har Norges Bank bidratt til å svekke Tangens posisjon.

For det første, fondene til AKO Capital er registrert på Cayman-øyene. Det må poengteres at det ikke er ulovlig å ha selskap registrert i et skatteparadis. Men selv om dette er lovlig, så er det likevel etisk problematisk.

Generelt bidrar skatteparadiser til at det kan være vanskelig å få innsyn i selskaper og selskapsstrukturer. I tillegg kan skatteparadiser brukes aktivt for å oppnå en lavere beskatning. Ofte er skatten tilnærmet null.

Norges Bank sin respons til dette poenget er å gjenta at det er vanlig at fond som AKO Capital er registrert på Cayman-øyene og at dette er lovlig. Det etiske, utover lovligheten, ser ikke ut til å ha blitt tillagt vekt.

For det andre, Oljefondet eier i gjennomsnitt 1,5 prosent av alle verdens børsnoterte selskaper. Det er derfor vanskelig å seg for seg at Tangen, som sjef for Oljefondet, ikke vil komme i en interessekonflikt på et eller annet tidspunkt fordi han fremdeles vil ha økonomiske interesser gjennom AKO Foundation.

Det er fremdeles uklart hvilken rolle Tangen reelt sett vil ha i stiftelsen. Dette er også et viktig og sentralt poeng blant alle spørsmålene Representantskapet har sendt til Hovedstyret i Norges Bank.

For det tredje, Oljefondet profilerer seg som et etisk fond. Det er særdeles strenge etiske regler for fondets ansatte. Det oppfordres til nøkternhet i utøvelse av arbeidet som representasjon og under reiser. Den avtroppende sjefen Yngve Slyngstad innrømmet å ha utvist manglende etisk dømmekraft, da han valgte å benytte seg av privatflyet som Tangen stilte til disposisjon etter “Back to University”-seminaret. Spørsmålet blir her hvor lett Tangen klarer å tilpasse seg en offentlig rolle med langt mindre handlefrihet enn som privat investor.

For det fjerde, og en forlengelse av det forrige punktet, Oljefondet har et eget råd som vurderer det etiske rundt fondets investeringer. Noen ganger velger fondet å selge sine aksjer i et selskap med uetiske forhold, mens andre ganger kan fondet bruke sine eierinteresser til å dytte et selskap i mer ansvarlig retning. Men for at en slik strategi skal lykkes, kreves det at ledelsen i Oljefondet går foran og utviser reelt etisk lederskap. Det innebærer at det ikke kan være den minste tvil om Tangens økonomiske interesser.

For å fjerne all usikkerhet rundt Tangens økonomiske interesser, må Norges Bank, etter min mening, gjøre en bedre jobb enn banken så langt har gjort.