0
Hopp til hovedinnhold

Labour taper terreng

Å stemme Labour går ikke lenger i arv. Partiet sliter med å finne sin plass i et endret britisk politisk landskap. Skal partiet overleve må det store endringer til. 

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Illustrasjonsfoto fra London Bridge
Det holder ikke bare å endre budskapet som Labours leder Keir Starmer uttalte etter valgtapene. Skal Labour gjenvinne velgere, må partiet finne løsninger som fremstår relevante for større velgergrupper, skriver artikkelforfatteren.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 19. mai.

Det er lenge siden Labour var partiet for de fattige, og de konservative var partiet for de rike.

Valgene i Storbritannia 6. mai viste en tendens valgforskere har sett i flere år. Labour er ikke lenger det naturlige partiet for den britiske arbeiderklassen og grupper nederst på den økonomiske inntektssiden.

Forvirret og uten en klar profil går det britiske arbeiderpartiet Labour en usikker fremtid i møte, ikke ulikt mange andre sosialdemokratiske partier i Europa.

For flertallet av tidligere Labour-velgere har partiet ikke lenger svarene på deres utfordringer. I et samfunn hvor tidligere klasseskiller, industri og klassisk høyre-venstre politikk ikke lenger er like gjeldende, sliter Labour med å finne sin plass.

Tapet i valgkretsen Hartlepool i nordøst-England var derfor ikke overaskende, men det brukes av mange politiske kommentatorer som et typisk eksempel på at partiet ikke når ut til sine kjernevelgere.

Labours tap i valgene i Hartlepool og lokalt i England viser endringer i Storbritannias politiske landskap. De siste ti årene har stadig flere tidligere Labour-velgere stemt konservativt. Og i 2016 stemte mange velgere i Labours tidligere røde vegg i Nord-England for brexit.

I siste parlamentsvalg i 2019 var denne tendensen åpenbar. De konservative og Boris Johnson sikret det største flertallet i Underhuset på tre tiår. Legger man til valgene 6. mai, kommer også velgernes tilfredshet med regjeringens håndtering av koronasituajonen frem.

Vaksineprogrammet har styrket Johnson og de konservative. I Hartlepool stemte 70 prosent for brexit i 2016. Britene er på vei ut av pandemien, og på grunn av brexit og håndteringen av pandemien er Boris Johnson populær i tidligere røde arbeiderklasseområder.

Tilbake står Labour og er rammet av endringer partiet så langt ikke har klart å henge med på. Bosted, utdannelse og identitet har alltid vært del av politikken. Men nå i mye sterkere grad enn før. Tilhørighet og identitet påvirker velgere sterkere nå enn klasse og økonomi.

Immigrasjon, rase, etnisitet og globale spørsmål har dominert ordskiftet i flere år. Debattene før og etter brexit-valget i 2016 var også preget av slike spørsmål.

Marginaliserte og lavt utdannede grupper både i Storbritannia og USA stemmer konservativt. Det som ses på som politisk handlekraft og klare slagord som Get Brexit Done appellerer til disse tidligere Labour-velgerne. Og enda viktigere: disse gruppene føler seg mer hjemme og kjenner igjen mer av sin egen identitet i De konservatives språkbruk enn Labours.

De konservative har sett og anerkjent denne velgergruppen. Ved å levere brexit har partiet demmet opp for billig arbeidskraft som truet mye av sysselsetningen blant disse velgerne. Labour har derimot oversett denne gruppen som tidligere var deres kjernevelgere. Partiet har heller ikke anerkjent de utfordringene disse velgerne står overfor i en ny tid, preget blant annet av nedgangen for den tradisjonelle industrien og Storbritannias farvel til EU.

Det er lenge siden Labour var partiet for de fattige, og de konservative var partiet for de rike. Bildet nyanseres år for år og tidligere politiske skillelinjer erstattes av nye. I spørsmål om kultur, verdier og sosial identitet er Labour foreløpig akterutseilt.

Partiets nye velgergrupper er nå de unge urbane og velutdannede. Resultatene fra borgermestervalgene viser at Labour står sterkt i byene, med valgseire i London, Manchester og Liverpool.

Men som ellers i Europa, utfordres de etablerte partiene av grønne, liberale og populistiske alternativer. Dessuten er det ikke mange nok urbane og velutdannede til at Labour med deres stemmer kan vinne neste parlamentsvalg.

Det holder ikke bare å endre budskapet som Labours leder Keir Starmer uttalte etter valgtapene. Skal Labour gjenvinne velgere, må partiet finne løsninger som fremstår relevante for større velgergrupper. Hvis ikke blir Starmer enda en Labour-leder som blir spist av partiet fordi han ikke er spiselig for velgerne.

Skal Labour under Starmer komme tilbake og utfordre Johnson og De konservative ved neste parlamentsvalg, må partiets politikk og ideer resonnere med velgere på en helt annen måte. Partiet må ta inn over seg den tiden britene nå går gjennom etter brexit.

Utsiktene for Labour er dystre i et politisk landskap de ikke har klart å tilpasse seg. Partiet har tapt fire parlamentsvalg på rad. De var på feil side i brexit-avstemningen og har tydeligvis ennå ikke tatt innover seg nederlaget i EU-kampen. Det å stille med en remain-kandidat i Hartlepool, som så overveldende stemte for brexit, er et godt eksempel på et parti ute av takt med velgerne.

Labour har tapt kampen om Skottland til de skotske nasjonalistene. Partiet er ferd med å tape til de konservative på sin egen hjemmebane i Nord England. I byene utfordres partiet av de grønne og Liberaldemokratene. Nå ringer alarmklokkene for et nasjonalt parti ute av kontakt med tidligere velgere.