0
Hopp til hovedinnhold

Mistillit mot den britiske stat

Opptøyene i Belfast og Londonderry skyldes ikke bare Brexit og en republikansk begravelse. De lojalistiske protestantene har lenge følt seg marginalisert både sosialt, politisk og ikke minst økonomisk.

Erik Mustad i London, foto
– Eksperter har lenge advart om at freden i Nord-Irland er skjør. De siste dagers hendelser viser hvor lite politikere både innad i Nord-Irland og i Westminster forstår av den dynamikken som foregår i disse miljøene, skriver Erik Mustad.

Denne kronikken ble først publisert i VG 14. april 2021.

Sterke scener utspiller seg i deler av Belfast og London(Derry) i Nord-Irland. Brexit og en republikansk katolsk begravelse som brøt reglene for smittevern er pekt på som årsakene til opprørene.

Men bildet er vesentlig mer sammensatt og historisk betinget enn det man kan få inntrykk av.

Det er i år 100 år siden Nord-Irland ble opprettet. Århundret har vært preget av mistillit mellom lojalistiske protestanter som hovedsakelig ønsker å forbli i Storbritannia og republikanske katolikker som primært ønsker gjenforening med republikken Irland.

Mistilliten toppet seg i en trettiårsperiode kjent som The Troubles (1968-1998). Urolighetene herjet provinsen og endte i den politiske Langfredagsavtalen i 1998 og St Andrews-avtalen i 2006. Gjennom tretti år med borgerkrig og tjue år med relativ fred endret det politiske og sosiale landskapet i provinsen seg gradvis.

De protestantiske unionistene hadde dominert Nord-Irland siden opprettelsen i 1921. Systematisk undertrykte de det katolske republikanske mindretallet på alle områder.   

To generasjoner senere er rollene snudd på hodet. Politisk mener lojalistene at de tapte fredsprosessen og at ingen politiske partier ser og anerkjenner dette. Heller ikke deres eget Demokratiske unionistparti, som er Nord-Irlands største.

De lojalistiske protestantene har siden fredsprosessen begynte å rulle tidlig på 1990-tallet følt seg frosset ut og neglisjert. De mener selv at de er den politisk tapende part i prosessen og at de sosialt har tapt kampen om ressursfordelingen i provinsen og er økonomisk marginalisert.

Områdene opptøyene foregår i er disse underpriviligerte, til dels fattige lojalistiske bydelene hvor lite skal til for å tenne ilden.

At det nordirske politiet ikke slo ned på mangel på smittevern i en republikansk begravelse, er for lojalistene et eksempel på forskjellsbehandling mellom gruppene. Oppfatningen er at lojalistenes aktiviteter blir hardt slått ned på mens republikanerne slipper billig unna.

I de to store byene Belast og London(Derry) lever de to gruppene i adskilte arbeiderklasseområder. Den sosiale segregeringen er forsterket etter fredsprosessen og mer enn femti fredsmurer er bygget siden 1998.

På begynnelsen av 1970-tallet opplevde noen av de republikanske bydelene en arbeidsledighet opp mot førti prosent. Veien fra arbeidsledighet og inn i det halvmilitære IRA var kort.

Nå opplever de lojalistiske arbeiderklasseområdene en stor arbeidsledighet, dog ikke så høy som førti prosent. Men veien inn i kriminalitet og illegal virksomhet er like kort nå, nå som de store halvmilitære organisasjonene på begge sider offisielt er oppløst. Selv om flere tidligere medlemmer fremdeles er aktive i små utbrytergrupper.

Hvert år overfører London store subsidier til Nord-Irland. Hovedhensikten med overføringene er å opprettholde sysselsetting og skape jobbmuligheter, særlig i offentlig sektor. Økonomisk forfall fører til at mange flytter til Irland og resten av Storbritannia.

Økonomisk uførhet truer den relative freden provinsen har utviklet gjennom de siste femten årene. En åpen grense mot republikken Irland har vært avgjørende for økonomisk vekst og sikre innvesteringer til en sårbar nordirsk økonomi.

Men den økonomiske veksten og den økte kjøpekraften har ikke kommet arbeiderklassen til gode. Og i Nord-Irland er det spesielt merkbart for de lojalistiske protestantene.

Den republikanske middelklassen har kommet best ut av veksten, siden mye av den økonomiske politikken fra London handlet om å sikre republikanere offentlige jobber. Dette var en bevisst politikk for å unngå at arbeidsledige republikanere skulle rekrutteres inn i halvmilitære grupper og annen kriminell aktivitet.

Dermed er det republikanere som de siste årene har hatt den sterkeste kjøpekraften. Dette er synlig i flere av områdene hvor opptøyene foregikk. Lojalistiske Shankill Road i Belfast er forfallent og nedslitt mens republikanske Falls et steinkast unna er modernisert, oppusset og fremstår som i en helt annet forfatning enn Shankill. For tretti år var det helt motsatt.

Brexit har ikke bidratt til å berolige lojalistene. Tvert imot. Brexit-prosessen har forsterket lojalistenes følelse av å være oversett. De føler seg ført bak lyset og ikke ivaretatt av statsminister Boris Johnson og den britiske regjeringen i brexit-spørsmålet.

Lojalistene føler de er ofret i brexit-spillet da grensa ble lagt, mot det som først var lovet, i Irskesjøen. Deres ønske var at Nord-Irland skulle behandles likt som England, Skottland og Wales i forholdet til EU.

Lojalistene frykter nå at de gradvis og mot sin vilje skal dyttes mot et forent Irland. Samtidig som det nordirske politiet ikke straffeforfølger det republikanske gravfølget til tidligere IRA-topp Bobby Storey for brudd på smittevernregler, oppleves også brexit blant lojalister som nok et steg mot ytterligere marginalisering.

Opptøyer oppstår i disse befolkningsgruppene når de opplever de blir holdt for narr, oversett og glemt. Sinnet og frustrasjonen vi har sett de siste ukene blant lojalistene retter seg mot deres egen britiske stat. Men hvis det ikke tas tak i de nevnte problemene for lojalistene, blir volden fort sekterisk og man er med ett kastet førti år tilbake i tid. 

Eksperter har lenge advart om at freden i Nord-Irland er skjør. De siste dagers hendelser viser hvor lite politikere både innad i Nord-Irland og i Westminster forstår av den dynamikken som foregår i disse miljøene.

Dermed er på tide at politikere lytter til grasrota og tar hensyn til hele Nord-Irlands befolkning snarere enn å drive en politikk som ytterligere fiendtliggjør disse gruppene. Ovenfra-og-ned politikk tjener ingen, og det burde provinsens 100 år lange historie være et godt eksempel på.