Mange unge vil ha et samfunn uten religion

Ateisme handler i utgangspunktet om fravær av tro på noe oversanselig. Man kan godt være ateist uten å være imot religion som sådan. På begynnelsen av 2000-tallet vokste det derimot fram en type ateisme som var sterkt kritisk til religion og religionsfrihet, og denne formen for ateisme har fått betegnelsen ny-ateisme.

Religionsfrihet innebærer at religiøse skal gis mulighet til å praktisere sin religion. Det vil for noen si å vise hvilken religion de tilhører gjennom konkrete handlinger og bruk av symboler.

Kristne med en luthersk bakgrunn er vanligvis mindre opptatt av å benytte religiøse symboler enn folk som tilhører andre religiøse retninger. Nyhetsanker Siv Kristin Sællmann hadde ikke problemer med å legge fra seg kors-smykket som hun ble nektet å bære av NRK-ledelsen. Saken førte imidlertid til store protester på Facebook, fordi mange opplevde det som et angrep på religionsfriheten.

Startskuddet for ny-ateismen var utgivelsen av en rekke anti-religiøse bøker forfattet av akademikerne Sam Harris, Richard Dawkins, Daniel Dennett og Christopher Hitchens. Etter en felles TV-opptreden fikk de kallenavnet «de fire ryttere», med henblikk på rytterne som varsler dommedag i Johannes Åpenbaring.

De anti-religiøse bøkene ble raskt bestselgere og oversatt til nordiske språk. Især unge mennesker ble tiltrukket av ideen om at religion har en negativ effekt på samfunnet og helst ikke bør komme synlig til uttrykk i samfunnsbildet.

Som forsker har jeg vært med på å gjennomføre en undersøkelse blant 1000 18-åringer i videregående skole i Oslo-området. Temaet for undersøkelsen var religion og menneskerettigheter. Overraskende mange var skeptiske til synlige religiøse uttrykk i form av hijab blant lærere, gatemisjonering, bønnesamlinger på skolen, samt offentlige religiøse møter.

Eksemplene vi spurte om i undersøkelsen tok for seg forhold som lenge har vært lovlig praktisert i Norge. Likevel mente mange unge at myndighetene bør sette en stopper for slike aktiviteter. For eksempel var 42 prosent imot at elever skulle ha mulighet til å samles til bønn i skolens friminutt, 27 prosent var for, mens resten var usikre.

Oslo er det mest mangfoldige området i Norge. Derfor forventet vi at unge ville være mer tolerante overfor synlige religiøse symboler og uttrykk der enn ellers i landet. Likevel var religionsfrihet den menneskerettigheten de unge var mest skeptiske til.

Resultatet er overraskende fordi ungdom bosatt i store byer vanligvis betraktes som mer tolerante enn eldre og folk som bor på små steder. 

Studien viser at halvparten av de unge mangler tilhørighet til et tros- eller livssynssamfunn. Av disse igjen kan halvparten betegnes som ny-ateister. Det innebærer blant annet at de er enig i utsagn som «religiøse overbevisninger, ritualer og symboler passer ikke inn i vår moderne tid». 

Kristne, muslimer og andre religiøse støtter opp om prinsippet om religionsfrihet. Ny-ateistene støtter det i langt mindre grad. De er imidlertid ikke skeptiske til alle menneskerettigheter. Når det gjelder ytringsfrihet skårer ny-ateistene høyere enn gjennomsnittet. Det samme gjelder ideen om at alle skal sikres like politiske rettigheter.

I gruppen av ny-ateister er det flere gutter enn jenter. Tradisjonelt har religionsfiendtlighet blitt forbundet med venstresiden. Dette er i ferd med å forandre seg. Politisk plasserer ny-ateistene seg til høyre i det politiske landskapet. Unge voksne på venstresiden er mer positive til religionsfrihet enn unge på høyresiden.

Dette henger sammen med synet på innvandring og mangfold. Hvis man er skeptisk til mangfold i samfunnet, vil det lett føre til at man også blir imot bruk av religiøse symboler i det offentlige rom. Innvandrere er vanligvis mer religiøse enn nordmenn flest.

Tidligere studier av ny-ateisme har stort sett handlet om hvilke grupper i befolkningen som mangler tro og tilhørighet til trossamfunn. I vår forskning ser vi at ny-ateisme har innvirkning på holdninger til sosiale og politiske spørsmål. Det er behov for flere studier som tar for seg de samfunnsmessige konsekvensene av at denne delen av befolkningen øker. 

Dreiningen mot ny-ateisme innebærer ikke at samfunnsmoralen forvitrer. Ny-ateistene og de religiøse er omtrent like engasjert i spørsmål knyttet til menneskerettigheter, men vektleggingen er forskjellig. Det er først og fremst religionsfrihet ny-ateistene er skeptiske til. Eventuelle innstramminger på dette feltet vil især ramme religiøse minoriteter.

For noen år siden tok Stålsettutvalget, ledet av professor Sturla Stålsett, til orde for at staten burde legge til rette for at religiøse i størst mulig grad skulle få leve ut sin tro i det offentlige rom. En slik utvikling kommer ikke av seg selv. Tvert imot ser det ut til at politikerne må vise tydelig vei dersom samfunnet skal bevare religionsfriheten vi har tatt som en selvfølge i vårt land i over 100 år.

Kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 6. september.