0
Hopp til hovedinnhold

Mennesker mot mikrober

Før 1840 ble alle reisende fra områder med utbrudd av epidemier satt i karantene på Odderøya, senere valgte myndighetene ofte kolera framfor karantene.

Bilde av helsepersonell som tester person i bil.
Bilde: Pexels.com

Forskere i medisin og historie har de siste 50 år advart om at den neste store pandemien vil komme, enten med et nytt influensavirus eller et virus som sper seg, og ter seg, på liknende måte. Crovid19 gjør nettopp det. ”Helt uvirkelig”, sier mange.

”Virkeligheten” er historisk, foranderlig. Et historisk perspektiv kan bidra til forståelse og håndtering av situasjonen.

Historien største kamp er kampen mellom menneskene og de sykdomsfremkallende mikrobene. Kampen mot den store dødeligheten i befolkningene og arbeidet for bedre livsutsikter for de mange har historisk vært nært knyttet til kampen mot de smittsomme sykdommene. Fra før vår tidsregning til de aller siste tiår, har sykdomsproduserende bakterier og virus vært den største trusselen mot menneskers helse.

De middelalderske pestepidemiene, som svartedauden, kunne være intense og spre seg langt. Men med middelalderens kommunikasjoner kunne det ta to år før et pestutbrudd i en del av Europa nådde andre enden av kontinentet. Til relativt isolerte øyer, som Island, nådde de ofte ikke.

Det som brøt ned det gamle karantenebaserte smittervernregimet var en særdeles skadelig blanding av hensynsløs handelskapitalisme, sosial mistro, politisk unnfallenhet og medisinvitenskapelige villfarelser
På 1700-tallet overtok kopper, tyfus og gul feber som de store epidemiene som rammet mennesker over store deler av verden, igjen og igjen. Med raskere kommunikasjoner og økt handel over havet og skuter som seilte lengre avstander, gikk spredningen hurtigere fra sted til sted. Kopper kom med tiårs mellomrom, gul feber nesten årvisst, og tyfus var mer regelen enn unntaket der mange mennesker befant seg på liten plass, som på skip, i fengsler, militæret eller i krig.

I krig spredte sykdomsfremkallende mikrober seg fra soldater til sivilbefolkning og fra krigsfanger til seierherrer. Oppbyggingen av internasjonale karantenesystemer, sanitærkorridorer og smittebarrierer ble de viktigste virkemidlene for å redde liv og beskytte samfunn i en tid da det verken fantes vaksiner eller effektiv behandling. Den internasjonale karantenestasjonen på Odderøya i Kristiansand, var en av en rekke slike stasjoner i verdens største havnebyer. Lenge bidro de permanente karantenestasjonene til å bryte smitteveier og dempe sirkulasjonen av internasjonale epidemier.

Dette tradisjonelle smittevernregimet fikk en sterk knekk på 1800-tallet, med dramatiske følger. Fra tidlig i århundret ble kommunikasjonene stadig raskere. Befolkningene i 1800-tallets byer vokste fort under den industrielle revolusjonen, og stadig flere mennesker levde livene sine tett sammen og på mindre plass. I store deler av den vestlige verden ble de gamle og velkjente epidemiene nå avløst av et nytt og sammensatt spekter av epidemiske sykdommer. De fleste av dem spredte seg langt raskere enn epidemiene i tidligere tider.

1800-tallets epidemier av infeksjonssykdommer hadde et omfang og en dødelighet vi knapt kan forestille oss. I en tid med svært spinkle helsevesen og i samfunn uten velferdsordninger fikk alle epidemiene av dødelige infeksjonssykdommer store tragiske følger. Tragediene omfattet både de menneskene som ble rammet av sykdom og død, de som overlevde sykdommene med varig knekt helse, og de sykes familier og barn som ofte måtte leve videre uten forsørgere eller nære omsorgspersoner.

Fra da av og frem til omkring 1890 var det frihandel, frie bevegelser og individuelle valg som skulle bestemme tiltakene.

Som den ledende industrilederen på Agder, Eidsvollsmann Jacob Aall sa det i sin kampanje mot smittevernet: ”Karantene er verre enn kolera”. - Dødeligheten av kolera var 60 %.

Et halvår tok det å rive ned det internasjonale karantenesystemet. I den altoppslukende handelskonkurransens tid, ville ingen stater opprettholde ”hinder” på fri handel og bevegelse. Uten sosiale sikkerhetssystemer, var mange arbeidere mindre redd for mulig smitte enn for sikker utsikt til tap av arbeid og inntekt. Ingen hadde enda sett selve smittestoffene.

Stadig flere medisinske autoriteter hevdet at disse ikke fantes, at forestillinger om smitte var skapt av folkelig overtro og at hele smitteteorien var umenneskelig, umoderne og uvitenskapelig. Det tok nesten 50 år å bygge opp igjen internasjonale avtaler om smittevern. Imperiene, særlig Storbritannia, strittet imot.

Frem til de store slagene i første verdenskrig var det epidemiene som avgjorde krigene, og de fleste dødsfall i krig skyldtes smittsomme sykdommer. Spanskesyka rammet verden som en global pandemi det siste halvåret av første verdenskrig og i nye bølger de kommende to årene. Dette influensaviruset tok livet av langt flere mennesker enn hele verdenskrigen og skapte langvarig dårlig helse, traumer og vanskelige levekår for mennesker i utallige lokalsamfunn verden over.

Covid 19 er nå en tilsvarende trussel. Vi ser at statene iverksetter tiltak i tråd med sine historiske karantenetradisjoner og de trusselforståelser og den beredskapstenkning de bygger på. Noen stater, som Kina, setter inn hele smittevern-apparatet. Andre stater, må nærmest hales baklengs inn i karantenemodus. Atter en gang.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 20. mars.