Nå kan studentene printe ut hva som helst
Seks nye 3D-printere er nå flittig brukt av ingeniørstudentene på Campus Grimstad.
Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Labingeniør Harald Sauvik (t.v.) og masterstudent Vegard Haukaas vurderer en maskindel som er ferdig printet. Denne har tatt litt over tre timer å lage. Delen har imidlertid løsnet litt i et hjørne på grunn av for lite lim på bunnplata. Den har fått en bøy og må skrives ut på nytt.
De nye printerne kan printe ut hva som helst så lenge det ikke er større enn en basketball. Resultatet kommer riktignok i hard plastikk, så en printet ball ville vært ubrukelig, men til studentenes prototyper er printerne perfekte.
Vegard Haukaas er masterstudent i fornybar energi. Hans prosjektoppgave går ut på å lage en brenselcelle som i fremtiden skal gjøre om hydrogen og oksygen til elektrisitet. En liten prototype i plast kommer ut av printeren, del for del.
– For å få et annet syn på det du lager er det veldig fint å lage noe konkret, og ikke bare se det på en dataskjerm. Med 3D-printeren kan vi prøve ut design og se hvordan ting blir, sier Haukaas.
Printeren har jobbet i over tre timer med delen til Haukaas’ brenselcelle. Han skal i alt printe fire deler, og det viser seg at den første må gjøres om igjen.
– Jeg har ikke hatt nok lim på platen i bunnen så det løsnet i det ene hjørne, dermed ble resultatet bøyd. Da er det bare å prøve en gang til, sier Haukaas.
Sauvik velger funksjon på et lite display for å skrive ut en test (kalibrering). Inne i printeren, nede på venstre side, sees plastbeholderen 3D-printeren er «ladet» med.
Printer lag for lag
Mens en vanlig printer har et lager med papir og en blekkpatron for å skrive ut, er en 3D-printer ladet med en beholder med plast. Det man ønsker å skrive ut tegnes i et dataprogram og lagres i en bestemt filtype. En nøyaktig beskrivelse av produktet sendes deretter til printeren.
– Vi printer med en nøyaktig het på 0,07 millimeter, sier labingeniør Harald Sauvik.
Delene printerne produserer bygges opp lag for lag. Først lages bunnen, så bygger printeren videre oppover helt til produktet er ferdig.
– Programvaren deler opp det vi har laget i mange lag, så printes hele tiden neste lag oppå det forrige. Slik sett fungerer den som en avansert limpistol, men vi bygger med plast, sier Sauvik.
Forenkler produksjonen
Universitetet har to 3D-printere fra før som er langt dyrere og mer avanserte. Disse koster flere hundre tusen kroner. Presset på dem har vært svært høyt og ansatte må bistå. De seks nye printerne gjør 3D-printing langt mer tilgjengelig for studentene.
– Tidligere har deler til presentasjonsmodeller måtte dreies, freses og brennes i ulike maskiner. Her kan studentene gjøre alt selv og printe på egenhånd, sier Sauvik.
Den økte tilgjengeligheten på 3D-printing gjør også at langt flere studenter nå lager håndfaste prototyper av modellene de har konstruert digitalt.
– De har en virtuell versjon på skjermen, men det er fint å få noe i fingrene for å forstå bedre og få nye ideer, sier Sauvik.
Harald Sauvik har driftsansvar for de nye CubePro 3D-printerne. Her har han tre maskindeler som er laget med printerne.
Tar flere timer
Masterstudent Haukaas har aldri benyttet de to gamle printerne, men nå som han kan printe selv er han i gang.
– Mellom visse klokkeslett kan vi komme her når vi vil og printe selv, så det er veldig greit, sier Haukaas.
Hver «utskrift» fra 3D-printerne tar gjerne en til fire timer avhengig av størrelse på delen som lages. Nettopp derfor er det nyttig at hele seks 3D-printere er på plass.
De seks printerne er av typen CubePro og kostet i underkant av 25.000 kroner per stykk. Fire av dem er gitt i gave av GCE NODE, mens de to siste har universitetet betalt selv.
Kassettene med plast som printerne er «ladet» med koster 750 kroner per stykk og holder til 25-40 utskrifter avhengig av størrelsen på det som produseres. Studentene kan kjøpe egne plastkassetter om de vil lage noe på egenhånd.
Tekst og foto: Morten Rosenvinge