0
Hopp til hovedinnhold

Laks og sjøørret etableres på ny i Agder

Etter over hundre år med forsuring er det igjen store mengder laks og sjøørret i bekker og elver i Agder.

Gytende laks, illustrasjonsfoto
Forskningsdagene, logo

Forskere fra Universitetet i Agder presenterer aktuelle kronikker under forskningsdagene 2019. Denne kronikken ble første gang publisert i Fædrelandsvennen 19. september 2019.

Av Marte Sodeland (UiA) og Tormod Haraldstad (NIVA), forskere ved UiAs toppforskningssenter Centre for Coastal Research (CCR)

På 1900-tallet forsvant de fleste laks og sjøørretstammene i Agder på grunn av forurensning og forsuring. Nå vender de tilbake.

Marte Sodeland, profilbilde

Marte Sodeland

De siste tiårene har laksen og sjøørreten hatt en svært positiv utvikling i Agder. Kalking og restaurering har ført til at fisken nå hopper og spretter oppover tidligere fisketomme vassdrag på vei til sine gyte- og oppvekstområder. 

Disse laksefiskene tilbringer sine første år i ferskvann og vandrer deretter ut i havet. Laksen vandrer raskt ut i Norskehavet, mens sjøørreten stort sett holder seg kystnært. I havet finner fisken næringsrik føde og vokser raskt. Som kjønnsmodne returnerer de til ferskvann for å gyte. Den enkelte fisk drar da som regel tilbake til vassdraget hvor den selv vokste opp.

Tormod Haraldstad, profilbilde

Tormod Haraldstad

Over tid dannes det stedegne stammer av laksefisk i de forskjellige vassdragene, karakterisert av sin egen genetiske signatur. Denne genetiske signaturen kan vi forskere bruke i DNA analyser. Dersom fisken i et vassdrag som Lygna, Mandalselva eller Otra har en slik genetisk signatur, vil vi kunne finne den gjennom disse analysene. Siden 2016 har vi samlet inn og analysert DNA fra laks og sjøørret i Agder.

Finner vi i dag spor etter de gamle stammene av laks og sjøørret? Undersøkelser i 1980-årene fastslo at det var tomt for laksunger i nesten alle vassdrag i vår landsdel. Det ble kun sporadisk observert ørret. Laksen er mer sårbar for dårlig vannkjemi enn sjøørreten, og vi forventet at forsuringen hadde rammet den hardt.

Foreløpige resultater fra våre analyser bekrefter dette. Ved hjelp av DNA er det svært vanskelig å skille laks fra de ulike agderelvene fra hverandre, og det ser ut til at det er like stor genetisk variasjon innad i elvene som det er mellom dem. Dette forteller oss at det i de omlag ti vassdragene som foreløpig er analysert ikke lenger finnes stedegen laks fra før forsuringsperioden.

Men alt tyder på at laksen er i ferd med å etablere seg på ny. Laksen som etablerer seg nå har sitt opphav i andre regioner, som Rogaland og Østlandet. Det er også blitt satt ut rogn og yngel for å fremme reetableringen.

Hva så med sjøørreten? Her finner vi større grad av stedegenhet, og et område skiller seg klart ut fra resten. I kystvassdrag på Lista finner vi ørretstammer som viser slående genetiske egenart, en bekreftelse på at disse stammene har klart seg gjennom forsuringsperioden. 

Det særegne Listalandet er så lavtliggende at vassdragene i dette området ligger under øverste havnivå etter siste istid. Bekkene på Lista renner gjennom gammel havbunn og jordsmonnet er naturlig kalket av et mangfold av marine organismer med kalkforbindelser i skall og skjellformasjoner. Dette har gjort det mulig for sjøørretstammene i kystbekkene på Lista å stå imot over hundre år med sur nedbør.

Når isbreene over Norge trakk seg tilbake etter forrige istid ble elvene og bekkene i Agder tilgjengelige for laks og sjøørret. Det antas at disse laksefiskene som etablerte seg for over 10 000 år siden fikk utvikle seg relativt uforstyrret frem til 1800-tallet, og at det før den industrielle revolusjonen var godt etablerte stedegne stammer i kystvassdrag og elver i Agder.

De første rapportene om fiskedød i norske lakseelver kom i 1890-årene, og i løpet av 1900-tallets to første tiår ble de fleste elver i Agder kraftig rammet. Alt i 1920-årene begynte man å koble fiskedød til sur nedbør grunnet økt bruk av fossilt brennstoff i fabrikkene på kontinentet, men de store kalkingsprogrammene for sørnorske elver kom først i gang mot slutten av 1900-tallet.

Det er fra 1980-årene og frem til i dag også kalket i mangfoldige innsjøer og bekker, og organisert utsettinger av rogn og yngel. Oppvekstområder er blitt restaurert, blant annet med utlegging av gytegrus og fjerning av vandringshindre. I vassdragsreguleringen er det etter hvert også blitt tatt økt hensyn til oppvandring og nedvandring av fisk.

Internasjonalt er det kommet på plass avtaler som begrenser utslippene av forsurende forbindelser og dermed lysner framtidsutsiktene for regionen vår. Beklageligvis er jordsmonnet i sørlige deler av Norge fremdeles så surt at det i flere tiår fremover vil være helt nødvendig å fortsette kalkningsarbeidet for å opprettholde god vannkvalitet.

En mengde enkeltpersoner, organisasjoner, grunneiere, kraftutbyggere, forvaltere og forskere har i felleskap kalket og restaurert oppvekstområder for laks og sjøørret. Alt tyder på at innsatsen som er gjort for å bedre forholdene for disse fiskene i sørnorske vassdrag har båret frukter.

På Lista lever etterkommerne av ørreten som etablert seg etter siste istid i beste velgående. Om en stund vil forhåpentligvis laks og sjøørret ha etablert seg på ny i andre vassdrag i Agder, og vi vil igjen ha Mandalslaks og Otraørret svømmende langs kysten vår.